Rise–Grimstad
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 22 km | Asfalt, Grusvei | Middels |
Fra Rise til Rykene følges Fylkesvei 408 som er lagt over mesteparten av traséen. På veien passeres flere rester etter holdeplasser og korte deler av traséen. Mellom Spedalen og Roresand ligger traséen som en flott opparbeidet tursti langs Rorevannet.
Grimstadbanen. Foto: Erlend Garåsen
Usikkert føre
Det var fortsatt en del snø i området da jeg passerte Kongsberg. Burde jeg ha tatt med meg broddene? Og ville han som hadde kommentert Facebook-statusen til Skinnelangs dukke opp på Rise stasjon? Jeg skulle opprinnelig gå sammen med Styrkar, men han måtte trekke seg noen dager tidligere på grunn av problemer med bilen.
Arendalsbanen
Været var ikke så verst da jeg steg av toget på Nelaug stasjon. Motorvognsettet til Arendal, et såkalt NSB type 69, stod allerede oppsatt på sporet ved siden av og var klar til avgang. Denne linjen hadde jeg aldri reist med før, så spenningen steg selv om jeg bare skulle sitte på i 20 minutter. Jeg skulle av på Rise stasjon som tidligere var endestasjon for Grimstadbanen.
Kaos og idyll
Det ble kaos om bord i vogna fra første stund. Et lite barn løp frem og tilbake i midtgangen med bestemor etter som forsøkte å gjenvinne kontrollen. Jeg forsøkte i stedet å holde øye med det som foregikk utenfor. Arendalsbanen ligger nemlig tett inntil idylliske Nidelva forbi flere elvekraftverk. Plutselig dukket det opp en tømmerrenne som fulgte sporet tett. Ville det være mulig å følge denne når jeg skulle gå Arendalsbanen i fremtiden? Jeg glemte helt av tiden og måtte skynde meg ut av togsettet da vi plutselig ankom Rise.
Uventet gjest
Jeg ønsket å ta et bilde av den gule stasjonsbygningen i jugendstil fra 1907 som åpnet samtidig som Grimstadbanen. Ikke før jeg tok opp kameraet, ble jeg stanset av en mann som kom gående imot meg. Han så ut som en journalist siden han bar på et stort kamera.
– Hei, Erlend.
Det så visst ut som jeg ville få turfølge allikevel. Kanskje han til og med visste hvor de ulike holdeplassene lå?
– Vi kan kjøre med bilen min ned til området hvor traséen fortsatt ligger bevart, sa Knut Anders.
– Det blir juks, svarte jeg og fortalte ham kort den gangen jeg måtte klatre over fjellet mellom Myrdal og Upsete i stiv kuling for ikke å jukse meg forbi Gravhalstunnelen på Bergensbanen.
På sporet
Vi satte kursen mot Grimstad etter at jeg hadde tatt et par bilder av stasjonen. Nå ønsket jeg å finne synlige rester fra Grimstadbanens trasé ut fra stasjonsområdet. Vi fortsatte østover langs ruinene etter en gammel vei for å finne et sted hvor vi kunne krysse jernbanen. Hundre meter bortenfor fant vi en tidligere planovergang vi måtte fotografere. På andre siden kunne vi skimte en godt opparbeidet gårdsvei som gikk i en svak bue. Vi hadde funnet dagens første rester.
Ikke hvem som helst
Vi fortsatte sørover langs Fylkesvei 408 som stort sett har blitt lagt over jernbanetraséen mellom Rise og Rykene. Samtaleemnet ble krigshistorie mens vi vandret langs den trafikkerte veien. Jeg fant raskt ut at det ikke var hvem som helst jeg nå gikk sammen med.
– Onkelen min ble henrettet i Trandumskogen 9. mai 1944, sa Knut Anders. – Hele familien min var en del av motstandsbevegelsen i Grimstad.
Det ble et øyeblikks stillhet før Knut Anders fortsatte.
– Det er rart for meg å gå denne traséen, sa Knut Anders. – Mine besteforeldre og familien forøvrig reiste jo så mange ganger med Grimstadbanen.
Jeg skjønte nå at denne etappen betydde mye for Knut Anders.
