Banner
Du er her: Forside / Meråkerbanen / Hell–Sona

Hell–Sona

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
20 km Asfalt og grusveier Middels
Turen starter ved turistattraksjonen Hell stasjon og følger pilegrimsruta som følger sporene tett. I Hegra passeres den gamle stasjonen fra 1881 og Grøthammeren hvor Hegra festning ligger. De siste kilometerne går på grusvei i et rasutsatt område.
< >
Meråkerbanen og Stjørdalselva
.
Dagen før hadde jeg holdt et foredrag ved Orkla Industrimuseum på Løkken Verk. Hvorfor ikke gå en etappe langs Meråkerbanen før jeg tok flyet hjem? Meråkerbanen har jo sitt utløp fra Hell stasjon som bare ligger et par kilometer unna. I tillegg kunne jeg besøke ei tante i Hegra som jeg ikke hadde sett på noen år.

Hell, God's expedition
Jeg ankom Hell med lokaltoget fra Trondheim i tolvtiden. Det var heldigvis ikke så varmt som det var dagen før, men allikevel rundt 20 grader og sol. Nå gledet jeg meg til å ta det sedvanlige startbildet, for Hell stasjon er kanskje en av de mest kjente stasjonene i Norge. Faktisk er stasjonen en turistattraksjon. Ikke vet jeg om teksten er bevisst valgt, men godshuset har et noe spesielt skilt med teksten «HELL GODS-EXPEDITION».

Dobbeltsporet bru
Etter å ha tatt noen bilder, fortsatte jeg mot fylkesveien jeg stort sett skulle følge denne dagen. Den slynger seg tett rundt Meråkerbanen på sørsiden av Stjørdalselva og ender opp ved Sona. Det tok ikke lang tid før jeg fant noe spennende. En stabel med togskinner lå inntil veien som ledet ut fra stasjonen. Det var kanskje ikke så rart, for Jernbaneverket jobbet med traséen et steinkast unna. Trønderbanen skal nemlig få ny bru med dobbeltspor over Stjørdalselva, et prosjekt som skal stå ferdig i desember 2017.

Full forvirring
Jeg ble stående midt i en rundkjøring uten å vite hvor jeg skulle gå. Skulle jeg følge den sterkt trafikkerte veien og smyge meg inntil autovernet? Eller skulle jeg fortsette på sykkelstien rett frem? Et yngre par som haiket fulgte nøye med på meg. Jeg tok opp UT.no-appen og ruslet oppover den trafikkerte veien, men snudde da jeg så at GPS-markøren flyttet seg i gal retning.
– Trenger du hjelp? spurte jenta fra haikegjengen.
– Jeg skal følge fylkesveien mot Hegra, svarte jeg.
– Bare følg sykkelveien under brua, lød svaret.
Jeg var glad jeg slapp den trafikkerte ruta. Straks dukka både Meråkerbanen og Stjørdalselva opp.

Spetakkel
Etter et kvarter langs sykkelveien dukket fylkesveien opp. Jeg tok av på en smal vei forbi flere gårder og gule kornåkrer. Veien lå ganske øde til. Den eneste trafikken jeg hørte var fra flyene som lettet og landet på Værnes. Plutselig ble stillheten brutt av et voldsomt spetakkel. Seierssang ble avspilt over høyttaleranlegget, men fra hvor? Jeg skjønte tegninga da jeg passerte skiltet som pekte opp til stadion. Lyden kom nok fra motocrossbanen.

Stasjonsjakt
Etter å ha gått en stund med åkrer på begge sider, dukket jernbanen opp igjen. Nå forsøkte jeg å finne rester etter de nedlagte holdeplassene mellom Hell og Hegra. I følge notatene mine skulle jeg passere holdeplassene Eidum, Øfsti, Moum og Holm. Det er mulig jeg burde ha gjort bedre forhåndsundersøkelser, for jeg fant ikke en eneste holdeplass. Meråkerbanen har jo blitt kraftig opprustet i ettertiden, så det kan hende de siste restene har blitt jevnet med jorden.

