Banner
Du er her: Forside / Lillesand–Flaksvandbanen / Lillesand–Flakksvann

Lillesand–Flakksvann

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
17 km Asfalt, grusveier og stier Middels
Denne etappen ble arrangert i samarbeid med to historielag. 23 turdeltakere møtte opp for å følge meg langs den 17 kilometer lange strekningen fra Lillesand til Flakksvann.
< >
Lillesand–Flaksvandbanen
.
Jeg hadde lagt ut et evenement på Facebook for denne etappen med god respons. 23 stykker hadde meldt seg på, og det takket være to historielag som hadde skapt blest om arrangementet og samlet folk fra lokalmiljøet. Og med strålende solskinn denne dagen, var det duket for et flott arrangement.

Dårlig tid
Jeg hadde reist ned til Kristiansand dagen før for å gå en etappe langs Sørlandsbanen. Nå satt jeg i frokostsalen på Hotell Horisonten og trodde jeg hadde god tid. Det var da jeg plutselig kom på at oppmøtet skulle være 9.45 og ikke 10. Jeg fór opp og løp til rommet mitt for å pakke sakene mine. Fem minutter senere var jeg på vei til sentrum. Og det ville nok ta sin tid, for hotellet lå nemlig over to kilometer unna.

Stort oppmøte
En stor flokk hadde samlet seg utenfor den tidligere stasjonsbygningen ved havna hvor Utekontakten holder hus i dag. Den eldre blå veteranbussen som opprinnelig trafikkerte Svalandsruta, stod parkert utenfor. Den hadde kjørt de deltakerne som hadde parkert ved Flaksvand stasjon ned til Lillesand.
– Er det du som er Erlend? spurte en mann med notisblokk i hånda og kameraet hengende rundt halsen. – Jeg er fra Lillesands-Posten og vil gjerne ha et intervju.

Velkomsttale
Jeg ble overveldet over mottakelsen jeg fikk. Alvhild fra Lillesand og Vestre Moland Historielag stilte seg opp foran stasjonsbygningen og holdt en åpningstale. Etter en kort presentasjon av banens historie, ble jeg introdusert og bedt om å si noen ord om Skinnelangs-prosjektet. Deretter ble jeg bedt om å lede troppen opp Jernbanegata hvor traséen opprinnelig hadde ligget.

Stene holdeplass
Jeg fikk assosiasjoner til Forest Gump-filmen der jeg vandret oppover med en diger andeflokk etter meg. Det måtte minst være 20 stykker som fulgte etter. Jeg gikk sammen med Alvhild de første hundre meterne opp for ikke å gå glipp av banens første holdeplass som skulle ligge kun 500 meter fra Lillesand stasjon.
– Ligger Brogata i nærheten? spurte jeg. – Der skulle nemlig Stene holdeplass ligge etter mine notater, la jeg til.
– Rett rundt svingen, svarte Alvhild før hun stanset og vendte seg mot baktroppen.
– Nå blir det et lite stopp, folkens. – Vi ankommer Stene holdeplass.

Stisens Kleiv
Det var ingen synlige rester etter holdeplassen. Jeg antok at plattformen var oppført der jeg nå stod. Jernbanetraséen fulgte jo opprinnelig Jernbanegata som vi hadde fulgt fra Lillesand stasjon.
– Og på andre siden ligger gata med det fine navnet Stisens Kleiv, sa Alvhild.
Vi burde kanskje ha ruslet opp den gata, for der lå det nemlig en byttestein fra 1830 fra den tiden Lillesand fikk sine faste grenser. Men vi kunne jo ikke rekke alt. For det var jo Lillesand–Flaksvandbanen vi skulle konsentrere oss om denne dagen.

Møglestu holdeplass
Det ble slutt på Jernbanegata og fylkesveien gjorde en skarp sving til høyre. Vi fortsatte rett frem hvor traséen antageligvis hadde ligget.
– Her er jeg nok ikke helt sikker på hvor linja gikk, innrømmet Alvhild.
Og det var kanskje ikke så rart. Industribygg og dyrket mark hadde nok endret landskapet totalt etter banens nedleggelse.
– Jeg leste at den lå mellom Vestre Moland kirke og Holta, så jeg tror den lå ved jordet der borte, sa jeg og pekte mot venstre. Jeg håpet på at noen ville komme med supplerende opplysninger, men her måtte vi bare slippe fantasien til.

Byttestein
Vi måtte fortsette langs fylkesveien som stort sett følger den gamle traséen.
– Her borte ligger det en byttestein, sa Styrkar. – Men Vegvesenet ødela den da de skulle flytte steinen, la han til.
Styrkar løp over veien og bort til en stein som var festet til ei plate. Jeg fulgte etter for å finne ut hva dette var for noe.
– Steinen er jo et fredet kulturminne, men de klarte å brekke steinen i to da de begynte å borre i den, sa Styrkar noe oppgitt.
«FRED over C7 Skov 1783» stod det på steinen som bar Christian den syvendes monogram, årstall og grensepunktnummer. Slike byttesteiner ble tidligere behandlet som hellige og markerte grensene i området.

