Banner
Du er her: Forside / Nesttun–Osbanen / Nesttun–Osøyro

Nesttun–Osøyro

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
26 km Asfalt, grusveier og stier Middels
Osbanetraséen fremstår i dag som en flott sykkelvei mellom Nesttun og Kalandseid. Resten av traséen går til dels på stier og asfalt. På veien passeres fem av Nesttun–Osbanens stasjoner som står den dag i dag.
< >
Eldre trasé
.
Jeg hadde satt meg ned på benken utenfor Bybane-stoppet Nesttun sentrum etter en hektisk morgen med morgenflyet til Flesland. Nå ventet jeg spent på deltakerne som skulle følge meg frem til Osøyro. Hvor mange ville dukke opp mon tro? Jeg hadde lagt ut et Facebook-event et par måneder i forveien med god respons.

Lokal guide
En turkledd mann kom gående imot meg. Det var Per Ivar som tidligere hadde hjulpet meg med å kartplassere noen stasjoner på Osbanen. Kort tid etter dukket det opp nye fjes. Da klokka var nærmere ti, var vi ni oppmøtte inkludert meg selv. Det var ikke verst. Og for et flott vær vi hadde fått denne dagen. Det var fortsatt litt grått, men blå himmel kunne skimtes under det tynne skylaget. Vi ruslet opp trappene mot Nesttun stasjon. Deretter skulle jeg til å gå mot høyre til en av de gjenværende stasjonsbygningene, men Per Ivar ville i stedet mot venstre.
– Osbana gjekk ikkje opprinneleg frå den delen av stasjonen, sa han. – Eg kan jo fortelje litt, la han til.
Vi samlet oss litt øst for stasjonsområdet hvor Per Ivar forklarte i detalj hvor Osbanas endestasjon lå og hvor godssporet var plassert. At vi hadde en egen lokalguide med oss denne dagen var alle tiders.

Skjold holdeplass
Etter litt lokalhistorie fortsatte vi sørover på gang- og sykkelveien som hadde blitt lagt over de gamle sporene. Eller hadde de kommet tilbake igjen? For langs sykkelveien gikk også Bybanen mot Lagunen.
– Skjold haldeplass låg der bilen no står parkert, sa Per Ivar.
Sykkelveien krysset hovedveien og Bybanen. Det ble en ny pause med litt lokalhistorie om holdeplassen og hvor traséen nøyaktig en gang lå.

Krappe svinger
Sykkelveien gikk igjennom et boligfelt før den fulgte Apeltunvatnet tett langs østsiden. Vi hadde kommet frem til de områdene hvor Nesttun–Osbanen hadde svært mange krappe kurver. Den smalsporede tertiærbanen ble opprinnelig stukket ut for å få en sporvidde på kun 600 millimeter. Dermed kunne jernbanetraséen følge terrenget rundt slike vann vi nå gikk langs uten behov for en eneste tunnel.
– Her har jeg visst gått før, sa jeg da jeg kjente meg igjen.
To år tidligere hadde jeg tatt en rundtur rundt Apeltunvatnet og gått i traséen uten å vite det.
– Eg trur vi må gje oss, sa Nina.
Jeg bodde hos Nina under Bergen-oppholdet, men nå måtte hun og Sidsel hjem siden hun skulle delta i et utdrikningslag senere på kvelden.

Rådal stasjon
Et rødt hus kunne skimtes lengre nede i veien. Det var den gamle stasjonsbygningen til Rådal. Da vi nærmet oss, fikk vi øye på rester etter et eldre brokar. Osbanetraséen krysset her veien og gikk videre på baksiden av huset hvor perrongen opprinnelig lå. Det foreligger planer om å bygge om huset slik at det igjen får sin opprinnelige form. Stasjonen var tegnet i sveitserstil og hadde et forlenget tak ut mot siden som pekte mot sporene.
– Eg ville kanskje hatt litt større avstand til huset, sa Per Ivar.
Flere av oss var allerede godt inne på privat grunn med kameraene og tenkte kanskje ikke på at huset var bebodd.

