Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Hardangerbana / Voss–GranvinEtappe

Voss–Granvin

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
28 km Asfalt, Jernbane Krevende
Hardangerbana var en 27,5 kilometer lang sidebane til Bergensbanen som gikk fra Voss til Granvin. Selv om banen i dag er nedlagt, gjenstår 3,5 kilometer med spor samt flere tunneler og broer. Vi besluttet å rusle hele traséen som skulle bli den første av samtlige etapper.
Skjervet II. Foto: Aria Fet
Skjervet II. Foto: Aria Fet
Fredag ettermiddag kjørte vi mot Voss langs riksvei 7 og videre via Aurland langs riksvei 50. Vi ankom Voss på kvelden og fikk slått opp teltet ved Voss camping. Det regnet denne dagen, så det var ikke annet å gjøre enn å teste utelivet. Vi kom oss altfor sent tilbake til teltet, noe som medførte at vi ikke kom oss avgårde før klokken 13 dagen etter. Regnet hadde heldigvis gitt seg, så vi var i gang etter en kaffe på Voss stasjon.

Ulovlig område
Vi fulgte det såkalte Hardangersporet østover fra stasjonen, det vil si det som ligger nærmest stasjonsbygningen. Etter noen meter innså vi at det ville være forbudt å fortsette på skinnegangen, så vi måtte ned på veien. Etter å ha fulgt sporet videre over elva Vosso, kom vi nærmere skinnene og kunne igjen gå skinnelangs mot Palmafoss.

Palmafoss
Etter vel tre kilometer skinnelangs ankom vil Palmafoss godsterminal. Dette var linjas første stasjon, men også stedet hvor skinnene videre hadde blitt fjernet. Det var litt nedtur å måtte gå på gang- og sykkelstien som hadde blitt lagt over den gamle traséen. Herfra ble det ganske kjedelig å gå. Vi var litt uoppmerksomme på ferden langs riksveien, for her passerte vi seks nedlagte holdeplasser uten å legge merke til dem.

Tunnel i sikte
Holdeplassen ved Skjervet var godt synlig langs veien. Perrongen ble et perfekt sted å sitte på for å ta turens første matpause. Vi var også litt slitne ettersom vi hadde gått i en jevn stigning siden vi startet fra Voss med tunge sekker. Etter en velfortjent hvil, forsatte vi ferden østover. Det ble straks mer spennende da sykkelstien forsvant inn i en 60 meter lang tunnel. En ny overraskelse ventet da vi kom ut. Det var slutt på gang- og sykkelstien, men traséen gikk videre rett frem inn i marka.

Helt mørkt
Vi fulgte jernbanetraséen og følte ikke noe savn etter asfalten som hadde fulgt oss i et par timer. Gamle master for kjørelednigen dukket opp bak trær rett før trasén forsvant inn i en tunnel. Denne var dobbelt så lang som den forrige og atskillig mørkere. Underlaget som bestod av pukk skapte god ekko i tunnelen. Det var lett å snuble i tresvillene, så vi gikk forsiktig. Da vi kom ut, ventet en ny tunnel foran oss. Vi var forberedt på denne som skulle være over 1,1 kilometer lang. Vi tente lommelykta og var forberedt på flaggermus og andre ymse kryp. Det ble bekmørkt. Selv lommelykta hindret oss ikke i gå gå rett i tunnelveggen. Lykta lyste opp kun en meter foran oss og vi kunne enda ikke se noe lys i andre enden av tunnelen.

Fjellhylle
Etter å ha trasket i et kvarter i mørket, kunne vi se enden som en liten lysprikk i det fjerne. Det hadde vært spennende å gå i tunnelen, men nå var vi klare for å komme ut igjen. Å komme ut skulle bli en like stor overraskelse som å gå inn. Vi kom nemlig ut på en fjellhylle med stup ned fra venstre side. Bilveien vi hele tiden hadde fulgt lå nå mange hundre meter lenger nede etter å ha sirklet seg nedover i en slags korketrekker. Få mennesker hadde nok forvillet seg ut i dette området. Rasfaren var nok absolutt til stede.

Smertestillende
Aria fikk nå akutt vondt i føttene og orket nesten ikke å gå en meter. Her fantes ingen sivilisasjon. Skulle vi finne noen, måtte vi snu og gå igjennom tunnelen på nytt. Å slå opp telt var også uaktuelt. Jeg fant noen smertestillende tabletter i bunnen av sekken som jeg ga til henne. Etter 20 minutter var vi i gang igjen. Granvinsvatnet kunne skimtes lengre nede i dalen. Vi visste at vi snart ville være fremme. Vegetasjonen hadde nå tatt fullstendig overhånd. Vi måtte brøyte oss igjennom greiner fra trær og busker som sperret videre ferdsel. Plutselig var det stopp. Vi kom til noe som en gang hadde vært en jernbanebro. Under oss krysset riksveien og vi måtte derfor klatre ned til denne.

Atter asfalt
Resten av strekningen bestod av gang- og sykkelsti som hadde blitt lagt over den gamle linja. Regnet pøste ned og vi var enda mange kilometer unna Granvin. Foruten den gamle Nesheim stasjon og Granvinsvatnet, var det svært lite å se. Etter halvannen time møtte vi en ny jernbanebro som var inntakt. Under den rant Granvinselva med en relativt kraftig strøm. Da vi klatret over kjettingen som sperret for broa, skjønte vi raskt hvorfor den hadde blitt plassert der. Trebjelkene var såpeglatte og vi tok derfor ingen sjanser. Vi gikk rundt og fortsatte på gang- og sykkelstien. Vi var nå svært slitne og sultne.

Pub i sikte
Omsider dukket det opp et blått skilt som det stod Granvin på. Da vi gikk forbi vertshuset i bygda, var det liten tvil om hva vi skulle gjøre. Vi fikk vasket oss og fikk servert pizza og Rallarøl fra Ægir. Bartenderen opplyste om at campingplassen hadde blitt nedlagt, men foreslo at vi kunne sette opp teltet midt i sentrum. Vi orket ikke å forholde oss til problemstillingen, men bestilte i stedet mer drikke fra baren. Om et par timer hadde resten av bygda innfunnet seg i lokalet denne lørdagskvelden og vi ble bygdas helter. Mange ville hilse på de to tullingene som hadde forvillet seg over fjellet fra Voss. Vi kom i kontakt med landbrukssjefen i Granvin herad som tilbød oss gjesterommet. Vi takket selvsagt ja og fikk frokost dagen derpå. Etter å ha fulgt skinnene videre ned til kaia ved Eide, tok vi bussen tilbake til Voss og kjørte videre hjem.