Banner
Du er her: Forside / Setesdalsbanen / Grovane–Hægeland

Grovane–Hægeland

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
30 km Grusveier, stier, tømmerrenne og asfalt Middels
Dette er en vakker etappe som følger den gamle traséen som sykkelvei gjennom flere tunneler fra Hægeland til Iveland stasjon. Rett før Røyknes stasjon følges den gjengrodde traséen gjennom to usikrede tunneler. Siste delen går i den gamle tømmerrenna forbi Kringsjå nedlagte kraftstasjon og Paulen gård.
< >
Gåseflå tunnel
.
Selv om det var meldt overskyet, våknet vi opp til strålende solskinn denne søndagsmorgenen. Dagen før hadde jeg gått den nordlige delen av Setesdalsbanen fra Byglandsfjord til Bornes camping sammen med Elisabeth og Eirik. Nå måtte vi tidlig av gårde for å komme frem til Røyknes før klokka ble halv to. Da ville nemlig mange ankomme med museumstoget fra Grovane for å følge oss videre ned den gamle tømmerrenna. Den delen var nemlig en del av et turlosprogram hvor jeg var turleder. Hvor mange ville dukke opp?

Hægeland stasjon
Etter at vi hadde vasket ut fra hytta, satte vi kursen mot Hægeland stasjon som bare lå en kilometer unna. Kanskje det dukket opp noen som ville følge oss hele veien fra Hægeland? Stasjonsområdet var tomt da vi ankom, men vi benyttet anledningen til å ta dagens startbilde før vi ruslet videre. Den vakre stasjonsbygningen står i dag inntil riksveien og huser Kile mineralsenter. Hægeland var endestasjonen på Setesdalsbanen i 1895 frem til banen ble forlenget til Byglandsfjord året etter.

Ni tunneler
Den gamle traséen fortsatte som en gruslagt sykkelvei og krysset Kilefjorden over en gammel jernbanebro. Dagens etappe så ut til å by på flere turveier enn gårsdagens som stort sett fulgte riksveien. Vi fortsatte i naturskjønne omgivelser på sørsiden av Gåseflåfjorden.
– En tunnel, sa Eirik.
Åsen tunnel var ikke lenger enn at vi fint kunne passere den uten lykt. Og dette ble nok ikke etappens første, for åtte andre tunneler ventet lenger fremme. Den 207 meter lange Nomeland tunnel ville nok bli atskillig mer utfordrende, spesielt siden den også var trafikkert.

Hevet trasé
Vi så ingen rester etter Øvre Gåseflå holdeplass som skulle ligge ved vestenden av tunnelløpet. Riktignok stod det «Øvre Gåseflå» på treskiltet utenfor en utedo da vi kom ut av tunnelen, men den var nok av nyere dato. Vi fant heller ingen rester etter Setesdalsbanens aller første trasé som i dag ligger under vann. Under byggingen av Iveland kraftverk måtte fem kilometer av linja heves som følge av oppdemmingen.

Iveland kraftverk
Det tok ikke lang tid før vi fikk øye på neste tunnel, nemlig den 95 meter lange Gåseflå tunnel. Tunnelen virket mørkere siden den gikk i en bue. Den oppdemmede Gåseflådammen og Iveland kraftverk dukket opp da vi kom ut av tunnelen. Her utnyttes et fall på over 50 meter for kraftproduksjon. Det ble slutt på sykkelveien og vi måtte dele veien med bilene på den smale grusveien. Derfor gikk vi litt mer forsiktig da vi måtte inn i den 60 meter lange Maurbakken tunnel. Verre var det da vi skulle inn i den 242 meter lange Slemdal tunnel. Heldigvis var det belysning i tunnelen og vi møtte ikke på noen biler.

Gamlelinja
Det var på tide med en matpause da vi kom ut av tunnelen. Vi fant en tømmerstokk langs veien som fungerte utmerket som benk.
– Her har du traséen! ropte Eirik fra andre siden av veien.
Jeg fulgte nysgjerrig etter og fikk øye på Setesdalsbanens aller første trasé før linjehevingen. Den virket noe gjengrodd. Vi vurderte å klatre ned for å fortsette langs den gamle linja, men fant ut at det kunne bli for strabasiøst.

Iveland stasjon
Etter en kort matpause var vi på beina igjen. Et nytt spennende objekt stod oppført langs veien, nemlig Iveland stasjon. Bygningen er nokså lik som den ved Hægeland stasjon og de vi passerte dagen før – en rød toetasjes stasjonsbygning i dragestil med sennepsgule vinduskarmer. Fra Iveland stasjon til Røyknes ble linja også hevet i 1920 som følge av vannkraftutbygging. Vannstanden måtte heves da Nomeland kraftverk skulle bygges.