Sviller og motorvei
Vi nærmet oss E18 som vi skulle krysse over ei bru.
– Langs motorveien ligger det noen gamle sviller, fortalte en entusiastisk turdeltaker.
Han løp over veien med Styrkar etter med kameraet. Jeg ble nysgjerrig og fulgte etter. Og jeg ble overrasket av synet som møtte meg i skråningen. Der lå det nemlig oppført en jernbanetrasé med gamle sviller. Bare skinnene manglet. Nå kom det flere skuelystne turgåere bort for å undersøke severdigheten. Det ble full diskusjon om svillene stammet fra Lillesand–Flaksvandbanen eller var av nyere dato. Det ble sagt at gamle sviller ble funnet under byggingen av motorveien, men kunne det være disse? De virket for godt bevarte til at det kunne stemme. Dessuten var de såpass brede at de trolig stammet fra en normalsporet jernbanestrekning.

Spor etter trasé
Stemningen var på topp. Mange hadde ulike kunnskaper om jernbanen og restene underveis. Vi hadde knapt startet å gå, men allikevel funnet så mye interessant på veien.
– Her ligger det en eldre jernbanetrasé, sa Styrkar og krysset veien.
Han ble stående midt i grøfta for å fotografere. Vi fulgte etter og oppdaget tydelige spor etter traséen i grøfta langs fylkesveien. Jeg ble med å traske i det gjengrodde området som strakk seg hundre meter lenger frem. Deretter fortsatte vi bak noen industribygninger hvor sporet en gang hadde ligget.

Storemyr stoppested
«Se her! Bro i togbanen» stod det på et provisorisk pappskilt som var tapet fast til en koblingsboks langs veien. I skråningen lå det en smal vannrenne bygget opp av stein. Jernbanearkeologien tok et nytt høydepunkt. Vi hadde kommet frem til Storemyr hvor det en gang lå et stoppested. Og et liknende provisorisk skilt var satt opp på ei ventebu med håp om gjenåpning av banen og et grønt valg. Men stoppestedet lå nok enda et par hundre meter lenger fremme i et veikryss. Ekspedisjonsbygningen til Storemyr var nok dessverre revet.

Nye byttesteiner
Nå kom vi frem til et område der traséen lå relativt godt bevart som en skogsvei. Dessverre lå det en diger haug med felte trær som sperret for videre ferdsel, så vi måtte gå rundt. Deretter fortsatte vi på en grusvei inn i skogen som hadde blitt lagt over jernbanetraséen. Underveis fant vi forskjellige rester – deler av synlig trasé inn i skogen og et brokar.
– Denne byttesteinen kjenner du ikke til, Styrkar?
En turdeltaker gikk bort til noen steiner et stykke fra veien. Inskripsjonene på disse var litt vanskeligere å tyde enn den ved Møglestu.

Eikeland holdeplass
Det ble slutt på grusveien da den ledet ut i den trafikkerte fylkesveien. De som gikk foran visste råd, for nå klatret de over noen betonggriser og fortsatte i grøfta. Vi fulgte etter og ble gående i et anleggsområde på pukkstein. Det var en skikkelig hinderløype med vannrør og mindre bekker som vi måtte klatre over. Skulle det bygges sykkelvei her mon tro? Det var vel her sporene lå, så det ble vel riktig løype. Ei rød ventebu dukket opp utenfor et busstopp. Vi hadde kommet til Eikeland holdeplass, eller Eigeland som de lokale kaller stedet. Ventebua tilhørte opprinnelig Lillesand–Flaksvandbanen og fungerer i dag som et busskur. Og i bua hang det et eldre bilde av et damplok med vogner til minne om den gamle jernbanestrekningen.

Kremetappen
Etter å ha fulgt hinderløypa er par hundre meter videre, kom vi frem til stedet som mange hadde gledet seg til. For ved Skjerpe fortsatte vi på sti inn i skogen langs Moelva – det vakreste partiet på dagens etappe. Dette var kanskje også den aller mest bevarte delen, for her hadde ikke motoriserte kjøretøy fått muligheten til å ødelegge traséen. Vi ble gående langs en opphøyd trasé av mur mot elva som fulgte oss på høyre side. Til venstre gikk fjellveggen bratt opp med tydelige utskjæringer. Alvhild fra historielaget stanset utenfor noen skilt som var monterte på fjellveggen. «Enhver Uvedkommende, der uden Tilladelse betræder Jernveien eller dens Skraaninger, Banker eller Udskjæringer udenfor de over Veien förende Overgange, straffes hver Gang med Bøder af 2 Kroner.»