Stend stasjon
Vi fortsatte videre på sykkelveien i retning mot Stend stasjon der Osbanens venner skulle stå klare med kaffe. Traéen fulgte Stendafjellet tett med sine mange kurver. Etter et par kilometer ble det skinnelangs, for noen meter med skinnegang hadde blitt bygget opp til minne om Nesttun–Osbanen. I enden av sporene kunne vi skimte et rødt hus i sveitserstil. Vi hadde kommet frem til Stend stasjon. Et nytt, men atskilling lengre spor var bygget opp foran stasjonsbygningen. På perrongen stod tre karer og stekte vafler.

Kaffe og vafler
Det ble en lengre pause på stasjonen. De fleste gikk sporenstreks bort til de nystekte rømmevaflene, mens jeg steg inn i venterommet for å se på eldre filmklipp som ble vist på en liten flatskjerm. Det var en samling av eldre private klipp av togene på Osbanen. Da jeg gikk ut for å smake på vaflene, hadde en ny kar dukket opp. Det var Henrik som hadde lest at det skulle være Skinnelangs-tur denne dagen. Han valgte å følge oss fra Stend stasjon.
– Skal vi se på vognene? spurte han og pekte mot lokstallen i andre enden av sporene. Jeg ble med, mens Jon Ole satte seg på en dresin for å ta en sykkeltur langs skinnene. Jeg og Henrik inspiserte de to eldre jernbanevognene i lokstallen mens Per Ivar fortalte om restaureringsarbeidet som pågikk.

Solbakken holdeplass
Etter en pause på 40 minutter var vi på beina igjen. Dag og Sissel skrøt av tidsestimatet mitt, for vi forlot stasjonen på minuttet etter skjemaet jeg hadde sendt ut til deltakerne på forhånd. Vi fortsatte på sykkelstien og fikk flott utsikt over Stendavatnet til høyre for oss. Isen begynte å bli tynn og hadde brutt flere steder på vannet. Våren var i anmarsj. Neste stasjon ville bli Fana, en bygning som hadde blitt ombygget til det ugjenkjennelige. Dette var en bygning som lett kunne overses hvis man ikke var oppmerksom. Det ble visst et ekstraordinært stopp før ankomst Fana.
– Omtrent her låg Solbakken haldeplass, sa Per Ivar og stanset for å fortelle litt mer lokalhistorie.

Fana stasjon
Fana stasjon lå bare en kilometer lengre unna, så det ble hyppige pauser. Vi fikk nøye oss med å fotografere stasjonen på avstand, for huset var nemlig bebodd. Ellers hadde det nok ikke hengt en dyne for lufting ut av vinduet i annen etasje. For å holde tidsskjemaet, ble det kun en kort fotostopp på fem minutter før vi ruslet videre mot Kalandseid stasjon som var neste planlagte stopp.

Hamre holdeplass
På veien mot Klokkarvatnet passerte vi noen store fjellutskjæringer på hver side av sykkelveien. Her var det liten tvil om at Nesttun–Osbanen en gang gikk. Klokkarvatnet var isfri og de få skyene som fantes på himmelen speilet seg i vannoverflaten. Vi kom frem til en av banens lengste bruer som krysset elva som forbinder Hamretjernet med Klokkarvatnet. Jernbanebrua hadde nok allikevel ikke et lengre spenn enn åtte meter. Noe lenger ville vært for dyrt for en bane som skulle bygges så billig som mulig.
– Her låg Hamre haldeplass, sa Per Ivar mens han pekte mot en bussholdeplass.
Hamre var opprinnelig en stasjon etter åpningen, men ble nedgradert til holdeplass i 1903. Sporene etter den lille ventebua var nok for lengst revet. Da var det kanskje mer interessant å kikke på svanene som svømte rundt i vannet nedenfor sykkelveien.

