Banner
Du er her: Forside / Dovrebanen / Vålåsjø–Dombås

Vålåsjø–Dombås

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
18 km Stier og grusveier Lett
Turen går på grusveier til Fokstugu og videre langs deler av Pilegrimsleden og Den Gamle Kongeveien. På veien ned fra fjellet følges Gammelvegen ned til Dombås hvor Raumabanen krysses før turen ender ved stasjonen.
< >
Gammelvegen
.
Regnet hadde fremdeles ikke gitt seg da jeg og Gunhild stod opp i syvtiden. Dagen før rakk vi akkurat å komme under tak før de store nedbørsmengdene nådde Furuhaugli. Vi gjorde oss klare til frokosten vi hadde bestilt til klokka 8. Planen var å komme oss tidlig avgårde fra fjellstua for å rekke Lavprisekspressen som gikk fra Dombås klokka 14.

Valgets kvaler
Etter en god frokost i spisesalen, fristet det lite å komme seg ut i regnværet. Tåka hang tykt over dalen og hindret sikten til fjelltoppene rundt.
– Jeg ville nok valgt Gammelvegen, sa dama i resepsjonen.
Jeg og Gunhild hadde nemlig diskutert hvilken løype vi skulle følge de første kilometerne. Skulle vi fortsette langs Pilegrimsleden på stier i høyden eller skulle vi følge grusveien nærmere E6?

Ny vei
Vi valgte å følge fjellstuas råd og tok på oss regntøyet – jeg med ponsjo og Gunhild med regnjakke. Grusveien som ledet vestover mot Fokstugu lå bare noen hundre meter nedenfor hytta, men den var nok av nyere dato. Vi kunne nemlig ikke finne den igjen på kartet. Veien sørget i hvert fall for at vi holdt oss tørre på beina, for myrområdene høyere opp i fjellet hadde nok blitt en fuktig affære.
– Blå himmel! utbrøt jeg.
Det så ut for at sola allikevel skulle vise seg oss denne dagen. Kort tid etter sluttet det å regne.

Fokstugu
Etter en time dukket det opp noen bygninger foran oss. Vi hadde kommet frem til Fokstugu, den gamle skysstasjonen fra 1800-tallet som i dag huser pilegrimere på vandring over fjellet. Hit ville vi uansett ha havnet om vi hadde fulgt stien. For fra Fokstugu til Dombås var Gammelvegen den eneste fornuftige ruta. Det gjaldt å tråkke forsiktig, for på veien lå det sauemøkk overalt. Sauehold er Fokstugus hovednæring i dag, og gården driver faktisk helårsjordbruk i Norges høyestliggende område.

Den Gamle Kongevegen
Før vi begynte på nedstigningen fra fjellet, måtte vi pakke ned regntøyet. Nå skinte nemlig sola og himmelen ble blå. Plutselig oppdaget Gunhild stien som gikk rett til venstre og inn i fjellheimen. «Den Gamle Kongevegen» stod det på et stort treskilt ved stiens begynnelse.
– Følger vi den, må vi hoppe på bussen i Dovre, sa jeg.
Jeg hadde sett stien på kartet da jeg planla ruta dagene før avreise. Det hadde selvsagt vært spennende å følge den historiske rideveien fra middelalderen, men da måtte vi ha ofret knutepunktet Dombås hvor Raumabanen har sitt utgangspunkt.

Møllår
Gammelvegen var spennende nok. Mens vi ruslet nedover på torvveien, fikk vi fantastisk utsikt til fjellene sør for Dombås. Var det nattas nedbør som hadde etterlatt seg nysnø på de høyeste toppene mon tro?
– Vi tar en matpause, foreslo Gunhild da vi passerte noen benker og et bord som var satt opp langs veien.
Vi var i rute og kunne unne som en pause. Det var fantastisk å kjenne den friske fjellufta og sola som varmet. På bordet ved siden av matboksen min satt det et møll som snuste på brødsmulene. Faktisk hadde det krydd av møll helt siden vi startet å gå fra Hjerkinn dagen før. Det var visst møllår i år, om det er lov å kalle fenomenet for det.

Utfordringer
Vi krysset tregrensa og gikk nå gjennom en tett skog. Veien var nå ganske sølete og glatt enkelte steder. I de bratteste bakkene måtte jeg nesten gå i grøfta for ikke å skli. Gunhild, som akkurat hadde skiftet til lettere skotøy, fikk nå en stor utfordring. Over veien rant det en diger bekk som det ble vanskelig å komme over. Hun tok sats og gjorde et stort hopp, men dessverre landet hun i vannet.

Rallybiler
Vi skjønte at vi nærmet oss sivilisasjonen da veien ble til en lysløype. Her møtte vi på flere turkledde mennesker, også enkelte som kom joggende imot oss. Plutselig befant vi oss midt i et boligområde. Utenfor en enebolig stod det tre rallybiler parkerte med nummer på dørene. De var alle eldre bobler. Vi lot Google vise oss veien videre til stasjonen, men la om kursen da vi fant en skiltet sykkelvei mot Dombås. Sykkelveien ble mer i Skinnelangs' ånd, for nå krysset vi Raumabanen over ei bru og kom ned til sentrum. Det var en time til bussen vår gikk, så vi rakk både en tur oppom stasjonen og en matbit på et av tettstedets kroer.

Gamle minner
Jeg og Gunhild ruslet opp den lange bakken som ledet til stasjonen. For 25 år siden fulgte jeg nøyaktig samme vei med min kusine Aria. Vi hadde kommet med toget fra Trondheim og skulle videre med Raumabanen til Åndalsnes sammen med mormor og våre mødre. Siden vi ville være for oss selv, hadde vi satt oss i en vogn lenger bak i toget. Problemet var at denne ble frakoblet togsettet. Konduktøren blåste i fløyta, men vogna rikket seg ikke. Da vi oppdaget at resten av toget forsvant inn i en tunnel, løp vi mot stasjonsbygningen for å få satt signalet i rødt. Men det var for sent. Toget hadde passert lyssignalet og det var ikke mulig å ringe opp lokføreren. Historien endte med at vi ble kjørt av en NSB-ansatt til Bjorli hvor morfar plukket oss opp.

Avlsutning
Mens Gunhild testet stasjonens fasiliteter, vandret jeg rundt på perrongen for å ta det sedvanlige avslutningsbildet. Jeg tok også bilde av tunnelen hvor toget kjørte ifra oss for 25 år siden og sendte dette til Aria på MMS. Deretter gikk jeg og Gunhild ned til sentrum for å finne en matbit. Det ble kjøttkaker i brunsaus og en kaffekopp før vi hoppet på bussen som stoppet rett utenfor kroa.
Sponsor:
Thon Hotel Otta
comments powered by Disqus