Banner
Du er her: Forside / Sørlandsbanen / Varhaug–Ogna

Varhaug–Ogna

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
23 km Asfalt, grusveier og stier Middels
Kongeveien følges fra Varhaug gamle kirkegård mot Kvassheim fyr med en avstikker til Vigrestad stasjon. Deretter følges kyststien mot Brusand. Siste del av etappen går på en nedlagt del av Jærbanen til Ogna stasjon.
< >
Kristin og Erlend på eldre jernbanetrasé
.
Dette skulle bli den første av tre sammenhengende etapper langs Sørlandsbanen. Jeg hadde satt meg på morgenflyet til Sola for en tredagerstur. Kristin og Øystein skulle bli med meg på første etappen mellom Varhaug og Ogna. Dette var en etappe jeg og Sita måtte avbryte året før fordi jeg hadde underestimert lengden. Da vi ankom Varhaug måtte vi gi oss. Det hadde blitt mørkt og vi måtte haike den siste mila til Ogna camping fordi vi ikke rakk bussen.

Høylytte protester
Kristin hentet meg på flyplassen da jeg landet i nitiden om morgenen. Det ble en god lunsj hjemme hos Kristin og Øystein før vi satte kursen mot Varhaug. Øystein foreslo at vi parkerte ved den severdige kirkegården utenfor Varhaug, men det gikk ikke jeg med på. Vi måtte jo starte ved stasjonen som var det selvsagte utgangspunktet.

Varhaug gamle kirkegård
Kalde vinder møtte oss da vi steg ut av bilen i 12-tiden. Kristin måtte straks skifte om til ullgenser og vindjakke.
– Skal du på fjelltur? spurte Øystein.
Kristin følte seg litt mobbet. I hvert fall da hun fikk fjellgeita som kallenavn.
– Det der må være varhaugen, sa jeg og pekte på en jordhaug ute på en åker.
Vi hadde visst funnet opphavet til stedsnavnet, men det spørs om lokalhistorikerne var enige i det.
– Kirkegården ligger rett ned veien, sa jeg og pekte på skiltet som viste severdighetsmerket.
Varhaug gamle kirkegård ligger idyllisk til ved kysten hvor flere hundre russiske sjøfolk ble gravlagte etter et skipsforlis i 1842 som krevde 389 menneskeliv. Kirkegården har historie helt tilbake til middelalderen hvor en stavkirke ble oppført på 1200-tallet, trolig på et gammelt hedensk kultsted.

Visning pågår
Gravplassen levde opp til forventningene. Flere store rustne kors stod reist på den grønne kirkegården i havgapet. Etter å ha tatt noen bilder av de mange korsene, ruslet vi bort til det hvite lille kapellet.
– Du får trekke i tauet, sa Øystein.
Det var det vel Øystein som eventuelt måtte gjøre, for han var den eneste av oss som rakk opp til tauet som hang ned fra kirkeklokkene.
– Vi kan bytte ut order vigsel med visning, sa jeg og pekte bort på et skilt som stod langs veggen.
Vigsel pågår stod det på skiltet som liknet mer på noe som tilhørte eiendomsmeglerne. Jeg tror Kristin ble lettere oppgitt over oss da, for jeg og Øystein hadde fjaset helt siden vi parkerte bilen.

Kongeveien
Vi fulgte den gamle Kongeveien som fulgte kysten tett mot Vigrestad. Den var ikke inntegnet på kartet jeg hadde tatt med meg, så den historiske grusveien ble en positiv overraskelse. Det ble fantastisk å følge den gamle rideveien langs kysten fremfor den asfalterte fylkesveien. Men den var ikke helt uten hindringer. Vi måtte stadig klatre på stige over det ene sauegjerdet etter det andre. Grusveien gikk etter hvert over til en tynn sti som det ble mer utfordrende å følge. Jeg var glad for at jeg hadde tatt på meg skikkelig tursko denne dagen.