Skinnerester
Vi krysset bilveien og fortsatte på sykkelveien på andre siden hvor jernbanetraséen fortsatte. Dette ble kanskje den vakreste delen på turen. Traséen fulgte det store Kalandsvatnet med utsikt til snødekte fjelltopper på andre siden av vannet.
– Skinner! utbrøt Henrik.
Fra vannkanten og opp til sykkelveien lå det et par meter med jernbaneskinner. Stammet disse fra Osbanen mon tro? Per Ivar trodde ikke det, men han var ikke sikker.
– Ved neset der framme fins det ei jarnbanevogn frå Osbana, sa Per Ivar. – Ho tener i dag som eit uthus.
Vi kunne såvidt skimte et rødt avlangt bygg på andre siden av vannet nær ei hytte. Vi kunne dessverre ikke følge traséen videre mot vogna siden den gikk på privat grunn, så sykkelveien avvek nå fra Osbanen. Den snødekte traséen var allikevel godt synlig og det var fristende å fortsette på den.

Agressive syklister
På veien mot Kalandseid ble vi stadig møtt av syklister. Men alle var ikke like flinke til å gi signal da de ankom. En syklist kom i rasende fart mot oss og himlet med øynene fordi vi ikke hoppet ut til sidene i tide. Her gjaldt det å passe seg for ikke å bli meid ned. I samme øyeblikk ramla Jon Ole ned ei grøft og gikk på tryne. Ble han truffet av en syklist? Nei, han skulle visst ned i grøfta for å undersøke om brua vi passerte var fra Osbanens tid. Mange av steinbruene på banen var ikke så lett å få øye på nå som ny sykkelvei hadde blitt lagt over traséen.

Kalandseid stasjon
Plutselig ankom vi en stor åpen plass. Vi hadde kommet frem til stedet som var Osbanens høyeste punkt, nemlig Kalandseid stasjon 75,5 meter over havet. Stasjonsbygningen var for lengst fjernet, men Per Ivar visste nøyaktig hvor den lå. Det spesielle med denne stasjonen var at togene måtte kjøre inn på et sidespor for å komme frem til perrongen. Dette fordi Osbanen her gjorde en svært skarp sving med 50 meters radius. For å unngå at toget stod fast etter et stopp i den skarpe svingen, ble det tryggere å la toget kjøre inn på et eget sidespor for deretter å rygge tilbake og fortsette i den skarpe svingen i fart. Denne praksisen ble det etter hvert slutt på, da det viste seg at det ikke bød på problemer å stoppe i kurven.

Uopparbeidet trasé
Jon Ole og Kristin valgte å avbryte etappen ved Kalandseid ettersom Jon Ole hadde fått et stort gnagsår. Resten av gruppa fortsatte langs traséen som nå begynte å bli utfordrende å gå på. Det ble slutt på sykkelveien og vi gikk nå på en uopparbeidet snødekt trasé. Synlige hunde- og menneskespor fortalte oss at den var en godt brukt turvei. Da traséen fortsatte inn på privat grunn, valgte vi å rusle ned til hovedveien for å følge denne et stykke. Men snart ventet nye overraskelser.

Keep on Rockin'
Langs veien passerte vi en veikro, men ikke en hvilken som helst en. Dette var ER-AN Veikro – Keep on Rockin'.
– Dei har fantastisk god softis, sa Sissel.
Vi bestemte oss for å ta turens første spisepause. Noen ønsket å spise matpakka utenfor, mens andre skulle inn på bensinstasjonen. Jeg og Henrik, derimot, skulle ha en real burger på ER-AN. For dette var nemlig en ekte amerikansk diner. Den digre amerikanske skolebussen som stod parkert utenfor talte for seg. Stedet leverte til forventningene. Dobesøket er også verdt en bemerkning, for dolokkene var nemlig utformet som elgitarkasser.

Nytt turmedlem
Deltakerantallet hadde økt med én da jeg og Henrik kom ut. Faren til Maria som bodde i Osøyro hadde nemlig møtt opp for å følge oss den siste mila til endestasjonen. Vi lot Per Ivar vise veien, for nå skulle vi litt opp i terrenget for å gå midt i den uopparbeidede Osbane-traséen. Denne delen av traséen var også litt ukjent for ham, så det ble en spennende etappe for oss alle. Etter å ha gått opp en bratt bakke, krysset vi den nedsnødde traséen. De første hundre meterne ble litt utfordrende å følge, men etter hvert ble underlaget bart og lettere å gå på.

