Banner
Du er her: Forside / Brevikbanen / Eidanger–Brevik

Eidanger–Brevik

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
12 km Asfalt, stier og jernbanespor Lett
Turen går langs Prestealléen og videre på sykkelsti forbi nedlagte Nystrand og Skjelsvik stasjon. Fra Heistad følges kyststien til Ørvik og det gamle jernbanesporet de siste kilometerne frem til Brevik stasjon.
< >
Gjennom tunnelen
.
To jernbanestrekninger skulle ferdigstilles denne dagen, både Bratsbergbanen og Brevikbanen. Før jeg møtte Alexander, Halvor og Bente utenfor Eidanger stasjon, hadde jeg ferdigstilt den siste etappen på Bratsbergbanen fra Skien. Nå spiste jeg dagens lunsj på trappa til privetet for å samle energi til en ny mil langs nye spor. Men jeg fikk ingen matro, for på andre side av den inngjerdede stasjonstomta gjødde ei vaktbikkje intenst.

Sprikende fokus
Jeg og Bente gikk foran og ledet troppen med Halvor og Alexander diltende etter. Det gikk ikke spesielt raskt, for nå var Halvor i jaktmodus. Kanskje han kunne finne noen nye pokémoner på veien til Brevik?
– Se hytta! utbrøt Bente.
I en skråning hadde noen bygget en treetasjes hytte i et tre. Den var nok ikke akkurat satt opp etter kommunens forskrifter. Alexander så ut til å være mer opptatt av stasjonsområdet, for nå stod han på jernbanebrua for å fotografere Eidanger stasjon på avstand.

Prestealléen holdeplass
Vi nærmet oss Breviksbanens første stopp, nemlig Prestealléen holdeplass. Egentlig hadde vi tatt en snarvei til prestegården som har gitt navnet til denne holdeplassen. For fra Eidanger stasjon går jernbanen først nordover før den svinger 180 grader og følger kysten sørover mot Brevik. Vi hadde i stedet gått rett sørover langs alléen.
– Jeg tror vi må opp denne veien, sa jeg og pekte opp en bratt bakke.
For å unngå å rusle nær E18, hadde jeg funnet en alternativ rute.

Bomtur
Plutselig oppdaget jeg og Bente at de andre ikke fulgte etter. Halvor måtte ha funnet en ny Pokémon på veien.
– Unnskyld, kommer vi oss til Brevik langs denne veien? spurte jeg ei dame som lufta hunden sin.
– Det aner jeg ikke, men jeg ville nok ha snudd, lød svaret.
Nå stod vi på toppen av Nyhusåsen og tittet ned på en fotballbane i bunnen av dalen. Vi snudde og møtte på Pokémon-jegeren og fotonerden på veien tilbake. De virket noe overrasket over at vi hadde snudd.

Nystrand stoppested
Vi fortsatte videre langs Prestealléen og krysset Brevikbanen. Da oppdaget vi en ny sykkelvei som fulgte sporene tett. Skulle vi ta en ny sjanse og følge denne i stedet? Vi bestemte oss for å følge den trygge alléen videre mot kysten. Det tok ikke lang tid før jeg og Bente måtte stoppe opp. De to gamle gubbene lå atter en gang langt etter. Denne gangen bestemte vi oss for å fortsette på vår egen jakt, nemlig etter Nystrand stoppested. Stasjonsbygningen ble i 1987 flyttet til en egen tomt utenfor kjøpesenteret Down Town i Porsgrunn før den igjen ble flyttet til Brevik i 2011. Det store spørsmålet var om det i det hele tatt fantes noen rester etter det opprinnelige stasjonsområdet.

Stasjonsjakt
Jeg og Bente tok av på en sidevei som i følge kartet ledet opp til stasjonsområdet. Alexander og Halvor lå så langt etter at vi ikke lenger kunne se dem.
– Vi rekker nok tilbake før de har kommet frem, sa jeg og fortsatte opp bakken.
Stasjonen skulle i følge Google Maps ligge på andre siden av sporene. Vi krysset derfor linja under brua og tok av på en sykkelvei som fulgte sporet tett. Plutselig stod vi på det punktet hvor stasjonen skulle ha ligget, men alt vi så var en sykkelvei og et jernbanespor. Vi tok et bilde av stedet vi antok stasjonen hadde ligget og ruslet videre langs sykkelveien.

Gjenforeningen
Nå fikk jeg en MMS. Det var Halvor som hadde sendt sine GPS-koordinater.
– De står rett nede ved hovedveien, sa jeg til Bente.
Det var bare å ta av på første stikkvei ned til hovedveien. Vi fikk øye på dem nede ved veien. Halvor så ut for å ha funnet en ny Pokémon.

Skjelsvik stasjon
Vi fortsatte videre i samlet tropp langs sykkelveien. Nå nærmet vi oss Skjelsvik hvor det tidligere hadde ligget en stasjon. Ville vi være heldigere i stasjonsjakta denne gangen? Plutselig ledet sykkelveien vekk fra hovedveien og jernbanesporene.
– Nå kommer vi bort fra stasjonsområdet, sa jeg noe bekymret.
– Neida, svarte Bente som var kjent i området.
Nå hadde vi mistet Halvor og Alexander igjen. Vi stod i et veikryss og lurte på hvilken vei vi skulle ta.
– Vi får gå på stasjonsjakt igjen, sa jeg og tok opp kartet.