Bekkjafarren
Da vi skulle til å klatre over et ny stige, fikk vi øye på et fareskilt som var satt opp langs stien. Sjå opp for Bekkjafarren. Var det trygt å fortsette mon tro? Jeg fikk flere assosiasjoner – alt fra filmen «Deliverance» til skikkelser fra norske folkeeventyr. Det var nok det siste som var det rette, for navnet har sitt opphav fra nøkken. Fra gammelt av har folk trodd på et gjenferd som holdt til i dette området. På 1900-tallet mente noen at de hadde sett dette gjenferdet ved en bekk ved Husveg, og dermed fikk myteskikkelsen sitt navn.

Skipsforlis
Stien fortsatte over ei bru som krysset en liten elv.
– Bekkjafarren sitter nok under brua og venter på oss, sa jeg.
Vi kom oss heldigvis trygt over uten å møte hverken Bukkene Bruse eller det lokale gjenferdet. Nå var det noe helt annet som tiltrakk vår oppmerksomhet, nemlig det rustne skipsvraket som lå nede i fjæra.
– Hvert år dukker det opp noe nytt, sa Øystein. – Men hvor ligger resten av skipet hen?
Det var bare bauen som lå igjen av skipet som trolig hadde forlist for kanskje hundre år siden. Kunne det være «Bjørn» som forliste i 1922? Eller stammet vraket fra fryseskipet «Nordfrost» som gikk ned utenfor Varhaug i 1967?
– Det der må vel være varhaugen da, sa jeg og pekte på en diger steinrøys nede i fjæra.
Flere gårder har ligget langs kysten helt siden bronsealderen, så det kan godt hende at røysene var gamle gravhauger.

Vigrestad stasjon
– Vi må dessverre avbryte kystvandringen, sa jeg. – Jeg må nemlig opp til stasjonen.
Øystein skjønte nå hvorfor disse stasjonene var såpass viktige for meg, for dette var jo også hans første skinnelangstur. Vi fant en snarvei opp til fylkesveien ved å følge en privat gårdsvei. Deretter ble det noen kilometer med omvei vekk fra kysten og opp til sivilisasjonen. Vi hadde jo valgt ei rute som gikk ganske langt unna jernbanen, så det var vel på sin plass at den ble prioritert. Etter 20 minutter krysset vi sporet i en undergang og kom inn i sentrum av Vigrestad. Stasjonen var ikke vanskelig å finne.
– Stasjonene langs Jærbanen er ikke akkurat de flotteste i landet, sa jeg.
Stasjonsbygningen minnet mer om en kjedelig enebolig fra 70-tallet. Da var kanskje stasjonen ved siden av en større severdighet, for på veggen hang det et blått skilt med teksten «Se Meg Stasjonen». Stasjonen huser en interesseorganisasjon som jobber for at barn og ungdom i ulike livskriser skal bli sett og hørt. Da er det godt at tilbudet finnes når Bekkjafarren lusker rundt i nærområdet …

Strabasiøs fortsettelse
Vigrestad stasjon ble dagens lunsjsted. Vi satte oss ned på trappa til stasjonsbygningen for å ta en halvtimes pause. Deretter gikk turen ned til kysten igjen som lå et godt stykke unna. Da vi krysset fylkesveien, ønsket Øystein å ta første mulige vei som ledet ned til kysten. Jeg var litt skeptisk, for i følge kartet startet stien vi skulle følge ved Kvassheim fyr en kilometer lenger unna. Øystein ledet vei mens vi andre fulgte etter. Veien endte opp ved en øde gård og det fantes ingen stier videre sørover langs kysten. I stedet for å snu, forsøkte vi å gå i steinrøysa. Det ble etter hvert for tungt, så vi fulgte i stedet den gjørmete marka for å komme oss videre. Plutselig ble det stopp, for foran oss rant det ei stor elv det ikke var mulig å komme over. Vi fortsatte langs piggtrådgjerdet som fulgte elva opp til ei bru. Heldigvis fant vi en åpning i gjerdet vi kunne krype under og fikk omsider klatret opp på brua.

