Banner
Du er her: Forside / Valdresbanen / Dokka–Tonsåsen

Dokka–Tonsåsen

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
30 km Jernbanespor Middels
Dette er den bratteste delen av Valdresbanen hvor det faktisk er lov å følge sporet. Fra Dokka har traséen en jevn stigning på 22 promille til den når det høyeste punktet på 682 meter ved Tonsåsen stasjon.
< >
Valdresbanen
.
Jeg hadde fått med meg dansken Kenneth på denne etappen langs den bratteste og mest utfordrende delen av Valdresbanen. Vi skulle passere den 784 meter lange Høgberget tunnel og ende opp ved Valdresbanens høyeste punkt, nemlig Tonsåsen stasjon 682 meter over havet.

Rutekabal
Dagen før hadde jeg, Ole og Kim overnattet på hotellet Ankalterud Gård etter en dresintur på Valdresbanen. Kenneth hadde fått tillatelse til å slå opp teltet utenfor hotellet. Han hadde vært på telttur i Skåne de siste ukene og ønsket ikke å sove noe annet sted. Nå satt vi sammen med hotellinnehaveren Kari Anne i en av stuene og diskuterte hvor tidlig vi måtte stå opp for å rekke bussen til Lillehammer fra Tonsåsen. Dette var nemlig det eneste busstilbudet som fantes fra dagens endepunkt.
– Kan dere ikke bare gå i motsatt retning, så kjører jeg dere opp til Tonsåsen? foreslo Ole.
Ole hadde rett. Dette var den beste løsningen. For fra Dokka gikk det nemlig sene direktebusser til Oslo.

Tonsåsen stasjon
Etter en god frokost på hotellet, hoppet vi inn i bilen og kjørte nordover mot Tonsåsen. Det så ut som vi var heldige med været, for himmelen var blå og nesten skyfri.
– Tonsåsen stod det på skiltet, sa Ole mens vi suste forbi.
Vi hadde kjørt for langt og var nå på vei mot Bruflat. Heldigvis fant vi raskt et sted hvor vi kunne snu. Vi tok av på riktig avkjørsel og fikk øye på stasjonsbygningen rett etter vi krysset sporene ved planovergangen.

Skinner i løse lufta
Etter at Ole hadde satt oss av, hoppet jeg ned i sporet for å ta et bilde av stasjonsbygningen. Deretter bar det av sted i retning mot Dokka. Vi krysset fylkesveien langs planovergangen og fortsatte midt i sporene på Valdresbanen. Dette er en av de få nedlagte jernbanestrekningene i Norge hvor det faktisk er lov å følge skinnegangen. Tidligere var det mulig å sykle dresin på denne delen av Valdresbanen, men nå foregår denne aktiviteten mellom Dokka og Hov i stedet. Og det er kanskje like så greit, for foran oss var jernbanen i ferd med å forsvinne ned fjellsiden. Underlaget var utvasket og skinnene hang nesten i løse lufta. De som hadde forsøkt å sykle dresin over dette partiet, ville med stor sannsynlighet sporet av og i verste fall havnet utfor den bratte skråningen.

Elgjakt
Den forfalne skinnegangen gjorde det bare mer spennende å følge den. Valdresbanen gikk nå på en liten fjellhylle og vi hadde nydelig utsikt over Etnedalen på venstre hånd.
Plutselig hørte vi intens bjeffing.
– Elgjakta, sa jeg. – Jeg tror vi bør få på oss refleksvestene før vi blir skutt.
Vi tok på oss vestene og skyndet oss videre langs sporet vekk fra den kryssende stien. Kanskje vi burde ha tatt med oss den jagede elgen? Den kunne jo blitt med til Høgberget tunnel for å gjemme seg.

Høgberget tunnel
Etter en halvtime ankom vi tunnelen. Nå gjaldt det å finne frem lommelyktene før vi steg inn i mørket. Høgberget tunnel er 784 meter lang og erstattet en rasutsatt strekning i 1955. Jeg ruslet ned i grøfta på venstre side av tunnelløpet for å lete etter den gamle traséen rundt.
– Her er kanskje det gamle sporet! ropte jeg.
En utydelig sti fortsatte langs skråningen forbi gamle skinner og sviller.
– Jeg ville nok hellere gå i tunnelen, svarte Kenneth som satte på seg hodelykta.
Så ruslet vi inn.

