Jevnaker–Sokna
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 30 km | Asfalt | Krevende |
Denne strekningen gikk jeg alene ettersom jeg ikke fikk med meg noen. Årsaken kan være at den fremstår som kjedelig langs trafikkerte veier på asfalt. Likevel møtte jeg på mye interessant underveis.
Randsfjorden. Foto: Erlend Garåsen
Egen rutetabell
For at det skulle være mulig å rekke siste bussen fra Sokna, hadde jeg laget meg en egen estimert rutetabell som måtte følges. Så lenge jeg var i rute, ville jeg ta sikte på å gå hele veien til Sokna. Siste bussen var også en såkalt bestillingsrute. Det innebar at jeg selv måtte ringe busselskapet for å bestille turen innen klokken 12 for at den skulle settes opp.
Blair Witch Project
De første to kilometerne forløp uten problemer. Jeg gikk langs en gang- og sykkelsti langs E16 og passerte broa over Randsfjorden. Ruta som var tegnet opp av Google Maps sendte meg så inn en grusvei som angivelig skulle følge E16 parallelt et godt stykke. Det var her jeg fikk min første Blair Witch Project-opplevelse. Grusveien endte ved Grøntjernet og gikk ikke lenger, enda kartet viste at den fortsatte. Jeg fant en tynn sti som fortsatte i samme retning. Etter fem minutter var jeg gjennomvåt og verken kompass, GPS, kart eller lydretningen fra trafikken på E16 stemte. Alt ble motsatt i forhold det bildet jeg hadde i hodet. Jeg gikk i følge kompasset tibake til Jevnaker igjen. Plutselig endte jeg opp på en grusvei og måtte ta valget mellom høyre og venstre. Jeg valgte høyre og skvatt til da jeg plutselig kom tilbake til der hvor jeg hadde startet. Jeg innså da at jeg da hadde gått i ring rundt tjernet og at Googles vei ikke fantes.
På sporet igjen
Etter å ha kastet bort minst en halvtime, var jeg nå usikker på om jeg ville rekke bussen. Jeg besluttet å gå tilbake til E16 igjen og fant på venstre side av den en uopptegnet gang- og sykkelsti. Jeg fulgte denne et stykke før jeg måtte gå E16 igjen. Store vogntog suste forbi meg i 80 kilometer i timen.
Buskerud
Etter en time langs E16 passerte jeg fylkesgrensa mellom Oppland og Buskerud. Enda var det et stykke til Hønefoss hvor jeg måtte være innen klokka 12 for å være i rute. De eneste severdighetene frem til Hønefoss ble flyplassen på Eggemoen og en øvingsbane.
Forsinkelser
Da klokka var 11.50 måtte jeg bestemme meg. Hønefoss var ikke å se og jeg var langt etter tidsskjemaet. Jeg ville ikke rekke frem til Sokna før siste bussen gikk, men kanskje jeg kunne bestille returen fra Veme i stedet? Jeg bestemte meg for å droppe bussen og bare ta ting som det kom. Jeg skulle til Sokna samme hva som skjedde. Da jeg kom frem til Hønefoss var jeg 40 minutter forsinka. Jeg ignorerte dette og valgte å sette ned tempoet siden jeg ikke lenger trengte å tenke på klokka. Jeg kunne om nødvendig ta en taxi fra Sokna til Hønefoss og sette meg på et tog tilbake til Oslo.
Matpause
Jeg fant ingen ideelle steder for å ta min første matpause i Hønefoss, så jeg fortsatte i stedet videre mot Sokna via Soknedalsveien forbi Hønefoss stasjon. Jeg passerte så en jernbaneundergang jeg fant ut måtte stamme fra den nedlagte Randsfjordbanen. Nå verket beina såpass at jeg måtte finne et sted for å sette meg ned. På toppen av en lang bakke, fant jeg et busskur med en benk. Jeg slang føttene opp på benken og satt sidelengs for å strekke ut. Nå var det frem med matboksen og termosen.
Bergensbanen
Fra busskuret gikk ferden gjennom et boligområde før jeg krysset både Bergensbanen og Riksvei 7. Jeg hadde ingen intensjon om å følge denne trafikkerte veien, så jeg gikk Fylkesvei 173 i stedet som gikk parallelt på andre siden av elva Sogna. I nærheten av Nøkleby gikk jeg over elva igjen mot riksveien og fulgte så en gang- og sykkelsti nordover. Jeg vurderte å rusle opp til nedlagte Nøkleby holdeplass, men fant ut at jeg ikke orket. Jeg kunne utforske nedlagte Veme stasjon i stedet.
Junk food
Gang- og sykkelstien tok omsider slutt og jeg måtte igjen gå den sterkt trafikkerte riksveien. Jeg fikk øye på et skilt langs veien som det stod Quicky på. Kniven og gaffelen på skiltet antydet mat, men jeg syntes det hørtes litt fishy ut. Som jeg gjettet var dette en kebab- og hamburgersjappe langs veien. Tja, hvorfor ikke? Jeg følte jeg trengte påfyll av proteiner etter dagens stunt, men først ville jeg ta en titt på nedlagte Veme stasjon på andre siden av veien.
20 prosent
Etter å ha tatt en lang pause på Quicky og spist en hamburgermeny, var jeg klar for siste innspurt. Et distanseskilt viste at det var omtrent 40 mil igjen til Bergen. Jeg hadde nå gått 20 prosent av strekningen regnet fra Oslo. Fortsatt måtte jeg gå midt i veien med vogntog som suste forbi. Jeg måtte trekke meg tett inntil autovernet hver gang de kom imot meg. De eneste severdighetene jeg fikk øye på var en hengebro over Sogna på venstre side samt to passerende tog på høyre side. Jeg merket at jeg nå gikk veldig sakte og at beina virkelig begynte å verke.
Haiketur
Omsider kunne jeg skimte det blå skiltet foran meg som det stod Sokna på. Det føltes godt. Selv om jeg følte mest for å legge meg rett ned på bakken ved ankomst, måtte jeg opp for å ta en titt på nedlagte Sokna stasjon. Det virket som om noen bodde i stasjonsbygningen, så jeg gikk raskt ned igjen. Jeg fant et passende sted langs veien og fikk haik helt til Sandvika etter 20 minutter. I hånda holdt jeg 100 kroner for at jeg lettere skulle få haik, men den hyggelige mannen som plukket meg opp nektet å ta imot disse. Han fikk høre mange gode historier på veien hjem fra alle etappene jeg hadde gjennomført.