Nomeland tunnel
Veien videre var asfaltert og mer trafikkert. Det ble vanskeligere å gå samlet siden vi måtte passe oss for bilene som kom bakfra. Da vi nærmet oss Nomeland kraftverk, forsvant veien inn i den 207 meter lange Nomeland tunnel. Tunnelen var smal, men heldigvis opplyst. Jeg og Elisabeth gikk foran mens Eirik gikk bak med en blinkende lykt. Selvfølgelig kom det to biler mens vi var midt i tunnelen - en foran og en bak. Vi klistret oss tett inntil tunnelveggen mens bilene forsøkte å krysse hverandre.

Skjult trasé
– Er det der traséen? spurte Eirik og pekte på en skogsvei som forsvant inn i skogen.
Jeg kikket på kartet og fant ut at Eirik hadde funnet en del av den hevede delen av Setesdalsbanen.
– Jeg tror det skal være to tunneler på denne delen, svarte jeg noe entusiastisk.
Og ganske riktig. Traséen forsvant inn i et gjengrodd svart hull i berget. Vi hadde kommet til den 80 meter lange Røyknes tunnel II. Jeg studerte tunneltaket nøye da jeg gikk inn, for denne tunnelen var nok trolig ikke sikret. Traséen fortsatte som en flott skogssti da vi kom ut igjen før den forsvant inn i den siste tunnelen på dagens etappe. Nå kunne vi høre det tutet i det fjerne. Var det Setesdalsbanens museumstog som ankom?

Full stopp
Traséen videre var jevnet med jorden, så vi ruslet ned til veien og fulgte denne videre. Det tok ikke lang tid før vi fant den igjen, men på andre siden av veien. Plutselig ble det full stopp. Traséen fortsatte over et brufundament og videre som et rustent jernbanespor. Vi hadde kommet frem til museumsjernbanens endestasjon ved Røyknes. Elisabeth var i ferd med å gå opp på jernbanelinja, men jeg fikk stanset henne i tide. Det er nemlig strengt forbudt å ferdes langs dette sporet siden jernbanetraséen er i bruk.

Røyknes stasjon
Stasjonen dukket opp foran oss, men toget stod ikke ved perrongen. Museumstoget måtte akkurat ha forlatt Røyknes stasjon. Det var litt synd, for vi hadde rukket en svipptur før turfølget vårt ankom. Nå kunne vi ta en lang pause på halvannen time før vi fortsatte videre. Vi satte oss på benkene utenfor i sola og koste oss med is og vafler. Mens vi ventet på toget, forsøkte jeg å skaffe en lokal guide som kunne vise turdeltakerne rundt på stasjonsområdet. Jeg hadde lest meg godt opp på Setesdalsbanens historie, men jeg hadde mindre oversikt over hva som fantes ved Røyknes. Dessverre hadde ikke kioskmedarbeiderne tid eller mulighet til å hjelpe meg.

Rester fra Sulitjelmabanen
Tuting kunne høres i det fjerne. Lyden ble etter hvert dominert av pesingen fra damplokomotivet. Museumstoget dukket opp og kjørte inn til stasjonen. Det var et langt tog bestående av mange forskjellige typer vogner, også en gammel påhektet motorvogn fra Sulitjelmabanen. Den røde vogna bar nemlig den karakteristiske S-en. Da Sulitjelmabanen ble lagt ned i 1972, overtok museumsforeningen materiell fra denne banen.

Andeflokk
Nå krydde det av mennesker rundt på stasjonsområdet.
– Du må ta på deg refleksvesten for å gjøre deg synlig, foreslo Eirik.
I løpet av de neste femten minuttene hadde jeg fått samlet flokken. Vi ble visst langt flere enn jeg hadde regnet med. Jeg telte 23 stykker. Det var på tide å sette kursen mot Grovane. Jeg ledet vei og andeflokken fulgte etter.
– Trenger dere mat på veien? ropte en mann fra kiosken.
Jeg tok ikke med meg noe av maten som ble delt ut, men det gjorde Eirik. Nå kom han løpende etter meg med pølse i brød. Jeg tror jeg trengte den matbiten, så det var bra han fulgte med.

Styrkar
Med oss på turen hadde vi Styrkar Braathen som jeg ble kjent med året før da vi trasket Lillesand–Flaksvandbanen. Da ble vi akkurat like mange deltakere. Sørlendinger er visst lette å få med på tur. Styrkar hadde med seg speilreflekskameraet og hjalp meg med å skaffe gode bilder fra arrangementet.

Omvei
Den øvre delen av tømmerrenna var dessverre under restaurering, så vi måtte gå en flere kilometer lang omvei på østsiden av Otra og komme inn i renna ved Kringsjå. Det så ikke ut for å sette en demper på turgleden. Sola strålte like mye som turfølget selv. Jeg hadde til og med fått med meg en blind dame på turen. Det syntes jeg var sprekt siden vi skulle ferdes i ulendt terreng denne dagen. Hun var visst mer bekymret av varmen enn av terrenget som ventet henne.