– Like etter krigens slutt i 1945, reiste farfar med tungt hjerte til Grimstad, fortsatte Knut Anders. – Om bord på toget hadde han to urner på fanget. – Dette ble den siste hjemreisen for to av Grimstads krigshelter, Torleif Tellefsen og Olav Dyvik som begge ble henrettet i Trandumskogen.
Massegrav
– Jeg gikk gjennom Trandumskogen ifjor, svarte jeg omsider.
Jeg kom til å tenke på den uhyggelige skogen jeg hadde passert på Gardermobanens aller siste etappe. Ikke en eneste fugl kunne høres i det absurde landskapet. Langs stien stod det oppført enorme betongvegger som var en del av tyskernes såkalte tanksskytebane. Den var egentlig et skalkeskjul slik at skogens naboer ikke skulle reagere på skuddene som kunne høres til alle døgnets tider. 194 menn fra motstandsbevegelsen ble fraktet til Trandumskogen for å bli henrettet. Skogen var egentlig en eneste stor massegrav. Senere obduksjoner ved Rikshospitalet har slått fast at flere av fangene ble levende begravde etter funn av sand i lungene.
– Olav (Knut Anders' onkel, red.anm.) var i 1940 redaktør av «Grømstad-Posten». – Han nektet å etterkomme tyskernes krav om å ansette en nazist som redaktør. – Derfor stoppet han og familien i stedet avisen november 1940, sa Knut noe alvorlig.
Avisen forsøkte å oppmuntre folk til ikke å gi opp kampen og håpet. 17. mai 1940 trykket Olav derfor et bilde av Kong Haakon på forsiden av avisen. Han og familien var aktivt med i motstandsbevegelsen, spesielt Olav som også var XU-leder i Grimstad.
Nokkhaugen holdeplass
Jeg tok opp en tegning jeg hadde hentet ut fra en blogg. Den viste hvor det fantes synlige rester etter Grimstadbanen mellom Rise og Rykene.
– Her tror jeg Nokkhaugen holdeplass lå, sa jeg.
Vi stod nå midt i et lite kryss.
– Jeg er ikke helt sikker, for det kan også være ved neste kryss, la jeg til.
Jeg tok noen bilder før vi ruslet videre mot Løddesøl for å finne neste holdeplass. I følge tegningen fantes det synlige rester etter en mur ved Løddesøl stoppested, så den ville nok være lettere å finne.
Løddesøl stoppested
Det tok ikke lang tid før vi stod i et nytt veikryss. Lå stoppestedet ved busslomma mon tro?
– Her ligger det en gammel snuplass, sa Knut Anders og pekte på noen steiner som var bygget opp i ring.
– Jeg tipper stoppestedet lå her, sa jeg og pekte på en stor åpen plass som lå langs veien.
– Se muren! sa Knut Anders og pekte på en gjengrodd vegg av stein langs veien.
Muren liknet mer på en forhøyet lasterampe og lå på motsatt side av veien i forhold til det antatte stasjonsområdet. Det passet egentlig bra siden stoppestedet hadde kryssingspor.
Stene holdeplass
Vi fortsatte videre bortover fylkesveien og snakket nå om hvilken rolle jernbanen spilte under andre verdenskrig. Under «Operasjon Betongblanding» ble kanskje hundre jernbanebroer sprengt av den norske motstandsbevegelsen for å hindre tysk tilbaketrekking. NSB hadde kanskje en mer tvilsom rolle under krigen som samarbeidet med tyskerne for å ferdigstille Nordlandsbanen. Flere tusen krigsfanger mistet livet under knallharde forhold, spesielt på Saltfjellet hvor det fantes flere fangeleirer.
– Se der! ropte Knut Anders og pekte inn i skogen.
Han hadde funnet en eldre del av traséen som forsvant inn i et kratt. Vi forsøkte å presse oss gjennom hinderet av trær og vegetasjon som hadde tatt over for det gamle jernbanesporet.
– Her må Stene holdeplass ha ligget, sa Knut Anders da vi krysset en grusvei.
Vi forsøkte å fortsette inn krattet, men måtte snu da vi nådde en bekk.
