Banner
Du er her: Forside / Valdresbanen / Hov–Dokka

Hov–Dokka

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
24 km Jernbanespor Middels
Dette er en vakker etappe langs Randsfjorden hvor det er mulig å sykle dresin. Fra Hov går jernbanen bratt nedover med en stigning på 22 promille. Flere nedlagte stasjoner passeres på veien frem til Dokka stasjon.
< >
Valdresbanen
.
Jeg hadde fått med meg Ole og sønnen hans Kim på den 24 kilometer lange etappen mellom Hov og Dokka langs Randsfjorden. De kom kjørende fra Tønsberg og plukket meg opp i Oslo før vi fortsatte opp til Valdres. Der skulle vi leie dresin på Shell og kjøre tur/retur Hov.

Landsbymarked
Det var et yrende folkeliv i gatene da vi ankom Dokka sentrum. Vi hadde visst ankommet mens det ble arrangert landsbymarked. Ville vi finne en ledig parkeringsplass mon tro? Vi måtte heldigvis ikke kjøre langt for å finne en plass til bilen, selv om vi egentlig burde ha kjørt rett til Shell som administrerte dresinutleien.

Førstehjelp
Etter å ha signert reglementet, fikk vi utlevert hver vår kurv som inneholdt refleksvest, sykkelhjelm og førstehjelpsutstyr.
– Vi håper dere slipper å bruke førstehjelpsutstyret, sa jenta bak kassa med et smil.
Deretter ruslet vi i retning av sentrum for å finne togstasjonen. Vi kikket til begge sider av hovedgata på veien nedover, men alt vi så var utstillere og masse folk.

Stasjonsjakt
– Der er sporet, sa Ole og pekte mot grøfta.
Det rustne jernbanesporet hadde visst fulgt gata parallelt et godt stykke uten at vi hadde lagt merke til det. Vi snudde og fulgte skinnene tilbake igjen. Da dukket både stasjonsbygningen og dresinene opp. Den første dresinen vi passerte var den jeg selv hadde bestilt. Ole og Kim skulle sykle sammen på en tandemdresin i stedet.

Sporvekslere
Siden jeg hadde syklet dresin på Numedalsbanen uka før, husket jeg plunderet med sporvekslerne. Det var bare å stige av dresinen og trille den forsiktig over for ikke å spore av. Dresinhjulene er nemlig ikke konstruerte for å takle sporvekslere. Vi kunne derfor ikke sette av sted før vi hadde forlatt stasjonsområdet. Jeg lot Ole og Kim sykle først siden de aldri hadde prøvd en dresin før.

Tre over linja
Vi krysset fylkesveien under ei bru og fortsatte inn i et øde område langs elva Dokka. Her hadde Valdresbanen nesten ingen stigninger og det ble lett å sykle. Det ble spesielt vakkert da vi fortsatte langs Randsfjorden. Plutselig måtte vi bråstoppe. Foran oss lå et tre over linja og hindret videre ferdsel. Ole steg av dresinen og holdt greiene opp mens jeg og Kim dyttet dresinene under. Deretter kunne vi fortsette videre gjennom det øde skogsområdet.

Odnes stasjon
En perrong dukket opp på venstre side av oss og skinnegangen ble utvidet med et kryssingsspor. Vi passerte Odnes stasjon, men stasjonsbygningen hadde visst blitt fjernet. Her var det mulig å sykle over sporveksleren uten å trille dresinene over. Ferden videre gikk nok langs det flotteste partiet på dagens etappe. Her fulgte Valdresbanen vannkanten til Randsfjorden tett. Vi kom omsider til et nytt område hvor vi lurte på om det hadde ligget en stasjon. Begge sider av sporene var dekket av grus. Var det rester etter dobbeltspor mon tro? Passerte vi Kronborg holdeplass?

Fluberg stasjon
Etter en halvtime ankom vi Fluberg stasjon. Et høyt gjerde skilte sporene fra den røde stasjonsbygningen, så det var tydelig at den nå fungerte som privatbolig. De opprinnelige beige veggene var blitt erstattet med en rødbrun farge og perrongen var revet. Ellers var stasjonen med det tilhørende godshuset i sin opprinnelige form. Plutselig oppdaget jeg at et ukjent nummer hadde forsøkt å ringe meg flere ganger. Så oppdaget jeg SMS-en: «Hei Erlend. Prøvede på at ringe til dig, men du sidder vel godt i sadlen på cyklen lige nu.» Det var Kenneth. Jeg ringte ham opp og fikk vite at han ville være med på rusletur langs Valdresbanen til Tonsåsen dagen etter. Han hadde nettopp vært på tur i Skåne og ville gjerne gå Valdresbanen før han kjørte hjem til Narvik.

