Banner
Du er her: Forside / Bratsbergbanen / Skien–Eidanger

Skien–Eidanger

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
14 km Asfalt Lett
Fra Skien gamle stasjon følges det nedlagte sporet mot Eikonrød. Derfra følges jernbanen tett på sykkelsti til Borgestad og videre til Porsgrunn. Siste del går langs sykkelveien til Eidanger hvor det gamle havnesporet til Herøya krysses.
< >
Gammel trasé
.
Siden jeg var på besøk hos faren min i Larvik, hadde jeg bestemt meg for å gå skinnelangs i området. Jeg hadde fortsatt ikke gått ferdig siste etappe på Bratsbergbanen fra Skien til Eidanger. Kunne jeg kombinere den etappen med Brevikbanen? Denne nedlagte sidelinjen hadde jo sin utgangsstasjon i Eidanger.

Tidlig avreise
Jeg hoppet på bussen til Skien i 9.30-tiden for å komme meg tidlig avgårde. Alexander, Halvor og Bente skulle møte meg på Eidanger stasjon for å bli med videre langs Brevikbanen når jeg kom frem. Det var ganske kaldt da jeg hoppet av bussen utenfor Skien stasjon 40 minutter senere. Jeg ruslet bort til perrongen for å ta et stasjonsbilde før avreise. På bildet fikk jeg med meg regiontoget til Oslo fra spor 3 og lokaltoget til Notodden fra spor 1.

To stasjoner
Jeg fortsatte gatelangs mot sentrum for å lete etter Skiens første jernbanestasjon. I en periode hadde Skien to jernbanestasjoner, Skien G og Skien N. Skien nye stasjon ved Nylende ble åpnet i 1917 og betjente togene på Bratsbergbanen, mens den gamle var endestasjon for togene på Vestfoldbanen frem til 1927.

Stasjonsjakt
Skien G var nok en mer praktisk stasjon for innbyggerne, for jeg måtte gå et godt stykke i nedoverbakker før jeg kom ned til sentrum. Google Maps hadde avmerket begge stasjonene på kartet, så det ville bli lett å finne frem. Nå befant visst stasjonen seg rett til venstre for meg ved rundkjøringen, men alt jeg kunne se var en parkeringsplass. Jeg ruslet mot rundkjøringen og fikk øye på gateskiltet «Jernbanebrygga». Tampen brenner, tenkte jeg. Plutselig fikk jeg øye på noen skinnerester på bakken delvis dekket av asfalt. Da skjønte jeg at stasjonen hadde ligget på parkeringsplassen jeg nå stod på.

Gamle spor
Jeg fulgte skinnene gjennom gata fra det gamle stasjonsområdet. Sporet var delvis okkupert av biler som hadde parkert mitt i traséen. Hundre meter lenger fremme fikk det sin egen gjengrodde trasé som fulgte fjellveggen tett. Det ble dobbeltspor et lite stykke før det ene sporet forsvant inn i en tunnel. Det var fristende å fortsette inn i tunnelen, men det hadde nok neppe blitt populært siden jeg da hadde kommet inn på den operative delen av Bratsbergbanen. Jeg fulgte i stedet et annet spor, nemlig det som gikk langs bryggekanten og sykkelveien.

Follestad stoppested
Jeg var såpass fokusert på å rekke frem til avtalt tid, så jeg passerte Follestad stoppested uten å legge merke til det. Etter mine egne notater skulle stasjonsbygningen fortsatt stå, selv om den i dag tjener som privatbolig. Det var nok heller en annen stasjon jeg hadde i tankende der jeg vandret langs sykkelveien mot Porsgrunn, nemlig Eikonrød. Jeg antok at det ikke fantes mange rester etter denne, så jeg hadde Google Maps klar som viste stasjonen på kartet.

Eikonrød stasjon
Nå hadde jeg visst gått for langt i følge Google. Jeg snudde og fulgte nøye med på kartet. Da oppdaget jeg alle jernbanesporene på andre siden av det høye gjerdet langs veien. Det var nok her stasjonen en gang lå før den ble nedlagt i 1973. Eikonrød var opprinnelig felles stasjon for den smalsporede Jarlsbergbanen og Bratsbergbanen som hadde normalspor. For at godstogene fra Rjukan kunne kjøre direkte uten omlasting, hadde strekningen fra Eikonrød til Eidanger tre-skinnespor. Fra 1923 ble strekningen mellom Porsgrunn og Eikonrød på Jarlsbergbanen, senere Vestfoldbanen, overført til Bratsbergbanen.

