Banner
Du er her: Forside / Østfoldbanen (østre linje) / Mysen–Rakkestad

Mysen–Rakkestad

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
21 km Asfalt, stier og grusveier Middels
Fra Mysen følges fylkesveien mot Eidsberg forbi bygdemuséet i Folkenborg. Ved Bjørnestad går turen videre på skogsti gjennom Sameiga til Eidsberg stasjon. Turen fortsetter på grusveier og asfalt frem til Rakkestad hvor Heia stasjon passeres på veien.
< >
Hinderløype
.
Siden turen gikk til Rakkestad, hadde jeg og Janne spøkt mye om Beyer-Olsens musikkvideo «Problemer i distriktet» dagene før avreise. Musikkvideoen tar for seg distriktets egne problemer, nærmere bestemt i Rakkestad. Burde vi tatt visse forholdsregler denne dagen?

Stor velkomstkomité
Det var en turkledd gjeng som møtte meg da jeg steg av bussen utenfor Mysen stasjon. Det ble buss for tog siden Jernbaneverket atter en gang hadde stengt linja for togtrafikk. Mens jeg ruslet bort til perrongen for å ta det sedvanlige stasjonsbildet, gikk turfølget bort til planovergangen for å vente på meg – Janne, Marius, Jorid i barnevogna og bikkjene Belinda og Seriøs. Vi var vel kanskje totalt syv stykker siden Janne var gravid. Hvordan vi dermed skulle klare å gå to mil, stusset jeg over. Men det var vel kanskje farene i Rakkestad vi burde frykte aller mest.

Problemer i distriktet
Det blinket rødt og bommene stod bokstavelig talt bom fast da vi skulle krysse planovergangen. En lang kø av biler samlet seg på hver sin side som ventet i likhet med oss. Og venting ble det også for toget som skulle krysse, for det ble bare stående. Etter fem minutter, gikk bommene endelig opp. Det var visst allerede problemer i distriktet, for toget klarte ikke å passere. Men det gjorde vi, og vips så var vi på vei til Narvestad. Hvilke problemer ventet oss der?

Høy rånefaktor
Mysenelva hadde vokst seg stor da vi krysset den over brua. Vannet var skikkelig brunt. Det var nok all nedbøren de siste dagene som hadde gjort elva så grumsete. Ikke før vi hadde passert elva, dukket minner opp fra musikkvideoen. En turkis senka amerikaner med lasteplan stod parkert utenfor et bolighus. Jeg måtte stoppe for å ta noen bilder, men ble overrasket av rånebil nummer to som brølte forbi oss. Det var en senka Volvo 240 stasjonsvogn.
– En ny amerikaner! ropte Janne og pekte opp skråningen.
I samme øyeblikk kom den samme Volvoen tilbake i full fres mot oss. Amerikaneren som Janne hadde oppdaget minuttet tidligere hadde også startet og kom kjørende ned fra gårdsplassen. Den var såpass senka at støtfangeren traff asfalten med et brak da den kjørte ut på fylkesveien. Hadde vi forvillet oss ut på en dragracingbane?

Narvestad
Vi nærmet oss Narvestad gård der ei gås hadde overrumplet meg under sluttfasen av Knappstad–Mysen-etappen noen måneder tidligere. I stedet for å lete etter Narvestad-gåsa, gikk vi bort til de gamle gårdsbygningene ved Folkenborg museum. Var vi på TV-figuren Narvestads hjemlige trakter mon tro? På gårdstunet stod nemlig den kjente Narvestadbygningen fra 1724. Hele området er egentlig et bygdemuseum som har samlinger av eldre og nyere landbruksgjenstander. I Haakon Haakonsøns saga står det også at Håkon Håkonsson ble født i Folkenborg. Det var sikkert grunnen til at det var oppsatt et minnesmerke om kongen på tunet.

Alternativ rute
Vi droppet stien fra Folkenborg mot Eidsberg som jeg opprinnelig hadde tenkt vi skulle følge. Den ville nok bli for utfordrende med barnevogn, så vi gikk fylkesveien i stedet som ble en liten omvei. Kartet viste at vi kunne komme innpå siste del av stien via en gårdsvei litt lenger sør, noe som føltes tryggere. Jorid sov i vogna mens vi trilla bortover. Det hadde hun gjort helt siden vi starta fra Mysen.