Avsporing
Et firkantet skilt med gul bakgrunn dukket opp med en svart strek over. Skiltet varslet om planovergang. Jeg fikk øye på planovergangen med bommer og signalanlegg rundt en sving. Det var visst Fylkesvei 139 som skulle krysses, en større trafikkert vei. Jeg senket farten, noe også bilen fra høyre gjorde da sjåføren fikk øye på meg. Plutselig sporet dresinen av og sykkelen trillet rett mot bilen. Jeg skvatt og fikk holdt igjen doningen før det gikk galt. Det er ikke bare å holde igjen en dresin som veier 60 kilo. At dresinene skal trilles over slike planoverganger er forståelig, for ellers kan det raskt skje ulykker. Jeg måtte bare le og nikket til bilen før jeg fortsatte.

Bjørnerud stasjon
Skinnegangen gikk nå i en svak oppoverbakke og det ble tyngre å tråkke. Jeg lå visst et godt stykke bak Ole og Kim, for nå kunne jeg ikke lenger se dem foran meg. Allikevel måtte jeg bremse ned enkelte steder der småveier krysset linja på usikrede planoverganger. Ofte lå det såpass mye jord og grus i skinnegangen som lett kunne føre til nye avsporinger. Jeg passerte et gult skilt som varslet om stasjon i vente. Kunne det være Bjørnerud stasjon mon tro? Den var nok jevnet med jorden, for alt jeg så var en usikret planovergang og en liten bebyggelse før sporene forsvant inn i skogen igjen.

Bratt stigning
Nå begynte det virkelig å bli hardt å tråkke. De siste kilometerne opp til Hov har nemlig en stigning på hele 22 promille. Plutselig fikk jeg øye på Ole og Kim foran meg på sporet. Det var nok ikke bare jeg som syntes det ble tungt å sykle i dette kuperte området. En forfallen brakke dukket opp som liknet på en holdeplass. Var trebjelkene på bakken rester etter en plattform mon tro? Vi stanset for en kortere befaring før vi syklet videre. Det var nok bare en gammel dresinbu.

Gabrielstuen
Vi kom ut av den tette skogen og kom frem til den lille bebyggelsen Gabrielstuen. Her måtte Gabrielstugua holdeplass ha ligget ett eller annet sted. En liten gutt hoppet trampoline i hagen som lå nær sporet. Da vi nærmet oss, ble han stående helt stille med store øyne til vi hadde passert. Det var nok ikke så ofte det gikk «tog» på Valdresbanen.

Hov stasjon
En beige bygning med plattform dukket opp rundt en sving. Vi hadde endelig ankommet dagens endepunkt, nemlig Hov stasjon. Denne stasjonsbygningen hadde hverken jeg eller Gunhild sett da vi avsluttet forrige etappe på Valdresbanen fra Eina. Da hadde det nemlig blitt helt mørkt før vi nådde fram. Vi syklet forbi stasjonen og parkerte dresinene nær planovergangen hvor fylkesveien krysset sporene. Å sykle videre ville innebære å bryte Jernbaneloven, for strekningen mot Eina er ikke formelt nedlagt i følge Jernbaneverket. Vi ruslet bort til en benk på perrongen for å spise dagens lunsj.

Kaos komplett
Ikke før vi hadde tatt frem maten, stod det et ovnsrør foran oss og logret med halen. Hunden tilhørte nok de som nå bodde i stasjonsbygningen. Da det ikke var noen godbiter å oppdrive, løp den over veien og forsvant inn i skogen. Kim ruslet bort til stasjonsbygningen for å varsle eierne om at hunden hadde stukket av. Kort tid etter kom ei dame løpende ut av bygningen og inn i skogen hvor bikkja hadde forsvunnet. Kaoset var komplett og det ble på tide å forlate åstedet. De første kilometerne nedover gikk som en drøm. Her gjaldt det å ha foten klar på bremsen, for dresinene gikk som ei kule. Nå skulle vi rekke frem til Dokka før det ble mørkt. Der skulle vi møte Kenneth og senere Kari Anne ved Ankalterud gård hvor vi skulle overnatte.
Sponsor:
comments powered by Disqus