Flere rester
Vi iakttok den gjengrodde traséen fra fylkesveien i stedet, men Knut Anders ville fortsatt prøve å følge den et stykke.
– Her ligger det en sville, sa jeg og pekte på en råtten bjelke i grøfta.
– Og her er det rester etter et skilt, svarte Knut Anders som nå stod midt imellom noen trær. – Eller er det fra et signalanlegg?
Etter å ha tatt noen bilder, fortsatte vi videre mot Lindtveit stoppested.
Lindtveit stoppested
Etter en stor sving, oppdaget vi at veiskulderen var usedvanlig bred og flat. Kunne det være her Lindtveit stoppested tidligere lå?
– Her er det rester etter et skilt, sa Knut Anders og pekte på en avkuttet jernstang som stod opp fra bakken.
Jeg tok noen bilder av området før vi ruslet mot et kryss et par hundre meter lenger unna.
– Se på muren! Sa Knut Anders.
I følge tegningen jeg hadde med meg, skulle det være reist en høy mur rett sør for Lindtveit stoppested. Nå var det ikke lenger tvil om at vi var på riktig sted.
Siste avgang
Nå hadde vi funnet alle holdeplassene etter Rise stasjon. Ville vi finne neste på lista mon tro? Tykkeris holdeplass skulle ligge bare en kilometer unna. Mens vi ruslet langs veien, kom jeg til å tenke på min egen far som ofte reiste med Grimstadbanen under studietiden. Han hadde selv reist med Grimstadbanens aller siste avgang mot Grimstad. Ved siden av ham satt en nordlending som ble forbauset over folkehavet og hornmusikken som møtte dem da de ankom Grimstad.
– Det var litt av en mottakelse, sa nordlendingen.
– Sånn er det alltid her i Grimstad, fleipet faren min som visste at togturen var av historisk betydning.
Tykkeris
– Holdeplassene! utbrøt jeg. – Vi har glemt å se etter holdeplasser.
De sterke historiene til Knut Anders var såpass fengende at jeg glemte å følge med på kartet og omgivelsene rundt.
– Jeg tror kanskje Tykkeris lå borte i krysset vi passerte, sa jeg og snudde.
Knut Anders stod igjen og ventet mens jeg tok noen bilder. Hvis jeg befant meg på riktig sted, skulle holdeplassen ligge på østsiden av veien i følge tegningen.
Rykene stasjon
Veien gikk nå gjennom en dyp skjæring som var markert på det håndtegnede kartet. Plutselig begynte det å snø. Det likte Knut Anders dårlig som hadde filmet store deler av turen fra Rise. Nå pakket han ned kameraet i sekken for å forhindre at det fikk fuktskader.
– Ifølge kartet så skal huset der borte være en bestyrerbolig, sa jeg. – I så fall må Rykene stasjon ha ligget i busslomma bak huset, la jeg til.
Jeg kom på historien om kua som faren min hadde fortalt meg. Toget mot Grimstad hadde gjort et bråstopp fordi det stod ei ku på linja ved Rykene. Da toget omsider kom i gang igjen, bråstoppet det på nytt. Den samme kua hadde tatt en snarvei og kommet ut på sporet igjen fordi banen her gjorde en stor sving.
Stru bru
Vi måtte nå krysse Nidelva over ei bru. Men hvilke av de to bruene skulle vi velge? Knut Anders bøyde seg over rekkverket for å sjekke stålkonstruksjonene nøye.
– Jeg tror det må være den minste brua, lød konklusjonen.
Da vi hadde kommet oss over på den andre siden, stod årstallet 1931 risset inn i en stein. Det var nok fordi Stru bru ble bygget om det året, en slags bekreftelse på at vi hadde tatt et riktig valg.
Lia stoppested
Det primitive kartet med alle de inntegnede restene dekket bare strekningen mellom Rise og Rykene. Nå måtte vi klare oss på egen hånd.
– Neste holdeplass tror jeg at jeg vet hvor ligger, sa Knut Anders.
Det virket lovende ettersom vi hadde funnet omtrent alle holdeplassene siden Rise.
– Lia stoppested ligger nok ved bussholdeplassen der borte, sa Knut Anders og pekte i retning av en stor åpen plass.
