Valnesfjord–Oteråga
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 21 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Middels |
Turen følger Kjærlighetsstien mot Nordvik som er Nordlandsbanens nordligste punkt. På veien passeres Laukåsstraumen over ei bru. Siste del av turen går langs E6 til det gamle fergeleiet ved Oteråga hvor det også ligger en nedlagt stasjon.
Nordlandsbanen. Foto: Erlend Garåsen
Plassbillett
Sola skinte og det var varmt i Bodø denne dagen. Det var jammen bra jeg hadde fylt opp vannflaskene før jeg satte kursen mot Bodø stasjon. Da jeg nærmet meg stasjonen, fikk jeg øye på et langt tog som så ut for å være klar til avgang. Jeg hadde trodd jeg skulle reise med et lite lokaltog til Valnesfjord, men det ble visst med Trondheimstoget i stedet. Da var det godt jeg hadde plassbillett, for på perrongen vrimlet det av folk.
Kaos i vogna
Det var tilløp til kaos da jeg entret vogn nummer 5 hvor jeg hadde min plass. På setet mitt satt det en yngre gutt som halvsov. Han hadde også okkupert bordet med laptop og andre duppeditter. Jeg gadd ikke å si noe, men satte meg i stedet foran ham på setet mot kjøreretningen. Da toget var i gang og konduktøren kom inn i vogna, fikk jeg forklaringen.
– Billetten din gjelder ikke før i morgen, sa han til den eldre dama som satt rett bortenfor meg.
Gutten og faren hans skulle egentlig ha sittet på hennes plass, men nå forflyttet problemene seg rundt i vogna. Det var godt jeg ikke skulle så langt.
Valnesfjord holdeplass
Etter en halvtime trillet toget inn på Valnesfjord holdeplass. Denne holdeplassen var opprinnelig en stasjon som ble lagt ned i 1972. I 2001 ble den gjenåpnet som holdeplass da lokaltrafikken mellom Bodø og Rognan startet opp. Vi var kanskje ti stykker som gikk av på holdeplassen. Jeg rakk å ta et bilde av toget mitt før det kjørte videre mot Fauske. Det ble dagens startbilde.
Laukåsstraumen
Jeg tok frem kartet for å studere dagens løype. Planen var å gå en liten omvei nærmere sjøen for å slippe den trafikkerte europaveien. På UT.no hadde jeg lest om Kjærlighetsstien som bokstavelig talt virket lovende. Jeg fulgte etter de andre passasjerene mot sentrum og fortsatte langs sykkelveien som krysset Laukåsstraumen. Denne strømmen forbinder fjorden med innsjøen Valnesfjordvatnet som ligger 1 meter over havet. Strømmen endrer retning i forhold til tidevannet, men er langt ifra så spektakulær som Saltstraumen. Jeg stanset midt på brua for å ta bilde av Valnesfjorden. Vannet lå blikkstille og jeg hadde flott utsikt mot de snødekte fjelltoppene i bakgrunnen på andre siden av Skjerstadfjorden.
Forsprang
Jeg tok av på en smal vei som gikk rett vestover og fulgte fjorden tett. Foran meg gikk et eldre par som slepte på hver sin koffert. De måtte ha gått av toget samtidig med meg. Til tross for at de gikk svært sakte, hadde de fått et stort forsprang. Jeg hadde somlet såpass mye på grunn av de vakre omgivelsene rundt meg. Det var ikke vanskelig å ta dem igjen nå som vi alle gikk i en lang oppoverbakke. Det ble tungt for meg også, for gradestokken nærmet seg 25 og svetten rant.
Stifinner
Det var ikke lett å finne ut hvor Kjærlighetsstien startet. Alt jeg hadde av referanser var en sort strek på det utskrevne kartet fra UT.no. Jeg tok derfor opp UT.no-appen for å finne ut hvor jeg var. Da fant jeg ut at jeg hadde gått for langt og måtte snu. Dessverre hadde jeg akkurat kommet i bunn av en lang nedoverbakke, så da ble det en like lang oppoverbakke tilbake igjen. Jeg fant veien som ledet i riktig retning. Det var kanskje ikke så rart at jeg hadde oversett den, for jeg hadde hele tiden sett for meg en smal skogssti.
Skeptisk mann
Grusveien ble smalere jo lenger inn i skogen jeg kom. Plutselig sviktet GPS-en og jeg kunne ikke lenger se om jeg gikk i riktig retning. Grusveien gjorde en skarp sving og fortsatte rett mot en gård. Jeg nikket til mannen med raka idet jeg passerte ham. Han fulgte meg med argusøyne.
