Banner
Du er her: Forside / Bergensbanen / Hamlagrø–Gullhorgabu

Hamlagrø–Gullhorgabu

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
12 km Stier og asfalt Middels
Turen starter ved Alexander Grieghytten nær Hamlagrøvatnet og følger fylkesveien tre kilometer vestover til Småbrekke. Resten av etappen går langs den gamle Militærvegen opp til den nye DNT-hytta Gullhorgabu.
< >
Militærvegen
.
Værvarselet var mildt sagt elendig - lyn, torden og til tider enorme nedbørsmengder var i vente. Allikevel tok vi sjansen på å bestille både fly- og togbilletter til denne etappen. Spenningen var derfor stor den fredagskvelden da jeg og Eirik satte oss på nattoget på vei til Dale. Ville denne etappen bli en like stor fiasko som den forrige?

Sneglefart
Det var anleggsarbeider på Drammenbanen denne helga. Nattoget kjørte derfor via Roa langs Gjøvikbanen i stedet, noe som i utgangspunktet er en kortere trasé sammenliknet med den ordinære ruta om Drammen. Allikevel gikk det svært sakte. Såpass sakte at vi nesten kunne ha plukka blåbær i marka mens toget trillet ved siden av oss. Vi valgte i stedet å kjøpe øl i kafévogna for å planlegge morgendagen. Heller ikke der var alt på stell. Søppelskuffen fór ut og inn hele tiden og skapte hindringer for passasjerer som skulle forbi. Verken jeg eller Eirik hadde tatt med gaffatape. Det hadde heller ikke servitøren. Hun hevet bare skuldrene og følte det ikke var hennes ansvar.
- Vi må ta med verktøykassa neste gang, sa jeg til Eirik.

Tåke
Som vanlig ble det en ny våkennatt på toget. Bortsett fra de fem minuttene jeg drømte at jeg befant meg i en bråkete tunnel. Da jeg våknet, fant jeg ut at det bare var Finsetunnelen. Jeg forsøkte å sove igjen, men ga opp da toget hadde kommet til Voss stasjon. Det var tåke utenfor. Jeg kom til å tenke på det dystre værvarselet igjen. Minnet om den gangen lynet slo ned i skitrekkabelen over hodet mitt i Sierra Nevada kom fram. Det var da jeg ble slengt i bakken av lufttrykket med gnistregnet som fulgte etter. Jeg ble litt urolig, men forsøkte å legge bekymringene på hylla.

Haikeplakat
Toget trillet inn på Dale stasjon kvart over seks, vel femten minutter etter tiden. Bussen skulle ikke gå før halv ti om morgenen. Var det kaffe å oppdrive i denne bygda mon tro? Jeg fjernet tapen på den sammenrullede plakaten jeg hadde laget dagen før: Hamlagrø, 100 kr. Selv om det gikk buss, ønsket vi å komme oss tidligere til fjells. Tordenværet ville antageligvis komme litt senere ut på ettermiddagen. Vi stilte oss derfor litt nedefor veitunnelen i sentrum med plakaten godt synlig ved veien.
- Kor dokke skal?
- Nær Hamlagrøvatnet, svarte jeg.
Det virket. En bil stanset etter et kvarter, men dessverre skulle mannen bare et stykke opp Bergsdalen. Vi måtte forsøke på nytt.

Iskaffe og frokost
Det var ikke akkurat rushtrafikk på veien opp Bergsdalen så tidlig en lørdags morgen. Da klokka var åtte, ruslet vi i stedet til Coop-butikken for å kjøpe frokost. Det ble iskaffe, yoghurt og knekkebrød med kaviar. Vi ga opp haikeplanene våre og ruslet mot busstoppet i sentrum. Vi ble også de eneste passasjerene den lille minibussen fikk om bord på den spektakulære strekningen i Bergsdalen. Det var nok ikke passasjergrunnlaget alene som var årsaken til at vi kjørte minibuss. Veien var såpass smal og svingete at det ikke ville være mulig å benytte større kjøretøy.

Sol og varme
Vi ankom Alexander Grieghytten i 10-tiden, omtrent der vi havnet på forrige etappe. Det hadde nå blitt skikkelig varmt ute. Ingen tordenbyger i sikte, men nesten skyfri himmel i stedet. Det var med andre ord et perfekt turvær. Vi begynte å rusle fylkesveien samme vei som vi kom med bussen. Militærvegen opp til Gullhorgabu-hytta startet nemlig fra Småbrekke, omtrent tre kilometer vest for Alexander Grieghytten. Denne kjerreveien ble påbegynt av miliitæret i slutten av 1920-tallet for å knytte Bergenshalvøya nærmere omverdenen, men de siste kilometerne på toppen ble aldri ferdigstilt.

Folksomt
Etter en time hadde vi kommet inn på Militærvegen fra Småbrekke. Den forfalne kjerreveien var behagelig å gå på, men det gikk bratt oppover de første kilometerne. Vi møtte stadig på folk med barn og hunder. Dette var en dag mange valgte å tilbringe ute i naturen. Etter hvert som vi kom høyere opp i terrenget, ble det også mindre folksomt. Vi fortsatte slik et par timer før vi kom fram til restene av ei bru som gikk over elva i nærheten av Grågavltjerna. Her var det bare å bytte til fjellstøvler og starte vadingen. Det ble nok ikke den eneste hindringen underveis, for da vi kom fram til Storlitjernet måtte vi hakke snø og is mens vi balanserte bortover stien. Den gikk på en forhøyet kant helt inntil østsiden av vannet. På andre siden av stien lå det et tykt lag av is som strakk seg helt til vannkanten.