Kvassheim fyr
Veien ledet mot Kvassheim fyr som i dag fungerer som et informasjons- og friluftssenter. Her er det mulig å se en utstilling om redningshistorien på Jæren. Vi hadde sett nok skipsvrak denne dagen, så vi fortsatte i stedet på kyststien mot Brusand. Dette var tydeligvis en populær rute, for vi ble forbigått av flere turgåere. Dette var kanskje den letteste delen på turen, for området var paddeflatt og det ble behagelig å gå på det myke underlaget. Det tok ikke lang tid før landskapet endret seg totalt. Plutselig vandret vi i hvit sand. For ikke å gå glipp av nok en stasjon, tok vi av på en sti som gikk på nordsiden av høyden Ørnakula. Her ble vi møtt av en nysgjerrig gjeng, for på andre siden av gjerdet ble vi beskuet av flere hester og kuer. Øystein valgte å ta en annen retning enn meg og Kristin, for han ville utforske toppen av Ørnakula.

Hitler-tennene
Da vi hadde rundet Ørnakula, kom vi tilbake til kysten igjen. Det var altså ingen snarvei til stasjonen, men en fin omvei i et svært vakkert område. På nytt hadde landskapet endret seg fullstendig, for nå ankom vi det steinete området Humrura. Vi fortsatte videre mot Brusand camping og fant en grusvei som ledet ut til fylkesveien.
– Der er Hitler-tennene, sa Kristin og pekte på steinblokkene vi måtte passere.
Steinene var satt opp som en del av «Festung Norwegen», en sammenhengende beskyttelse for å hindre invasjon fra kysten. De fungerte som et slags fort for å hindre tanks og andre fartøy fra å komme i land fra kysten. Og dette er også grunnen til at Sørlandsbanen i dag følger innlandet og ikke de folkerike byene langs kysten. Det var nemlig tyskerne som ferdigstilte denne jernbanestrekningen og ville skjerme den fra en mulig invasjon.

Brusand stasjon
Det var ikke stort å si om den gulbleke stasjonsbygningen til Brusand som har stått ubemannet siden 1965. Etter å ha tatt et bilde, bar det ned til fylkesveien som vi skulle følge videre langs jernbanelinja. Men først måtte jeg inn på den lokale matbutikken for å låne toalettet. Kristin og Øystein ventet utenfor og tok en kort matpause.
– Vi må hente barna, sa Øystein da jeg kom ut. – Det går et tog om litt over en time.
– Da må vi droppe kyststien for å rekke fram i tide, svarte jeg.
Vi fortsatte langs den sterkt trafikkerte veien, men til gjengjeld ble det skinnelangs siden jernbanen fulgte oss tett på venstre hånd.
– Toget! ropte Øystein.
Jeg forsøkte å ta et bilde, men var for sen. Heldigvis var Øystein raskere på labben og fikk tatt et blinkskudd.

Nedlagt jernbanetrasé
Det ble allikevel en liten omvei, for da vi ankom Ogna Camping fulgte vi den skiltede sykkelruta i stedet. Veien hadde jevne kurver og ikke en eneste stigning.
– Dette må være en del av den gamle Jærbanen, sa jeg. – Svingen er for jevn til at den ble anlagt som vei.
Og jeg hadde rett. I 1947 åpnet nemlig Varden tunnel og etterlot seg sløyfa vi nå fulgte. Ombyggingen til normalspor medførte at jernbanen ikke lenger kunne ha så krappe kurver.

Ogna stasjon
Den gamle jernbanetraséen fortsatte gjennom noen fjellskjæringer før den nærmet seg dagens operative trasé.
– Her ble nok jernbanen forent med dagens trasé, sa jeg da veien plutselig gjorde en krapp høyresving.
Vi fortsatte videre på sykkelveien som etter hvert munnet ut i den trafikkerte fylkesveien. Ti minutter senere nådde vi frem til Ogna stasjon. I likhet med Varhaug og de andre stasjonene, er ikke stasjonsbygningen lenger operativ. Et kjedelig skur var det eneste tilbudet ventende passasjerer hadde. Og benken på perrongen da, for den ble vi ekstra glade for å finne. Vi satte oss ned for å hvile mens vi ventet på lokaltoget mot Stavanger. Nå skulle vi hjem til Kristin og Øystein for å spise finnbiff.
comments powered by Disqus