Banner
Du er her: Forside / Bratsbergbanen / Nisterud–Skien

Nisterud–Skien

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
13 km Asfalt Lett
Etappen går i et øde område og følger både Bratsbergbanen og Bøelva tett. På veien passeres nedlagte Hoppestad holdeplass før turen ender ved Skien stasjon.
< >
Hoppestad holdeplass
.
Jeg hadde vært på besøk hos moren min i Hovin i romjula og skulle hjem til Oslo for å jobbe. Hvorfor ikke gå skinnelangs Bratsbergbanen i samme slengen? Bagasjen min bestod jo av en tursekk, så den ville neppe utgjøre noen hindring. I tillegg hadde jeg fått nye brodder i julegave som måtte testes.

Turselskap
Det falt ikke i god jord at jeg måtte kjøres til morgentoget som gikk klokken 9 fra Notodden. Neste mulige lokaltog som stoppet på Nisterud ankom 15.22. Planen var å gå fra Nisterud til Skien, en strekning på 13 kilometer. Det ville innebære at jeg måtte gå alene i mørket i en øde dal. Det hørtes ikke fristende ut. Jeg sendte derfor en melding til Bente som bor i Porsgrunn. Svaret fikk jeg en time senere. Hun ville bli med. Vi måtte ta hver våre tog – jeg fra Notodden og hun fra Porsgrunn. Da var det jammen flaks at begge togene stanset ved Notodden omtrent samtidig.

Raskere avgårde
Jeg ble kjørt i god tid til Notodden ettersom moren min skulle handle etter flere dager med stengte butikker. Vi ankom Notodden kvart over ett, omtrent en halvtime før lokaltoget gikk. Da vi ble ferdige på kjøpesenteret etter et kvarter, bestemte moren min å kjøre meg helt frem til Nisterud. Da kunne vi komme oss raskere avgårde og Bente slapp å vente alene i 20 minutter. Hennes tog ankom jo før mitt.

Toget vant
Da vi passerte Nordagutu 20 minutter senere, tror jeg moren min angret. Hun trodde nok Nisterud lå nærmere. Det ble ikke bedre da vi tok av på den ubrøytede Valebøvegen. Den var såpass svingete at det tok sin tid å komme frem. Såpass lang tid at vi ankom ett minutt før det planlagte toget mitt. Det var altså ingen gevinst å bli kjørt selv om vi startet et kvarter før togavgang. Her vant toget klart foran bilen i reisetid.

Forfrosne afrikanere
To forfrosne afrikanere stod sammen med Bente utenfor stasjonen. De to skulle ta toget til Larvik fra Skien, men hadde forvillet seg på lokaltoget til Notodden i stedet. Nå hadde de hoppet av på Nisterud for å vente på toget tilbake til Skien.
– Do you have a light? spurte en av dem.
Jeg måtte dessverre skuffe dem siden jeg ikke røykte. Etter å ha tatt et bilde av holdeplassen, ruslet jeg bort til Bente slik at vi kunne starte. Det var jo enda litt dagslys igjen.

Øde område
Det var heldigvis ikke så glatt på veien som jeg hadde fryktet. Derfor satte vi opp tempoet slik at vi kom ut av de mest rurale områdene før mørket falt på. Selv om det ikke fantes bosetting i nærheten, passerte det av og til en bil forbi oss. Derfor hadde jeg tatt på meg refleksvesten og klargjort hodelykta.
– Her har jeg tidligere badet, utbrøt Bente.
Vi passerte Nisterudtjern på venstre side av oss, men vi tok ingen badepause.

Mest gæern
Det begynte å mørkne og jeg tente hodelykta. Vi så nå etter et egnet sted for å ta pause.
– Jeg har varm te i termosen, sa Bente.
Vi krysset jernbanen under ei bru og fant en egnet plass i en sving. Autovernet fungerte som en perfekt sofa, spesielt når vi brukte sitteunderlag som puter. Det aller første gatelyset på turen stod rett bak oss og lyste opp plassen vår. Ikke før vi satte oss ned, oppdaget vi to turgåere på veien.
– Sitter dere der? spurte den ene mannen.
– Ja, vi er på langtur. – Vi skal gå fra Nisterud til Skien, svarte jeg.
– Du høres passe gæern ut, svarte mannen. – Jeg gikk en gang fra Haugastøl til Rjukan, men da jeg kom frem gikk det ikke buss. – Så jeg måtte fortsette hele veien hit, la han til.
Ja, da vet jeg sannelig ikke hvem av oss som var mest gæern …