Pilegrimsruta
Nå var det et annet byggverk som opptok meg i stedet, nemlig den smale hengebrua over Stjørdalselva. Jeg ruslet halvveis over brua og tok noen bilder av elva. Brua var stengt for biltrafikk, så jeg fikk stå der i fred. Mælen bru ble åpnet i 1935 og erstattet den lille ferga som tidligere trafikkerte over Stjørdalselva. Jeg kunne ikke se noen rester etter fergeleiet som skulle ligge på andre siden. Da jeg gikk tilbake mot veien, oppdaget jeg pilegrimsskiltet. Jeg hadde visst fulgt St. Olavsleden uten å være klar over det. Dette var ruta som kong Olav Haraldson valgte da han kom tilbake fra Russland for å kristne Norge sommeren 1030.

Blinkskudd
Jeg ble nå mer bevisst på hvilken historisk rute jeg fulgte og la merke til flere ting underveis. Langs veien dukket det opp overnattingssteder for pilegrimer som følger ruta i dag. Ett av dem var en gård med noen vakre høystakker på et jorde utenfor. Det ble som et vakkert maleri. Kombinasjonen av blå himmel, skygger og høystakker ble til et blinkskudd. Jeg ruslet fornøyd videre langs veien som nå fulgte jernbanen svært tett.

Antibiotika
Bebyggelsen ble tettere og jeg kunne fortsette på sykkelvei. Kort tid etter dukket et toetasjes brunt trehus opp langs sporene. Jeg hadde kommet til Hegra stasjon. Før jeg gikk bort til stasjonen, satte jeg meg ned på noen benker langs veien. Jeg skulle til å ta en bit av nistepakka, men kom da på at jeg gikk på antibiotikakur. Derfor ble det vann og en tablett i stedet. Jeg måtte nemlig vente en time med å spise i følge pakningsvedlegget. Noen uker tidligere hadde jeg pådratt meg en infeksjon i beinet etter å ha gått 150 kilometer i Nordland med gnagsår i flere dager.

Hegra stasjon
Jeg inspiserte stasjonsområdet før jeg ruslet videre. Det så ut til å være en kunstutstilling i den gamle stasjonsbygningen som ble oppført i 1881. Selv om bygningen bar preg av forfall, fremstod den som en vakker trebygning med rutete små vinduer. Rutetabellen utenfor fortalte meg at to tog daglig trafikkerte strekningen hver vei. Etter å ha tatt noen bilder, fortsatte jeg videre mot Hegra festning hvor jeg skulle spise dagens lunsj.

Hegra festning
Ferden videre gikk på en øde grusvei som fulgte sporene tett. Foran meg lå Grøthammeren, fjellet hvor festningen skulle ligge. Hvor langt var det egentlig opp til anlegget? Veien oppover virket bratt da jeg kom frem til avkjørselen. Jeg tok frem Google Maps for å spørre. Da det viste seg å ta tre kvarter, endret jeg planene. I oppoverbakker ville det nok ta enda lengre tid. Jeg sendte en melding til tante Odrun og fortalte at jeg var på vei til Sona. Hegra festning kunne jeg besøke en annen gang.

Utfordrende terreng
Jeg satte meg ned på autovernet utenfor en gård for å spise dagens lunsj. Deretter satte jeg opp tempoet for å komme fortere fram. Sona lå kun fem kilometer unna, en distanse jeg burde klare å tilbakelegge på halvannen time. Grusveien gikk gjennom noen idylliske områder. Geiter beitet på jordet utenfor noen gårder. Veien ble etter hvert utfordrende å følge. Nå gikk den tett inntil en stupbratt fjellside. Deretter gikk det i bratte oppover- og nedoverbakker. Meråkerbanen valgte en lettere rute og var ikke lenger innenfor synsvidde. Da jeg endelig nådde den siste bakketoppen, ble den siste kilometeren frem til Sona lett å følge. Trodde jeg.

