Banner
Du er her: Forside / Gaustabanen / Longefonn–Gaustatoppen

Longefonn–Gaustatoppen

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
3 km Stier Middels
Selv om turen ned fra Gaustatoppen kun er på tre kilometer, tar den to timer som følge av bratte partier med løse steiner. Utsikten fra Øvre stasjon 1800 meter over havet er formidabel.
< >
Gaustabanen 0,3 km
.
Etter tre uker på sykehus med nyreinfeksjon, følte jeg for å gå en etappe etter all stillesittingen. Dessuten begynte sommerferien min dagen etter utskrivelsen. Hvorfor ikke besøke moren min i Tinn og ta en tur opp på Gaustatoppen i samme slengen?

Bomtur
Forrige tur langs Gaustabanen endte med bomtur. Til tross for at det var i september, ble jeg overrasket på toppen. Gaustabanen AS hadde gitt meg fribillett mot annonsering siden jeg skulle bo noen dager på Gaustablikk i forbindelse med en jobbtur. Da jeg kom ut av kabelbanen 1800 meter over havet, ble jeg møtt av iskald vind og tykk tåke. Et solid snølag hadde lagt seg på bakken og tildekket stien ned fra fjellet. Å rusle ned ville bli en farlig operasjon. Det ble kun kaffe og vafler i DNT-hytta før jeg tok banen ned igjen.

Nytt forsøk
Sommervarmen ville nok bli den største utfordringen denne dagen. Med opptil 30 grader over flere uker, var det best å ta med rikelig med drikke. Moren min, Tone, ble med. Dette ville bli hennes andre skinnelangstur. Den forrige ble med dresin på Numedalsbanen mellom Veggli og Rødberg. Vi kjørte opp lørdag formiddag og tok den aller siste parkeringsplassen ved Longefonn – eller Nedre stasjon etter Gaustabanens terminologi.

Gaustabanen
Vi hentet ut fribillettene våre og ruslet mot inngangen langs det 800 millimeter brede sporet som ledet inn i fjellet. Dette forbindelsessporet er 860 meter langt og leder inn til kabelbanen. En batteridrevet trikk trafikkerer strekningen fra Nedre til Brekket mellomstasjon hvor det er «togbytte» videre med kabelbanen opp til Øvre stasjon. Kabelbanen er litt over en kilometer lang og har en stigning på nesten 40 grader. Gaustabanen ble bygget i forbindelse med radiolinjesystemet på Gaustatoppen under den kalde krigen og var NATO-finansiert.

3500 trinn
Endelig var det vår tur til å ta plass i «blåtrikken». En mann åpnet porten og gjorde tegn til at vi kunne gå om bord.
– Vet du hvor mange trappetrinn der er opp til toppen? spurte jeg nysgjerrig.
– 3500, svarte mannen med et smil.
Det var godt vi skulle gå ned fra fjellet denne dagen. Dessuten ville det bli sært å gå trappene langs skinnegangen fremfor den spektakulære stien ned fra fjellet.

Brekket mellomstasjon
Det tok kanskje fem minutter før toget var fremme ved mellomstasjonen. Da fikk jeg øye på alle trappetrinnene som fulgte sporet på venstre hånd. De andre medpassasjerene skyndet seg frem for å ta plass i kabelvognene. Heldigvis satte ingen seg helt bakerst, så jeg fikk yndlingsplassen for meg selv. Det ble en skummel opplevelse å se ned på det bratte sporet mens banen kjørte oppover i 40 graders vinkel.

Krydde av folk
Været var noe ganske annet denne dagen. Da vi kom ut av stasjonsbygningen 1800 meter over havet, ble vi møtt med strålende sol fremfor tåke og snø. Høyden gjorde at det ikke var altfor varmt, kanskje bare 15 grader. Utenfor krydde det av turkledde folk. De fleste var på vei opp til Gaustatoppen og var gjennomsvette. Kanskje jeg burde fortelle dem at de kunne ta toget opp? Jeg og Tone droppet fjellhytta på toppen og satte i stedet kursen nedover den stupbratte stien. Det gikk ikke spesielt raskt, for det var ikke lett å gå på de løse steinene.