Stiger og skinner
Jeg er glad Kenneth ble med på denne etappen, for den svake lommelykta jeg hadde tatt med var nesten ikke til hjelp. Kenneths lykt var såpass kraftig at vi fikk øye på litt av hvert i tunnelen, blant annet en stige og noen skinner. Tunneltaket var godt sikret slik at det føltes trygt å ferdes i den. Vi fikk av og til en liten dusj av vann som rant ned fra taket. Selv om det var spennende, føltes det befriende å se lysprikken langt der fremme. Plutselig var vi ute på andre siden.

Høgberget stasjon
– Her er der nogle rester! ropte Kenneth.
Han hadde klatret opp skråningen for å undersøke lykta som var satt opp utenfor tunnelåpningen. Jeg fulgte etter og fikk øye på noe som liknet på en vinsj. Området var såpass ufremkommelig, så jeg ruslet ned til sporet igjen. Etter at Kenneth kom ned fra skråningen, fikk vi øye på restene etter en plattform.
– Det må være Høgberget stasjon, sa jeg.
Dette var kun et midlertidig stoppested for arbeiderne som jobbet med byggingen av tunnelen frem til 1956 da den ble nedlagt.

Levende museum
Etter hvert som vi steg lenger ned i dalen, økte vegetasjonen i sporet. Naturen var i ferd med å ta igjen. Gamle smalsporede skinner og anleggsmateriell lå slengt langs traséen. Vi antok at de stammet fra en midlertidig anleggsbane som var lagt i traséen før Valdresbanen åpnet for hundre år siden. Her fantes det med andre ord mye verdifull jern som kunne ha blitt smeltet om. Men for oss fungerte restene som et levende museum.

Gjengrodde spor
Det ble vanskeligere å følge sporet. Svillene ble glatte og sporet var enkelte steder gjengrodd. Flere steder passerte vi mindre brakker som var satt opp langs sporet. Var det gamle dresinbuer mon tro? Vi passerte gjennom et område med mye fjell. Skinnegangen gikk nå gjennom en dyp dal med store fjellutskjæringer på begge sider av sporet. Et svart avstandsskilt med to gule streker var montert i den ene fjellveggen. Det var med andre ord 800 meter igjen til vi ankom et lyssignal skulle vi tro skiltet.

Etna stasjon
Lyssignalet dukket omsider opp, men det var nok noe annet som tiltrakk vår oppmerksomhet. Nemlig den røde vakre stasjonsbygningen som lå foran oss. Vi hadde kommet frem til Etna stasjon. På perrongen stod en eldre dame. Nå kom hun gående imot oss.
– Dere er ute og vandrer? spurte dama.
– Vi er på vei til Dokka, svarte jeg. – Vi har gått helt fra Tonsåsen.
– Oj, det var sprekt, lød svaret.
Etna hadde egentlig en annen stasjonsbygning frem til 1940. Den som står ved stasjonen i dag er den gamle vokterboligen fra Lampeland stasjon på Numedalsbanen.

Atna på Etna
Det var tid for lunsj. Vi satte oss derfor ned på noen benker som var satt opp inntil stasjonsbygningen.
– Atna på Etna, sa jeg og jekket opp Rondanepilsen fra Atna Bryggeri.
Plutselig var det øl utover hele benken. Det hadde visst opparbeidet seg et enormt trykk i flaska på veien ned fra Tonsåsen. Allikevel klarte jeg å fordele resten av innholdet i to pappkrus.

Håkonstad tunnel
Etter en halvtimes pause var vi på beina igjen. Vi passerte noen dresiner som stod parkerte på et sidespor. Skulle vi i stedet sykle de gjenværende 18 kilometerne? Da hadde vi nok garantert sporet av, for traséen var overhodet ikke ryddet for kvister og vegetasjon. For det ble nemlig atskillig mer utfordrende å fortsette langs traséen ned fra Etna stasjon. Plutselig dukket en ny tunnel opp, nærmere bestemt Håkonstad tunnel. Denne ble langt mindre utfordrende å passere siden den kun var 115 meter lang.