Hoppestad holdeplass
Etter 20 minutter var vi på beina igjen. Jeg måtte jo rekke siste bussen til Oslo fra Skien som gikk klokken 19. Vi krysset jernbanelinja på nytt og deretter Hoppestadelva over ei bru.
– Her skal det ligge en nedlagt holdeplass, sa jeg. – Jeg tror den lå opp veien der borte.
Vi tok av på blindveien og ble stående ved et bolighus.
– Her var det ingen stasjon, sa Bente.
Jeg tok opp kartet og fant ut at vi faktisk sto rett utenfor stasjonsbygningen. Den var visst omgjort til bolighus. På andre siden av en lukket port fikk vi øye på plattformen. Vi åpnet porten og gikk bort for å ta bilder.

Glad i livet
Vi fortsatte langs Hoppestadvegen som gikk rett til Skien. Denne veien var atskillig mer trafikkert, men til gjengjeld var den bred og kraftig opplyst av gatelys. Plutselig bråstoppet det en bil ved siden av oss.
– Jeg er glad i livet, sa dama bak rattet. – Er ikke dere det?
Vi ble stående stumme. Var det en kjørende predikant som forsøkte å frelse oss?
– Jeg vil helst ikke havne i fengsel, sa dama. – Det går jo an å bruke refleks, la hun til.
Jeg merket at jeg ble irritert.
– Og hva kaller du dette? spurte jeg mens jeg pekte på den gule refleksvesten min.
Jeg fikk ikke noe vettugt svar, så vi lot henne kjøre videre.

Bilen snudde
Vi valgte å se det humoristiske i hendelsen. Dama hadde altså passert oss i det andre kjørefeltet lengst unna. Vi var godt synlige på lang avstand og jeg hadde på meg refleksvest. Mens vi spøkte om hendelsen, fikk vi øye på en bil som hadde stoppet et stykke foran oss. Nå snudde den og kom kjørende imot oss.
– Er hun ikke ferdig med oss enda? spurte jeg.
Bilen bråstoppet ved siden av oss på nytt.
– Hello, do you need help?
Vi måtte le. Det var ikke den sure dama, men en utlending som trodde vi trengte hjelp. Det var vel den enorme sekken min som vekket oppmerksomhet. Vi takket ham for å stoppe og fortsatte videre mot Skien.

Skien stasjon
Vi ankom Skien stasjon 20 minutter før bussen min gikk. Derfor rakk vi å gå ut på en av plattformene for å ta noen bilder. Denne stasjonen har blitt omtalt som Skien N (Nylende) og ble åpnet samtidig med Bratsbergbanen i 1917. I en periode hadde Skien to jernbanestasjoner. Den gamle, Skien G, var endestasjon for Vestfoldbanen frem til 1927.
– Jeg må kjøpe billett på bussen, sa jeg.
Det var ti minutter til bussavgang og en forhåndskjøpt billett ville spare meg for en femtilapp. Problemet var at nettsidene hang under bestillingen og jeg fikk ikke betalt. Dessuten mente Nor-Way Bussekpress at jeg måtte skifte i Bergsland.
– Hvor ligger Bergsland? spurte jeg Bente.
Den visste hun ikke. Omsider fikk jeg betalt samtidig som bussen skulle gå fra stasjonen. Jeg løp bort til en lokalbuss som stod utenfor og spurte etter Oslo-bussen.
– Den går over haugen der borte, lød svaret.
Jeg skjønte at jeg ikke ville rekke den.

Hektisk
Bente foreslo at vi løp bort til rundkjøringen et stykke unna. Bussen ville trolig passere den. Etter at vi nådde frem, var klokka fem over syv.
– Kanskje bussen kjører forbi krysset under jernbanelinja der borte? spurte jeg.
Vi løp bort til det andre krysset og kom frem fem minutter etter avgangstid.
– Jeg tror ikke jeg rakk den, sa jeg.
– Der oppe er det et busskilt, utbrøt Bente.
Vi løp bort og ble stående anpustne på holdeplassen.
– Den har nok gått for lenge siden, svarte jeg noe pessimistisk. – Jeg får finne meg et tog.
Plutselig dukket ekspressbussen opp. Den var visst forsinka. Jeg rakk det allikevel og takket sjåføren for forsinkelsen.
comments powered by Disqus