– Kan jeg hjelpe deg? spurte han.
– Jeg skal gå Kjærlighetsstien, svarte jeg og viste ham kartet. – Kan jeg fortsette rett fram?
– Da må du svømme, svarte mannen. – Stien starter i svingen du nettopp passerte.
Det var enda bra jeg møtte den skeptiske mannen, for nå ble jeg i hvert fall sendt i riktig retning. Den gjengrodde Kjærlighetsstien startet nemlig rett bortenfor gården.
Kjærlighetsstien
Den idylliske stien forsvant inn i en øde skog. Snødekte fjelltopper dukket opp foran meg enkelte steder hvor vegetasjonen var mindre tett. Jeg møtte ikke på en levende sjel før stien ledet ut til E6 etter en halvtime. I følge kartet kunne jeg ta av på en ny sti som fulgte kysten tettere, men jeg hadde brukt såpass lang tid på å finne stien at jeg fortsatte langs E6 i stedet. Jeg hadde tross alt en buss å rekke slik at jeg kom meg tilbake til Bodø.
Nordligste punkt
Selv om det ikke er spesielt stas å følge E6, hadde jeg fantastisk utsikt mot Valnesfjorden og de snødekte fjelltoppene på andre siden av vannet. Jernbanen fulgte meg tett på venstre hånd. Både veien og Nordlandsbanen gjorde en skarp sving da vi rundet Nordvik. Nå befant jeg meg på det aller nordligste punktet på Nordlandsbanen, rundt 67 grader og 20 minutter nord. Herfra fortsatte Nordlandsbanen rett vestover i retning av Bodø.
Bobiler
Jeg satte opp tempoet nå som jeg skulle følge den trafikkerte europaveien 14 kilometer. Det var høysesong for bobiler, og flere av disse viste ikke særlig hensyn til at veien også ble brukt av myke trafikanter. Heldigvis fantes det flere rasteplasser underveis hvor det var mulig å fotografere uten å måtte følge nøye med på trafikken.
Kupert
Veien var mer kupert enn jeg hadde forutsett. Nå fortsatte jeg opp en lang bakke som aldri så ut til å ha noen ende. Langt der nede fikk jeg øye på Nordlandsbanen som fulgte kysten tett. Heldigvis ble det slutt på den lange oppoverbakken og det begynte å gå nedover igjen. Nordlandsbanen forsvant så inn i den 76 meter lange Kistrand tunnel.
Gjengrodd vei
Endelig kunne jeg få litt pause fra den trafikkerte veien. Jeg hadde funnet en gjengrodd traktorvei som i følge kartet fulgte E6 parallelt et lite stykke. Det ble utfordrende å følge veien. Vegetasjonen var tett og myggen gjorde seg klar til å angripe. Jeg sprayet hodet med Mygga og satte opp tempoet. Mellom greinene kunne jeg av og til skimte sporet til Nordlandsbanen på venstre hånd. Det tok ikke lenger tid enn et kvarter før jeg var ute på E6 igjen.
Kjent område
Plutselig kjente jeg meg igjen. Nå krysset jernbanen veien over ei bru og jeg visste at jeg straks var fremme ved Oteråga. Året før hadde jeg lett etter den nedlagte stasjonen og gått for langt. Nå stod jeg ved stedet hvor jeg hadde snudd og gått tilbake igjen. Jeg måtte smyge meg tett inntil autovernet i de krappe svingene under jernbanebrua. For under brua var jeg neppe særlig synlig for bilene som kom kjørende imot meg. Den nedlagte fergekaia kom til syne hvor jeg hadde hoppet av bussen for et år siden. Den gangen skulle jeg gå etappen mellom Oteråga og Bodø.
Jakten på holdeplassen
På veien mot Oteråga stasjon lette jeg etter en holdeplass hvor det var mulig å stoppe bussen. Jeg hadde ikke sett en eneste bussholdeplass på godt over en halvtime. Den røde stasjonsbygningen dukket opp på høyre hånd, men området var inngjerdet og anleggsmaskiner stod parkerte langs sporet. Det var jammen godt jeg hadde et stasjonsbilde fra før. Jeg fortsatte videre mens jeg kikket på klokka. Det var bare 20 minutter til bussen kom, men hvor lå bussholdeplassen? Da det bare var ti minutter igjen, fikk jeg øye på en åpen lomme av grus langs veien. Jeg satte meg ned på autovernet og satset på at bussen ville stanse på signal. Plutselig kom bussen kjørende, fem minutter før tida. Heldigvis stanset den, selv om jeg kanskje ikke stod på en offisiell holdeplass.