Borgestad stasjon
Etter å ha tatt noen bilder, fortsatte jeg langs sykkelveien som fulgte jernbanesporene tett. De gule løvene som hadde lagt seg på bakken bidro til å øke turopplevelsen. Vanligvis synes jeg det er kjedelig å gå flere kilometer på en asfaltert vei i urbane strøk. Neste stasjon på Bratsbergbanen var Borgestad. Fantes det synlige rester etter denne mon tro? Det ble nok vanskelig å avgjøre, for nå fortsatte sykkelveien et godt stykke unna jernbanetraséen. Jeg glemte raskt stasjonen, for nå fikk jeg en tekstmelding fra Alexander. Han og Halvor hadde akkurat satt seg på toget i Larvik og var på vei til Porsgrunn. Det var vel best å sette opp farten.

Kontaktsøkende mann
Ved Borgestad tok jeg av på en mindre vei for å komme nærmere jernbanen. Etter å ha krysset sporene over planovergangen, fortsatte jeg langs Skiensgata mot Porsgrunn sentrum.
– Skal du på jobb eller?
En sliten mann kom gående imot meg. Det så ut som han hadde noen øl innabords.
– Jeg skal på langtur, svarte jeg mens jeg fortsatte med rask gange. – Jeg skal gå helt til Brevik langs kyststien.
– Å fy f…
– Men jeg må kjappe meg, for vennene mine venter på meg.
Det så ikke ut for at han ville slippe meg så lett, så han fortsatte samtalen til tross for at jeg gikk videre.

Straffegebyr
Jeg kom frem til planovergangen rett nord for Porsgrunn stasjon. Signalet blinket rødt og bommene var på vei ned. Det var visst toget til Alexander og Halvor som var på vei ut fra stasjonen. Jeg stilte meg opp ved planovergangen og rakk å ta et bilde før toget suste forbi. Deretter skyndet jeg meg bort til stasjonsområdet for å finne dem. De var ikke akkurat vanskelige å få øye på, for Halvor hadde på seg en oransje refleksjakke og kilt. Halvor virket noe opprørt da jeg møtte dem, for konduktøren hadde gitt ham straffegebyr fordi han ikke hadde kjøpt billett på forhånd.

Gjensyn
Vi satte oss ned i venterommet for en kort drikkepause. Plutselig fikk jeg øye på en velkjent mann. Den kontaktsøkende mannen hadde visst også et ærend på stasjonen, men han virket noe opprørt da han passerte meg. Vi fant ham igjen ute på perrongen hvor han hadde funnet noen damer å snakke med i stedet.
– Jeg må videre, sa jeg til de andre.
Det var bare en halvtime til Bente skulle møte oss på Eidanger stasjon. Jeg satte av sted mot Eidanger. Alexander og Halvor valgte å ta bussen i stedet. Hvem av oss ville ankomme først?

Havnebanen
Å følge Jernbanegata videre mot Eidanger var ikke særlig ideelt. Den var nok ikke beregnet på fotgjengere, for nå måtte jeg smyge meg tett inntil veiskulderen mens bilene suste forbi. Før jeg kunne fortsette på den trygge sykkelveien, måtte jeg krysse brua over jernbanesporene. Da jeg var halvveis over, fikk jeg øye på Havnebanen under brua, det gamle nedlagte sidesporet til Herøya. Sporet åpnet i 1952 og lettet transporten av flytende ammoniakk fra Rjukan som tidligere foregikk på lektere mellom Borgestad og Herøya.

Sorry Mac!
Jeg passerte nå åstedet hvor to klovner hadde vært i kamp. Bergbys familierestaurant fikk nemlig McDonalds på nakken etter et reklamestunt. Ronald, McDonalds' egen klovn, ble nemlig avbildet på en reklameplakat hvor han spiste Bergbys hamburgerne. Det fikk McDonalds-kjeden til å se rødt og truet med rettsak. Bergbys måtte gi tapt, selv om de hadde vunnet kampen om hvem som hadde flest filialer i Grenland.

Ankomst Eidanger
Plutselig suste buss M2 forbi. Halvor og Alexander så ut for å vinne racet om hvem av oss som kom først fram. Jeg så på klokka. Det var bare et kvarter igjen til Bente skulle møte oss. Jeg satte opp tempoet og fikk etter hvert øye på avkjørselen og den bratte bakken opp til stasjonen. Da jeg omsider hadde kommet meg opp bakken, fikk jeg øye på en velkjent figur i oransje refleksjakke. Der stod Halvor sammen med Alexander og ventet på meg.
– Skinnelangs-toget er alltid i rute, sa jeg.
Klokka var nemlig 13.29. Hakk i hel fulgte Bente etter. Hun hadde valgt samme reiserute som meg, nemlig apostlenes hester fra Porsgrunn. Før vi satte kursen mot Brevik, måtte jeg først ta en velfortjent matpause.
comments powered by Disqus