En hvit turistbuss stod parkert på den store bussholdeplassen, akkurat der jeg hadde tenkt til å ta stasjonsbildet. Så fant jeg ut at vi hadde hoppet over noen holdeplasser, nemlig Stru bru og Tørra. Brua hadde vi jo kontroll på, men ikke nøyaktig hvor holdeplassen lå. Det var synd at tegningen ikke dekket området lenger sør. Ville vi klare å finne Bringsvær holdeplass som var neste på lista?
Bortgjemt trasé
Etter å ha vandret langs innsjøen Temse, stoppet Knut Anders opp ved et kryss.
– Jeg er ikke sikker på om jernbanen fulgte veien lenger opp i lia, sa Knut Anders og pekte på en svingete og smal vei. – Hvilken vei foretrekker du å gå?
Jeg foreslo at vi fortsatte videre langs fylkesveien siden jeg antok at vi allerede var på sporet. Det skulle vise seg at ingen av oss hadde rett.
– Der er traséen, sa jeg og pekte på en gjengrodd sti midt mellom Knut Anders' smale vei og fylkesveien.
Knut Anders klatret opp til stien og jeg fulgte etter. Traséen forsvant inn i tomta til et bolighus, så det hadde ingen hensikt å fortsette. Vi forsøkte å følge den så langt vi kunne. Helt til veien krysset E18.
Full forvirring
Vi ble stående ved avkjøringsfeltet til motorveien.
– Det kan hende at Grimstadbanen gikk langs E18, sa Knut Anders.
Siden det ikke er tillatt å ferdes langs motorveier, måtte vi følge gamleveien videre mot Spedalen.
– Kanskje jernbanen ikke gikk langs E18 allikevel, sa Knut Anders noe forvirret.
Men han hadde nok rett, for europaveien ble faktisk lagt over den gamle jernbanetraséen et stykke før den svinget av vestover mot Fjære.
Spedalen stoppested
Vi krysset E18 på ny over ei bru. På høyre side langs europaveien måtte Spedalen stoppested en gang ha ligget. Vi fortsatte litt videre før Knut Anders gikk målrettet inn på en smal turvei.
– Her har du traséen! sa Knut Anders.
– Det var litt av en overraskelse, svarte jeg.
Vi hadde nå startet på turveien som skulle gå i en lang bue langs Rorevannet. Denne omveien var nødvendig for at ikke banen skulle få for stor stigning ned til Grimstad. Dette skulle uten tvil bli den vakreste delen av hele Grimstadbanen.
Fjære holdeplass
Vi nærmet oss Fjære kirke, stedet hvor Fjære holdeplass måtte ha ligget. Knut Anders fortalte om den gamle tidskapselen som hadde hengt i kirka i hundre år. Den ble åpnet i august 2014 med stor mediedekning. I kapselen lå det blant annet et eksemplar av Grimstad-Postens utgave av 19. mai 1914 som Knut Anders' farfar da var redaktør for. 17. mai-talen var gjengitt i avisen med et budskap til fremtidige generasjoner. Talens hovedbudskap var å lære av fortidens feil og sørge for et sterkt og godt forsvar for fremtiden.
– Denne talen ble nylig overlevert Stortinget av en lokal stortingsrepresentant, sa Knut Anders.
Rorevannet
Dette var tydeligvis en populær turvei, for vi møtte stadig på turkledde mennesker. Hadde vi bare vært heldige med været. Snøværet hadde gått over til lett regn. Det knitret voldsomt i høyspentlinja som fulgte traséen tett. Det idylliske Rorevannet dukket omsider opp, men sikten var såpass dårlig at det ikke bidro til å øke turopplevelsen i nevneverdig grad. Vi passerte flere fjellutskjæringer før traséen gjorde en skarp sving og krysset en vei.
– Jeg lurer på om sidesporet til Roresand gikk her, sa Knut Anders og pekte mot veien som fulgte vannkanten tett.
Vi fortsatte langs traséen til den munnet ut i et digert veikryss og fortsatte som en asfaltert gang- og sykkelvei.
Roresand stoppested
– Her ligger det en plattform, sa Knut Anders og pekte på noen steinrester.