Nordsinni stasjon
På nytt fikk vi store fjellutskjæringer på begge sider av sporene. Deretter gikk vi i et øde område gjennom en tett skog. Her var vegetasjonen såpass høy at den rakk oss til knærne. Plutselig snublet jeg i en ståltråd og holdt på å gå på trynet. Her gjaldt det å trå forsiktig for ikke å snuble i flere tråder eller skli på glatte sviller. Et firkantet gult skilt med et svart kryss dukket opp langs sporet. Vi var i ferd med å ankomme en ny stasjon. Plutselig fant jeg ut at jeg faktisk hadde perrongen på høyre side av meg. Det høye gresset hadde skjult det for godt. Vi hadde kommet frem til Nordsinni stasjon, men stasjonsbygningen var fjernet. Vi satte oss ned på en benk for å ta en kort drikkepause før vi fortsatte videre.

Banksjef pågrepet
– Derovre er vores hotel, sa Kenneth mens han pekte mot andre siden av dalen.
Det var jammen ikke lett å få øye på Ankalterud Gård på så lang avstand, men Kenneth hadde nok rett. Vi hadde jo alle ankommet hotellet i mørket dagen før, så det var ikke lett å kjenne seg igjen. Nye brakker dukket opp langs traséen. Ved den ene stod døra åpen på gløtt. Vi tittet inn og fikk øye på VG som lå slengt på gulvet. Utgaven var fra 1988. Det så ikke ut som om overskriftene hadde endret seg stort i løpet av de siste tiårene. «Slik elsker Norge.» «Banksjef pågrepet.»

Sporhund
Plutselig kom det en hund løpende imot oss i sporet.
– Sporhund! ropte jeg.
Halen gikk som en propell på hunden som var veldig tillitsfull. Kort tid etter kom eieren diltende etter.
– Det er ikke mange som vandrer her, sa mannen.
– Vi har gått helt fra Tonsåsen, sa jeg. – Vet du om vi kan krysse elva over jernbanebrua? spurte jeg.
– Det går fint, svarte mannen.
Jeg hadde nemlig foreslått overfor Kenneth at vi burde krysse elva over en gangbru og følge veien de siste kilometerne frem til Dokka. Dette fordi jernbanebruer ofte er usikrede med store åpninger.

Jernbanebruene
Gamle opplysningsskilt var satt opp fra den tiden folk syklet dresin på strekningen. «Trill dresinen over planovergangen». Vegetasjonen ble mindre og det ble lettere å følge sporet. Vi passerte hengebrua hvor jeg opprinnelig hadde tenkt vi kunne krysse. Nå fikk vi satse på at mannen hadde rett. Traséen gjorde en stor sving og foran oss lå den massive stålbrua. Kenneth stod allerede midt på brua og tok bilder før jeg nådde frem. Den så relativt solid og trygg ut. Ikke før vi kom over, dukket ei ny bru opp. Denne krysset den mindre elva Dølveita. Etter at vi hadde kommet oss over, dukket sivilisasjonen opp. Vi krysset fylkesveien og fulgte de siste hundre meterne av sporet frem til Dokka stasjon.

Lang vei hjem
Vi var i rute. Det var fortsatt nesten en time til bussen min gikk. Nå var jeg glad for at Kenneth hadde parkert bilen sin utenfor stasjonen. Jeg var også glad for at jeg slapp å kjøre buss til Lillehammer og bytte til tog. Vi kjørte bort til Shell slik at jeg kunne få meg en matbit før den lange bussturen til Oslo. Dokka-bussen er praktisk, for den stopper faktisk rett utenfor min egen leilighet på Sofienberg. Kenneth hadde nok en mye lengre reisevei, for han skulle kjøre helt til Narvik.
Sponsor:
comments powered by Disqus