Kampplass
Vi kom omsider opp til etappens høyeste punkt, nemlig Høgdi på 900 meter. Her var det plassert noen benker og et bord foran en stor runestein til minne om slaget ved Gullhorgatjørna for omtrent tusen år siden. Her møttes Vossakongen og samningakongen til kamp. Kongens menn vant kampen og kastet et gullbord i Gulltjørna som etter dette skapte tjernets navn. Her ble vi ikke alene. En gjeng på fire personer og en hund innhentet oss. De hadde gått et stykke bak oss de siste kilometerne. Jeg og Eirik lånte hunden og stilte oss foran runesteinen mens vi ble tatt bilde av.

Skuffelse
Det ble mye lettere å fortsette mot hytta siden vi nå gikk i nedoverbakker. Mørke skyer kunne skimtes på himmelen og de første regndråpene kunne kjennes. Gjengen vi møtte på Høgdi hadde snudd og var på vei tilbake til Småbrekke.
- Dette skjer kvar einaste gong. Vi kjem oss aldri fram til den hytta.
De var tydeligvis skuffa over å gå glipp av hytta. Gullhorgabu har nok blitt en populær turisthytte etter den åpna en måned tidligere. Flere hundre hadde møtt opp under den offisielle åpningen 22. juni. Lokale turfolk er nok fortsatt nysgjerrige på Gullhorgabu som er den sjette turisthytta til Bergen og Hordaland Turlag.

Uvær
Jeg og Eirik fortsatte alene de siste gjenværende kilometerne. Hytta burde komme til syne hvert øyeblikk. Så buldra det kraftig. Godværet var over og vi måtte komme oss i ly så snart som mulig. Plutselig var stien borte. Tordenbygene hadde distraert oss og vi visste ikke lengre hvor vi skulle gå. Vi fortsatte alikevel på mosen ettersom vi visste hvilken retning hytta lå. Det begynte å regne mer og mer. Buldringen kom stadig sterkere. Vi bestemte oss for å komme oss så langt ned i terrenget som mulig for sikkerhets skyld. Etter hvert ble jeg såpass sliten at jeg måtte hvile. Eirik fortsatte opp en bakketopp og vinket ned til meg da han nådde toppen. Hytta var i sikte. Jeg kom etter. Idet jeg så hytta ligge foran meg, fikk jeg meg en real dusj. Det begynte å styrtregne og jeg måtte løpe de siste hundre meterne.

Gullhorgabu
Vi søkte ly i en svært vakker og moderne turisthytte. Hytta var tom da vi gikk inn den ulåste døra. Det var bare å velge og vrake blant ledige soverom. Hytta var utstyrt med store vinduer med god utsikt over Øvste Dukavatnet. Det høljet skikkelig ned og tordenbygene var nesten rett over oss. Plutselig fikk vi øye på en gjeng som kom løpende mot oss med en flokk unger på slep. Vi skulle nok ikke få hytta helt for oss selv, nei. I løpet av en time hadde flere gjester kommet til og hytta var nå halvfull. Det var på tide å skrive seg inn i gjesteboka for å få fortrinn til soverommene.

Stijakt
Vi startet på middagen som bestod av reinsdyrpølser, champignon, potetstappe og grønnsaker. Under måltidet lettet været og vi bestemte oss for å orientere oss. Vi var litt usikre på veien vi skulle følge dagen etter. Dette var nemlig en sti som ikke var tydelig markert som sommersti i turistforeningens løypekart. Ingen av de andre gjestene kjente til løypa heller. Vi ruslet ut og fant igjen stien vi hadde mistet tidligere på dagen. Omtrent 60 meter fra hytta var det satt opp et skilt med flere destinasjoner. At det stod Kvitingen på ett av disse var gode nyheter. Vi fulgte stien et stykke og fant avstikkeren vi skulle følge dagen etter. Den var markert med røde pinner oppover dalen. Vi returnerte til hytta og visste at morgendagen ville forløpe uten problemer så lenge vi fikk godværet med oss.

Bading
Vi bestemte oss for å bade i vannet som lå ovenfor hytta siden vi ikke hadde tilgang til dusjer. Det ble kaldt, men overkommelig. Det begynte å buldre på nytt i det fjerne og det var på tide å komme i ly igjen. I løpet av en time så slo lynet ned flere steder rett utenfor hytta. Sterke lysglimt kom umiddelbart etterfulgt av enorme smell. Hytta rista.
- Det kjem eit par vener av meg opp dalen no. Eg veit ikkje heilt kvar dei er.
Jeg og Eirik måpte. Var det folk ute i dette været? Gutten vi hadde snakket med den siste timen virker ikke særlig bekymret. Allikevel så krysset vi fingrene for at de kom helskinnede fram. Og det gjorde de med bikkja på slep med halen under beina. Det var på tide å ta fram vin og snacks. Det ble en meget hyggelig kveld i godt selskap med andre turfolk den kvelden.
Sponsor:
comments powered by Disqus