Det måtte ha vært der Roresand stoppested lå. Sidesporet som Knut hadde nevnt ble brukt til tømmertransport og gikk fra stoppestedet ned til Resvika.
– Da er det ikke lenge til vi er fremme, sa Knut Anders.
Jeg skulle til å krysse veien over gangfeltet og følge sykkelveien, men Knut Anders hadde andre planer.
– Vi følger «sporet» videre og går på andre siden.
En ridevei var anlagt på den siden av veien hvor jernbanen sannsynligvis hadde gått.
Grimstad tunnel
Holdeplassene Lillesandvei og Grosvei kunne vi se lenge etter, for de visste ingen av oss hvor lå. Området var såpass urbanisert og ombygget, så vi kunne heller ikke forvente å finne noen rester etter disse. Etter omtrent 20 minutter begynte jeg virkelig å lengte etter å komme frem.
– Sa ikke du at vi nesten var fremme? spurte jeg.
– Ja, det var vel kanskje litt lenger allikevel, svarte Knut Anders.
Plutselig dukket det opp et stort minnesmerke, nemlig Grimstad tunnel.
– Tunnelen ble utvidet for to år siden for å sikre den mot is i taket på vinterstid. – Det ble også anlagt sykkelvei i tunnelen, la Knut Anders til. – Men i fjor sommer ble den stengt noen dager og benyttet som konsertlokale for Skral-festivalen.
Tunnelen var bare 56 meter lang, så vi kunne se andre enden på lang avstand. Men den var visst forbudt å passere for de gående.
Grimstad stasjon
Da vi endelig nærmet oss endestasjonen, ble jeg plutselig svimmel og måtte sette meg ned.
– Jeg må ta en skive og drikke litt før jeg klarer å gå en meter til, sa jeg.
Siden Rise stasjon hadde jeg ikke drukket en milliliter med væske. Etter fem minutter var jeg heldigvis på beina igjen. Knut Anders ledet meg bort til området som en gang tjente som Grimstad stasjon. Stasjonsbygningen ble opprinnelig oppført i jugendstil og revet i 1978. Da hadde den tjent som kafé og venterom for busstasjonen etter nedleggelsen i 1961. Nå er kommunen i ferd med å bygge nytt bibliotek der stasjonsbygningen lå. Den tidligere stasjonstomta skal etter hvert bli byens nye parkanlegg.
Dyviks plass
– Vi tar en kaffe, sa Knut Anders. – Men først skal jeg vise deg noe.
Det er klart at Knut Anders Dyvik ville vise meg selveste Dyviks plass. Denne plassen var frem til 1966 familiens hjem og redaksjonslokalet til avisen «Grømstad-Posten». Plassen fikk sitt navn i 1992 av Grimstad kommune for å hedre den innsatsen familien og den lokale motstandsbevegelsen hadde gjort under andre verdenskrig.
– Du må lese tavla, sa Knut Anders og pekte på minnesteinen som stod reist på plassen.
«På dette sted stod familien Dyviks hjem som var et senter for motstandsbevegelsen i Grimstad.»
– Jeg må ta et bilde av deg foran monumentet, foreslo jeg.
Grimstad Adressetidende
Det var tre timer til bussen min gikk tilbake til Oslo. Derfor satte vi oss ned på en kafé ved Dyviks Plass for å spise et velfortjent måltid etter dagens bragd.
– Jeg tror jeg ringer avisen, sa Knut Anders da maten kom på bordet.
Grimstad Adressetidende hadde intervjuet ham om tidskapselen i 2014. Knut Anders foreslo for avisens redaktør å gjennomføre et intervju av meg og Skinnelangs-prosjektet. Rett før journalisten ankom, fant Knut ut at han ville rekke en tidligere buss for å hente bilen på Rise stasjon. Selv om min buss gikk mye senere, gikk tiden svært raskt. Jeg ble med journalisten til avisens lokaler og fortalte om dagens tur og om hvorfor jeg trasket mil på mil langs jernbaneskinner. To dager senere fikk jeg et stort oppslag i Grimstad Adressetidende. Dagen etter ringte NRK Sørlandet som ville ha meg på lufta.