Fotosession
Bente ble igjen for å vente på de andre mens jeg ruslet opp til stasjonsområdet. Jeg krysset jernbanen under ei bru og fikk øye på en stor åpen plass langs sporet. Det kunne ikke være noe annet enn stasjonstomta. Jeg tok noen bilder og ruslet tilbake igjen. Da møtte jeg Halvor som nå stod rett foran meg under jernbanebrua.
– Stopp! sa Halvor og tok frem kameraet.
Etter en kort fotosession, fortsatte vi på en sykkelvei som fulgte jernbanetraséen tett.

Væromslag
Nå lurte vi på hvor det hadde blitt av kyststien. Helt siden vi startet fra Eidanger, hadde Bente snakket varmt om denne idylliske turveien som skulle følge Eidangerfjorden tett. Da den skiltede sykkelveien mot Brevik plutselig svinget vekk fra kysten og opp i høyden, ble vi litt usikre. Skulle vi følge sykkelveien eller gå ned til fjorden?
– Vi burde kanskje gå raskeste vei, sa Alexander som nå begynte å fryse.
Været hadde slått brått om. Nå hadde det begynt å regne og blåse surt. Vi fortsatte langs den trygge veien i stedet, men til gjengjeld fulgte den jernbanen tett.

Heistad
En stor snuplass lå nå rett foran oss. Måtte vi virkelig snu og gå hele veien tilbake igjen?
– Her går det en grusvei, sa jeg.
Den var visst merket som privat vei, men kanskje vi allikevel kom oss videre? Heldigvis fortsatte grusveien som en smal sti i retning av et boligområde vi kunne se lenger fremme. Det gjaldt å gå forsiktig, for stien var fullstendig dekket av gule løv som hadde falt ned på bakken. Kort tid etter kom vi inn på en ny sykkelvei. Jeg tok opp kartet og fant ut at vi nærmet oss Heistad hvor det også hadde ligget et stoppested på Brevikbanen.

Kyststien
Vi krysset jernbanen under ei smal gangbru og kom ned til den lille stranda ved Heistadbukta.
– Kyststien! ropte Alexander.
En blåmerket sti fortsatte videre langs strandkanten. «Kyststien Porsgrunn» stod det på treskiltet hvor stien startet. Den første kilometeren gikk gjennom et idyllisk område hvor sivet hadde vokst seg høyt på begge sider av stien. Kyststien fortsatte videre langs et sidespor før den krysset jernbanen over ei bru. Deretter fortsatte den langs det ordinære hovedsporet og ledet omsider ut til en asfaltert sykkelvei. Foran oss stod de enorme betongsiloene til Norcem – sementfabrikken som i dag holder liv i godstrafikken på Brevikbanen.

I pose og sekk
Se her! ropte jeg ut i glede.
Den blåmerkede stien ledet rett ned i jernbanesporet. Vi fikk altså både i pose og sekk. Kyststien fulgte nå den nedlagte delen av Brevikbanen. Både skinner og sviller var delvis dekkede av gule løv som hadde falt ned fra trærne. Det ble spesielt vakkert da sporene fortsatte inn i en liten bjørkeskog vekk fra sivilisasjonen.

Trosvik tunnel
– En tunnel! ropte jeg.
Det ble nok ikke behov for lommelykt, for Trosvik tunnel er bare 21 meter lang. Plutselig fikk jeg en tekstmelding fra Sita. Det var litt av et sammentreff, for nå foreslo hun at jeg gikk live på Facebook neste gang jeg skulle gå langs en nedlagt jernbanestrekning. Siden det var det jeg nå gjorde, fulgte jeg rådet. Jeg slo på livefunksjonen og ruslet de siste kilometerne frem til Brevik stasjon mens jeg kommenterte underveis.

Brevik stasjon
De siste hundre meterne av sporet var fullstendig gjengrodd. Plutselig ble det slutt på skinnegangen og vi kom ut til en stor åpen asfaltert plass. Foran meg stod den brune murbygningen som en gang hadde tjent som endestasjonen til Brevikbanen. Jeg slo av livesendingen og ruslet bort til bygningen for å ta noen bilder. Her hadde det nok ligget mange spor frem til persontrafikken ble lagt ned i 1968. Frem til 1918, korresponderte nattoget fra Kristiania med rutebåten som gikk videre fra Brevik til Kristiansand. Brevikbanen var nemlig en del av hovedfartsåra til Sørlandet frem til Kragerøbanen åpnet i 1927.

Hektisk avslutning
Vi ruslet videre mot sentrum for å finne en matbit. Det ble et stykke å gå, for bykjernen ligger en kilometer unna stasjonsområdet. Valget falt på Sjøloftet hvor vi bestilte middag og hver vår velfortjente øl. Turen tilbake ble en hektisk affære. Vi hadde feilberegnet tiden det tok å gå til bussholdeplassen som lå i enden av Breviksbrua. Den 45 meter høye hengebrua ligger ikke akkurat så lett tilgjengelig for myke trafikanter, så nå løp vi i villrede for å rekke bussen. At det var bekmørkt ute gjorde ikke jakten noe lettere.
– Jeg ser busstoppet, ropte Alexander.
Vi rakk bussen på hengende håret som korresponderte med toget vårt videre fra Porsgrunn.
comments powered by Disqus