Enkelsporet
Det gikk flere veier ned fra fjellet, så det gjaldt å følge riktig sti. I følge kartet skulle vi holde til venstre mot Longefonn. Vi måtte stoppe hver gang vi møtte på kryssende turgåere, og det skjedde relativt ofte. Vi kunne derfor konkludere med at Gaustabanen måtte være en enkelsporet og ikke en dobbeltsporet strekning. Utsikten var formidabel. Hadde det ikke vært for den svake disen, kunne jeg kanskje ha sett helt hjem – i hvert fall til Tryvannstårnet.

Varslings- og etterretningsbase
Hver gang vi snudde oss, kunne vi se den enorme radiomasta stikke opp som et digert fallossymbol. Under den kalde krigen ble det vedtatt at Norge skulle være en varslings- og etterretningsbase gjennom et omfattende sambandsnett med radiolinjer. Dette var også bakgrunnen for at Gaustabanen ble bygget, for det ble behov for å transportere utstyret som skulle monteres. Men banen ble omtalt allerede i 1953, da idéen om en turistbane til Gaustatoppen kom på trykk i både Rjukan Arbeiderblad og Rjukan Dagblad.

Skiltet rute
Det tok nesten en halvtime å gå den første kilometeren ned. Stien delte seg i to og turistforeningen hadde plassert et detaljert skilt midt i krysset. Det var betryggende å vite at det var skiltet helt til Gaustabanens nedre del. Heldigvis var det langt færre folk på stien videre østover. Det virket som om flesteparten gikk hele den ti kilometer lange stien opp fra Vestfjorddalen. Det hadde kanskje vært innenfor å fulgt den samme løypa, for da ville vi ha endt opp ved Rjukan stasjon på Rjukanbanen. Dessuten ble stien svært vanskelig å følge. Nå balanserte vi må rullende steiner i et svært bratt område.

Vanskelig terreng
Etter 400 meter kom vi frem til et nytt kryss. Nesten samtlige av de gjenværende turgåerne gikk den trygge ruta ned til Stavsro, mens vi måtte fortsette alene østover ned et enda brattere parti. Nå krabbet vi nærmest ned fjellsiden for ikke å falle. Rett under oss gikk forbindelseslinja mellom Brekke mellomstasjon og Nedre stasjon. Vi gikk derfor skinnelangs, men i feil høyde.

Snø
Plutselig oppdaget vi en stor snøflekk i steinrøysa.
– Nå går vi østover, resonnerte jeg.
Det overrasket meg at det fortsatt lå snø igjen i denne varmen, men så lå flekken også vendt mot øst hvor sola står opp. Vi befant oss nå i en høyde av 1500 meter og hadde flott utsikt over innsjøen Brureskjer. Vi krabbet videre ned fjellsida mens vi speidet etter en bekk som stien skulle krysse. I følge kartet skulle vi komme frem til et nytt kryss rett etter bekken.

Trassig gutt
Vi kom frem til et fuktig område vi antok var bekken. Et nytt skilt dukket opp foran oss som stod plassert oppå en liten høyde. Vi hadde kommet frem til Longefonntippen. Det var fin utsikt ned mot både Vestfjorddalen og parkeringsplassen ved Gaustabanen. Stien ned til parkeringsplassen var bratt, men allikevel lett å følge. Det var nok vegetasjonen som holdt steinene på plass. På veien ned møtte vi tre polske turister. Etter at de hadde passert oss, oppdaget vi sistemann i turflokken. En tenåring hadde satt seg ned på bakken og nektet å fortsette.
– Hvordan skal de få ham til topps? spurte jeg Tone.
Hadde de bare visst at de kunne ta toget …

Kort, men lang tur
Til tross for en tur i nedoverbakker på bare tre kilometer, var vi ganske slitne da vi kom frem til parkeringsplassen. Vi tok en kort drikkepause før vi kjørte ned fra fjellet. Det ble en velfortjent is i premie i Austbygde. Dette ble en flott start på sommerferien min.
Sponsor:
Gaustabanen