Banner
Du er her: Forside / Gjøvikbanen / Sognsvann–Hakadal

Sognsvann–Hakadal

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
30 km Grusveier og stier Hard
Denne etappen blir nok den hardeste av alle. For dårlig planlegging medførte store omveier i marka i tøft myrterreng. Jeg hadde også tatt med for lite væske, noe jeg fikk merke på slutten av etappen. Denne etappen frarådes til andre.
< >
Ankomst Ullevålseter
.
Klokken 11.15 ankom vi Sognsvann med t-banen og satte kursen rett mot Ullevålseter langs den østlige og øvre løypa. Da vi ankom Store Åklungen, valgte vi å ta en alternativ avstikker til setra forbi Lyns hytte. Da vi skulle til å passere broa over til hytta ble det full stopp. Den hadde brukket i to. Egentlig ikke en kjempeoverraskelse ettersom den har vært slik de siste årene som jeg kan huske, men de burde jo ha fikset den. Vi måtte derfor enda en liten omvei rundt en myr for å komme oss rundt. Ved hytta ligger også den såkalte Oslomeridianen som angir kryssingspunktet 60 grader nord. Nøyaktigheten til denne måtte selvsagt måles.

Overraskelse på veien
Ferden bar videre gjennom skog på en relativt bratt sti. Plutselig kom vi over en liten kar som skvatt til da han så oss – orm! For en fart på karen. Jeg skulle gjerne tatt bilde hadde jeg tatt med skikkelig kamera, men mobilen var det eneste jeg hadde.

Pause på Ullevålseter
Endelig fremme på Ullevålseter. Dette ble vår første pause. Inn for å kjøpe kaffe og vafler. Men pokker? Er det så langt igjen? Skiltet til Dakar som står plassert på gårdsplassen viste at det var 12 924 kilometer igjen.

Langs Skjærsjøen
Etter en kort lunsjpause beveget vi oss nedover og østover mot Skjærsjøen. Her ligger også et gammelt kraftverk. Skjærsjøen er forresten byens drikkevannkilde ettersom det renner en elv herfra og videre ned til Maridalsvannet. Å gå langs vannet gikk mye raskere enn jeg hadde trodd. Plutselig var den passert og vi befant oss i et område som visstnok heter Helvetet.

Valgets kvaler
Vi kom til et veikryss. Skulle vi fortsette rett frem? Nei, da havner vi for lang vest i forhold til Hakadal. Til høyre var det skiltet mot Movatn, så vi tok sjansen på den retningen i stedet. Etter en times trasking passerte vi Øyungen. Igjen ble vi usikre på hvor vi skulle gå. Jeg hadde jo sett for meg at vi ville finne skilter mot Hakadal, men det gjorde vi altså ikke. Eneste hjelpemiddel var iPhone med kart, GPS og kompass. Vi valgte derfor å spørre noen turfolk vi møtte på veien. Han ene virket til å være relativt godt kjent, så han fortalte at vi måtte gå mot Tømtehytta. Han ga oss en detaljert og komplisert veibeskrivelse som innebar å følge en elv rett inn i skogen. Vi ble usikre, men fulgte rådet. Etter å ha trasket et kvarter kom vi over en bro med en sti langs en elv, akkurat slik vi hadde blitt forklart. Men kunne det være her? Det ble en heftig diskusjon.

Tømte Gård
Vi kom etter hvert frem til Tømte Gård. Her hadde vi en lang pause. Beina mine verket og det ble litt usikkert om vi ville klare å komme helt frem. En alternativ rute, som var mye kortere, pekte mot Movatn. Vi begynte nå å vurdere denne. Etter en time var vi på farta igjen. Mot Hakadal naturligvis.

Hvor er Hakadal?
Etter å ha gått på stien fra Tømte Gård, kom vi til en grusvei med skilter mot Hakadal. Endelig. Bare 9 kilometer igjen. Det varte ikke lenge før usikkerheten igjen tok overhånd. Vi hadde nemlig kommet til et nytt kryss med dårlig skilting. Jeg mente at vi burde fortsette rett frem siden vi gikk nordover, mens Eirik mente vi burde ta til høyre. Vi lot syklisten vi møtte ta avgjørelsen for oss. Eirik fikk rett. I følge syklisten hadde vi valget om å følge skiløypa eller å gå grusveien. Vi valgte det sistnevnte og ignorerte forskjellige skilter som pekte i andre retninger enn der vi selv gikk. Det endte ikke så bra. Full stans. Vi møtte på et vann og veien gikk ikke lenger. Pokker, der røk planen om å rekke 18-toget!

Tomt for drikke
Etter å ha snudd, kom vi etter en halvtime tilbake til det siste skiltet mot Hakadal vi hadde ignorert. Beina mine begynte nå å svikte. Det ble verre enn jeg hadde fryktet. Det så ikke ut som om noen hadde gått i denne stien på lenge. Etter bare fem minutter hadde jeg plumpa rett ut i myra og var nå gjennomvåt. Det var også en relativt tøff stigning. Jeg hadde ikke mer vann igjen og jeg begynte etter hvert å bli svimmel grunnet væsketap. Jeg satte meg ned og begynte å bli lettere bekymra for hvordan vi skulle rekke frem. Jeg var kjempesliten, tørst og gjennomvåt. Det begynte å bli sent og vi kunne igjen si farvel til 20-toget. Eirik tok frem en appelsin og jeg spiste et eple jeg hadde igjen. Blodsukkeret økte såpass at jeg kunne bevege meg igjen. Etter en time kom vi ut av skogen som var uten telefondekning og sivilisasjon. Vi kom ut på en slags allé. Bebyggelse var i sikte. Kunne det være Hakadal?

Endelig fremme
Vi hadde kommet frem. Jeg vagget som en gammel gubbe de siste meterne bort til stasjonsbygningen. Klokka var 21.30 og siste tog gikk om 30 minutter. Vi rakk det.
comments powered by Disqus