Aggressive bikkjer
På et høyt gjerde var det satt opp en plakat med bilde av en aggressiv hund. «Warning. Jump this fence & kiss your ass. Goodbye!». Det var da litt av en velkomst, tenkte jeg. Jeg tok et bilde av skiltet og fortsatte ned den lange bakken. Rett etter jeg krysset jernbanen, oppdaget jeg en hvit hund som kom løpende imot meg. Hunden virket aggressiv og stanset ti meter foran meg. Der ble den stående og bjeffe. Jeg forsøkte å snakke rolig til den, men da begynte den bare å knurre og gå sakte imot meg. Eieren fulgte med på hunden fra gården uten å foreta seg noe.
– Kan du få kontroll på bikkja? ropte jeg til eieren.
Jeg fikk ingen respons. Hunden begynte deretter å jage meg i den retningen hvor jeg kom, og jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte ringe politiet.

Lokal forskrift
Etter 20 minutter snudde bikkja og fulgte eieren de siste meterne tilbake mot huset. Jeg forsøkte å passere huset på nytt. Eieren fulgte meg med argusøyne idet jeg passerte gården.
– Dette er ikke greit, svarte jeg.
Mannen var like stum. Plutselig kom bikkja løpende imot meg, med denne gangen ble jeg jaget i riktig retning. Da jeg nærmet meg neste gård, skjedde det samme. En ny løs hund kom løpende imot meg, men eierne klarte å stanse den før det var for sent. Gjelder Hundeloven kanskje ikke i Sona? Det motsatte er nok tilfellet, for Stjørdal kommune har en lokal forskrift som forlenger båndtvangen ut oktober.

Overraskende besøk
Det ble heldigvis en fredelig avslutning på turen allikevel, men med en liten uforrettet sak. Jeg fant nemlig ikke den nedlagte Sona holdeplass. Veien opp til holdeplassen gikk nok langs huset jeg nå stod utenfor, men jeg hadde fått nok av aggressive hunder. Jeg sendte derfor beskjed til Odrun at jeg var fremme. Mens jeg ventet på henne i krysset, stanset en bil foran meg. Sjåføren fulgte nøye med på meg. Var det sivilpolitiet som skulle ta en prat med hundeeieren? Plutselig kom Odrun kjørende og jeg glemte den andre bilen. Idet jeg satte meg inn i Odruns bil, kom den andre sjåføren bort til oss.
– Er det deg, Erlend?
Det var visst Bjørn som tilfeldigvis kjørte forbi, en slektning jeg ikke hadde sett på en stund.

Restitusjon
Lasagne stod på menyen da jeg kom frem til Odrun. Jeg fortalte om den skrekkfulle ankomsten til Sona og hvordan hendelsen hadde forsinket meg. Jeg rakk å slappe av et par timer før vi måtte kjøre mot Værnes. På veien stakk vi innom festningen jeg ikke hadde rukket å besøke. Hegra festning ble primært anlagt i perioden 1908 til 1910 for å kunne slå tilbake angrep fra Sverige. Men det var nok en annen fiende som ble bekjempet i stedet, nemlig tyskerne i april og mai 1940. 285 soldater kjempet fra den nedlagte festningen i 25 døgn. En av dem var Anne Margrethe Strømsheim, kjent som den eneste kvinnelige soldaten i Norge under andre verdenskrig.

Hektisk hjemtur
– Nå er det under en time til flyet går, sa jeg noe stresset.
Plutselig hadde vi gått oss vill i skyttergravene. Vi forsøkte å skynde oss tilbake, men måtte stadig snu som følge av hindringer i veien. Omsider kom vi oss ned til bilen, men ble på nytt heftet. Som tatt ut fra en Fleksnes-episode, nektet den møtende bilen å flytte seg selv om vi hadde kjørt så langt ut til siden som vi kunne. Odrun gikk ut og fikk overtalt sjåføren til å kjøre ut til siden slik at vi kunne passere. Deretter gikk det i rasende fart ned til flyplassen. Det var boarding da jeg kom frem til gaten. Plutselig kom jeg på antibiotikakuren. Jeg løp bort til nærmeste pub. Jeg holdt tabletten i hånda og pekte på gaten.
– Kan jeg få et glass vann? – Jeg skulle tatt medisinen for lenge siden.
Jeg fikk vann, jeg kom meg om bord og jeg møtte ingen aggressive hunder de siste hundre meterne fra T-banestasjonen og frem til leiligheten i Oslo.
comments powered by Disqus