Aksjetegning
Alvhild ga oss heldigvis ikke bot, men ønsket i stedet velkommen til en ny historietime. Nå fortsatte hun på historien om banen hun hadde påbegynt før avgang ved Lillesand stasjon. Vi fikk blant annet høre om hvordan jernbanen ble finansiert med aksjetegning og dens manglende lønnsomhet. En kopi av et aksjebrev hang på fjellveggen. «Direktionen for Lillesand–Flaksvand-Jernbane gjør vitterligt: at de Nedenes Amtskommunene har ydet fuld Valuta for en Aktie til Beløp Fem Hundrede Kroner …»

Sviller og skinner
Martin fra Birkenes Historielag holdt et historisk foredrag mens vi spise dagens lunsj. Deretter fortsatte vi videre i retning av Tveide. Det tok ikke lang tid før vi fant nye spennende ting langs stien. Fem–seks sviller gjengrodde med mose lå slengt langs fjellveggen. Men noen av oss hadde funnet flere spennende gjenstander.
– En jernbaneskinne! utbrøt Styrkar.
Han stanset for å ta bilder, men endte opp med å grave frem hele den lange jernbaneskinna.
– Den er fra 1884, sa Styrkar etter å ha gravd frem den delen som viste hvor og når den var produsert.

Tveite stasjon
Vi måtte krysse Lillesand–Flaksvandbanens nest lengste jernbanebru før stien ledet ut i fylkesveien. Den åtte meter lange brua virket ikke særlig trygg med sine halvråtne bjelker. Heldigvis var den solid nok til å tåle vekta av 23 turdeltakere som krysset den. Etter å ha kommet oss trygt over, fortsatte vi inn på grusveien mot Tveide. Vi gikk ikke langt før den røde stasjonsbygningen dukket opp. Tveite stasjon er en av tre jernbanestasjoner som fortsatt står den dag i dag. «Initiativgruppe for bevaring av Tveide stasjon» har planer om å ruste opp bygningen og gjøre den om til et museum. Utenfor bygningen står det også oppført fire såkalte skilsteiner. De bærer ingen inskripsjoner, så ingen vet med sikkerhet om hvorfor de ble reist. Trolig har de tjent som byttesteiner for å markere grensene mellom småkongene. Vi tok en kort pause utenfor stasjonsbygningen for en ny historietime ledet av Martin fra Birkenes Historielag.

Kippsporet
Vi fortsatte langs grusveien som var lagt over det gamle sporet. Nå gikk traséen i en lang bue som gikk høyt opp i terrenget. Vi stanset midt i kurva og betraktet byggverket under oss. En høy steinmur var bygget opp for å fylle igjen den lille dalen vi nå passerte. Vi tok en ny pause da vi kom frem til Kippsporet. Her lå det opprinnelig et sidespor som ble brukt til frasetting av vogner. Flere av turdeltakerne begynte å diskutere områdets reelle høyde, for mange tvilte på riktigheten til det oppsatte skiltet om Kippsporet. Det viste 75,5 meter. Egne målinger viser at høyden er på 68 meter.

Birkeland stasjon
Vi nærmet oss Birkeland og måtte fortsette langs den asfalterte sykkelveien. Folk begynte å bli slitne og lengtet etter å komme frem. Derfor var det bare jeg og tre andre som orket å følge sidesporet opp til Birkeland stasjon. Og det var nettopp dette sidesporet som var så spesielt for denne stasjonen. For at toget skulle fortsette mot Flakksvann, måtte det rygge ut av sidesporet for så å kjøre fremover igjen. Det gamle stasjonsområdet er ikke spesielt interessant i dag, for her har Birkeland hotell tatt plass. Hotellets kafé ligger omtrent der stasjonsbygningen en gang lå. Det ble bare et raskt bilde av området før vi gikk inn i kiosken ved siden av for å kjøpe softis.

Kjerraten
Da vi kom ned til den gamle traséen igjen, hadde resten av turfolket forduftet. De hadde nok trolig kommet frem til endestasjonen. Vi ble gående langs sykkelveien mot Kristiansand. Store fjellutskjæringer lå på begge sider av veien, typiske for en jernbanetrasé. Den siste kilometeren fulgte Flakksvann tett før vi tok av på en privatvei som ledet ned til noen hus. Vi fikk øye på resten av turfølget. De hadde samlet seg rundt et skilt nær vannet. Det var her «Kjerraten» stod, den dampdrevne maskina som løftet tømmerstokkene opp fra vannet og lesset de opp i jernbanevognene.

Flaksvand stasjon
Det ble en kort visitt på endestasjonen, for nå hadde jeg fått tilbud om skyss til Lillesand og ville dermed rekke en tidligere buss til Oslo. Jeg gikk raskt opp til den hvite og godt bevarte stasjonsbygningen. Det ble et bilde av stasjonsområdet og restene etter svingskiva som var omgjort til blomsterbedd. Jeg takket de andre for turen og gikk ned til bilen. Jeg rakk å vaske meg og skifte til ren skjorte på hotellet før jeg ruslet bort til busstoppet. Det hadde sikkert ikke vært så stas for medpassasjerene å ha en gjennomsvett gjest om bord som hadde gått 17 kilometer langs en nedlagt jernbanestrekning.
comments powered by Disqus