Heftig stigning
Setesdalsbanen fulgte oss på andre siden av vannet, men vi måtte vinke farvel da veien forsvant opp Kuardalen. Det ble en ganske heftig stigning, noe jeg kjente godt etter to mil med en sekk på 14 kilo. Gjennomsnittsalderen til turfølget var godt over min egen alder, men det gikk allikevel relativt raskt opp de lange bakkene. Folka var spreke. Da vi hadde kommet til topps, gjaldt det å finne stien ned til Kringsjå kraftverk hvor det skulle være mulig å komme inn i tømmerrenna. Styrkar stod allerede i krysset og ventet på oss for å lede vei. To av turdeltakerne valgte å fortsette videre langs grusveien siden de ikke var så glade i høyder. På veien skulle vi nemlig krysse Otra over to hengebruer.

Kringsjå kraftstasjon
Veien ledet ned til ruinene av Kringsjå kraftstasjon – kraftverket som ble bygget i 1900 og nedlagt i 1957. Et stort skilt fortalte oss at ferden videre foregikk på eget ansvar. Vi fikk øye på de første ruinene av selve kraftstasjonen da vi kom frem til en liten høyde. Styrkar kom noe pessimistisk opp fra ruinene og sa at det ikke gikk noen vei videre. Da tok en dame rollen som turleder for å vise vei.
– Joda, det går en sti videre inn i skogen. – Følg meg, sa hun bestemt.
Jeg ble lettet. Det er nemlig skummelt å være turlos i et område man aldri før har gått.

Tømmerrenna
Vi passerte noen flere ruiner etter bygninger før vi fortsatte inn i skogen på sti. Et nytt fareskilt var satt opp som advarte mot vannføringen i Otra. Deretter dukket den første hengebrua opp. Jeg lot være å titte ned da jeg steg ut på den gyngende brua. Tømmerrenna kom til syne da vi hadde kommet oss trygt over. Jeg ruslet opp mot Kringsjå holdeplass for å ta bilde av ei brakke før jeg steg ned i renna. Tømmerrenna er fire kilometer lang og er for tiden under restaurering. Den ble bygget for å fløte tømmer etter at Otra ble regulert som følge av kraftutbyggingen.

Paulen gård
Selv om delen vi nå gikk i hadde blitt restaurert, ga noen av plankene etter enkelte steder. Det gjaldt å unngå de som var markerte med kryss. Det viste seg at jeg var en av de siste som hadde steget ned i renna, så resten av turfolket hadde heldigvis funnet veien til Paulen gård på egenhånd. Vi skulle nemlig ha en kort matpause ved den gamle gården som tidligere fungerte som vokterbolig på Setesdalsbanen. Det var en trapp ned fra renna ned til stien som ledet mot gården. Bak meg kom den blinde dama med stokken. Det virket ikke som om terrenget var noe utfordrende for henne i det hele tatt.

Matpause
Det ble en lang pause ved gården før vi ruslet videre. Folk fant forskjellige steder å sette seg ned. Jeg, Elisabeth og Eirik satte oss ned på berget et stykke fra gårdsbygningene. Deretter bar det av sted igjen. Vi skulle tross alt rekke en buss fra Grovane til Kristiansand slik at vi også rakk siste buss tilbake til Oslo.

Ny hengebru
Den siste delen av tømmerrenna var nok den vakreste. Jeg måtte bøye huet da renna krysset en kort tunnel. På andre siden dukket det opp en lang hengebru og tømmerrenna fortsatte i denne. Det ble litt skummelt å vandre over den vaiende brua, for det var nemlig langt ned. Setesdalsbanen krysset Otra et par hundre meter lenger sør over sin egen bru. Plutselig dukket det opp to jenter som kom vandrende mot oss med en enorm Red Bull-boks.
– Skal det være en forfriskning?
To studenter hadde funnet sin perfekte sommerjobb, nemlig å servere gratis Red Bull til tømmerrennas vandrere. Dette kunne vi ikke takke nei til.

Grovane stasjon
Tømmerrenna forsvant ned i et bløtt og usikret område og vi måtte fortsette langs veien i stedet som fulgte sporene tett. Vi kom ut på fylkesveien og passerte et busstopp. Da stilte flere fra turfølget seg opp for å vente på bussen.
– Dere må bli med noen stopp videre, sa jeg. – Grovane stasjon ligger rett rundt svingen og er enden på dagens etappe.
Jeg fikk overbevist de andre til å følge med et stykke videre. Kort tid etter dukket den røde stasjonsbygningen opp som også er utgangsstasjonen for Setesdalsbanen.

Real avslutning
– Skal dere sitte på? ropte Styrkar fra parkeringsplassen.
Han hadde visst ankommet lenge før oss og holdt på å pakke i bilen. Vi takket de andre for turen og ruslet ned til bilen. Eirik rakk et bad i Kristiansand før vi avsluttet turen med en real burger og en kald øl på Tollboden Burger & Bar. Siden vi hadde vandret i to dager, følte jeg at en Pilegrim fra Kinn Bryggeri ble et riktig valg.
Sponsor:
Bornes Camping
comments powered by Disqus