Søfteland stasjon
Vi måtte raskt ned til hovedveien igjen siden traséen ble brutt som følge av senere boligbygging.
– Ved postkassene der borte låg Søfteland stasjon, sa Per Ivar.
Det var ikke mye som minnet om hverken jernbanetrasé eller stasjon, for her var det meste jevnet med jorden. Men vi trengte ikke å gå særlig langt før det dukket opp nye spor.
– Eg trur vi må ned vegen her, sa Per Ivar. – Men eg er ikkje sikker på om oss kjem gjennom eller må snu.
Vi tok av på stikkveien og kom inn på Internatvegen som var en del av Osbane-traséen. Det ble en liten omvei, men på riktig spor.

Tursti
Veien videre fra Søfteland ble kanskje den mest spennende løypa. Vi tok av på en allé med firkantede busker og fant raskt den gamle traséen som krysset veien. Traséen forsvant inn i en tett skog som vi fulgte. Denne delen var ganske gjengrodd og benyttes som turvei av de lokale. Vi passerte en eldre bro som hadde blitt forsterket med et dekke av stål. Steinbrua under var fortsatt godt synlig. Vi stanset for en kortere tepause. Faren til Maria hadde nemlig med termos og flere kopper.
– Så koseleg dykk har det, kommenterte ei jente som kom joggende forbi.
– Ho skulle berre ha visst kor langt vi har gått, kommenterte Per Ivar.

Ulven stasjon
Stien endte ut i et jorde og vi måtte inn på hovedveien. Herfra fantes det få rester etter Osbanen siden hovedveien var lagt over traséen. Vi nærmet oss Ulven hvor stasjonsbygningen fortsatt skulle stå.
– Den vil gjerne jeg peke ut, sa jeg til Per Ivar.
Denne utfordringen fikk jeg, for jeg hadde nemlig gjort litt research via satelittbilder og Google Maps på forhånd. Etter en halvtime ropte jeg til gjengen bak meg om at de måtte følge etter opp en stikkvei. Per Ivar ble stående igjen ved veien, for jeg tror han visste at jeg hadde funnet riktig hus. Vi stod nå utenfor et lite hvitt hus med et påbygg.
– Stasjonen låg litt unna spora, sa Per Ivar. – Passasjerane måtte difor gå eit stykkje frå stasjonen.

Kuven holdeplass
Vi nærmet oss Osøyro. Per Ivar ble litt usikker på hvor traséen gikk da vi nærmet oss ei rundkjøring. Men det tok ikke lang tid før han var på sporet igjen.
– Kuven haldeplass låg omtrent her.
Holdeplassen lå bare en kilometer unna endestasjonen. Det fantes ingen rester etter venteskuret som en gang stod oppført her.

Os stasjon
– Er det ikkje vakkert? sa Maria og pekte mot det snødekte Fusafjellet på andre siden av fjorden.
Det var tydelig at hun følte seg hjemme. Veien mot sentrum gikk nå nedover i en lang bakke. Osbane-traséen dukket opp igjen som en grusvei til høyre for sykkelveien og endte opp ved et fabrikklokale. Her holdt Bahus Fabrikker til på 1930-tallet som bygde møbler og var en av Os' viktigste bedrifter. Vi fortsatte rundt fabrikkbygningen og fikk raskt øye på endestasjonen som lå mot sjøen. Vi hadde kommet til veis ende, nemlig til Os jernbanestasjon som den opprinnelig het. I 1921 skiftet den riktignok navn til Osøren stasjon. Her fantes det også svingskive og lokstall, men bare stasjonsbygningen, vognverkstedet og -hallen står i dag. Det var bare jeg og Henrik som skulle returnere til Bergen. De andre hadde sin tilhørighet til området. Vi rakk en kopp kaffe på Peppes Pizza før vi satte kursen mot Kafé Magnus i Bergen hvor vi senere møtte Kristin og Jon Ole.
comments powered by Disqus