Traktorvei
Vi ankom Bjørnestad og fikk øye på en gjørmete grusvei som gikk inn til en gård. I følge kartet hadde vi ankommet stedet hvor det skulle gå en gårdsvei inn i skogen. Det ble nye problemer i distriktet, for nå gjaldt det å komme seg tørrskodd forbi de mest gjørmete områdene. Kartet viste at vi straks skulle ta av på en ny vei til venstre, men hvor ble det av denne?
– Vi må gå langs gjerdet, sa Marius.
Det var så vidt det var antydninger til traktorspor langs et strømgjerde for å holde sauene på plass. Vi fulgte sporene som krysset jordet. Hva ville bonden si hvis han nå fikk øye på oss? Hva hadde denne gjengen med barnevogn ute på jordet å gjøre mon tro?

Hinderløype
Traktorsporene gikk bratt nedover et juv og vi kunne høre en bekk sildre. Problemene i distriktet hadde nådd et klimaks, for foran oss lå veltede trær og busker over veien. Hvordan skulle vi komme oss over med Jorid og barnevogna? Jeg og Janne med Jorid i armen klatret over mens Marius sendte oss vogna over trærne. Jorid våknet, men responderte med et stort smil da hun fikk se at hun befant seg i skogen. Vi slapp løs hundene og Belinda så en gylden mulighet for å ta seg en dukkert.
– Bikkja kan ikke svømme, kommenterte Marius.
En ny hindring lå foran oss, nemlig en port som var låst fast med kjetting. I tillegg var den strømførende. Vi bant bikkjene og fikk koblet av strømmen. Deretter klatret jeg og Marius over porten for å ta imot Jorid, vogna og bikkjene. På andre siden krysset jernbanen, så det gjaldt å få bikkjene i bånd før de kom over på andre siden.

Turglede
Vi krysset jernbanesporene og fortsatte på sti inn i skogen. Bikkjene syntes det var helt topp. Belinda løp fornøyd rundt med en diger pinne i munnen og Jorid var fortsatt like blid. Jeg hadde sikkert vært mer tilfreds om jeg hadde valgt et bedre skotøy for dagen. Derfor ble jeg gående til sist og forsøkte etter beste evne å holde meg tørr på beina.

Agressive sauer
Vi tok av på en ny sti som gikk sørover og i retning av Eidsberg. Plutselig åpnet landskapet seg og foran oss lå et stort jorde. Vi måtte ha kommet frem til Tangeland gård. En ny strømførende grind måtte passeres, men denne var heldigvis ikke låst. Vi klarte kun å løsne den nederste kabelen, så vi måtte smyge oss under den øverste for ikke å få en karamell. Det er faktisk høyspent i slike gjerder, men amperestyrken skal være såpass lav at det ikke utgjør noen fare. Det var nok andre farer som ventet i stedet, for en flokk med agressive sauer med horn hadde samlet seg sammen i angrepsposisjon foran oss. Hunden Seriøs ble nå veldig urolig og måtte holdes hardt igjen. Sauene fortsatte etter oss i flokk mens vi ruslet over jordet, klare til å angripe. Nå speidet vi etter stien vi skulle følge videre inn i skogen, men møtte i stedet en stor elv det ikke var mulig å krysse. Sauene hadde allikevel kommet seg over, men for oss ble det ikke så enkelt. Vi bestemte oss i stedet for å gå mot gården og fortsette langs fylkesveien. Skogen ble for utfordrende.

Jakt- eller vakttårn
Vå veien passerte vi noe jeg mente var et jakttårn.
– Nei, det er et vakttårn, sa Janne. – Ser du ikke treningsutstyret der borte? la hun til.
Hvilke udyr var det de trente opp her mon tro? Agressive monstersauer vi nettopp hadde unsluppet? Det var best å bevege oss mot sivilisasjonen igjen. Vi fortsatte videre sørover langs fylkesveien.

Eidsberg stasjon
En gul stasjonsbygning dukket opp foran oss. Vi hadde kommet frem til Eidsberg stasjon.
– Vi tar en lunsj ved stasjonsbenkene, sa jeg.
Lunsjpausen ble enstemmig vedtatt. Janne tok fram sitteunderlaget og plasserte det over den våte benken mens Marius fant fram termosen med kaffe.
– Er ikke det der en eldre lasteplass? sa jeg og pekte på andre siden av sporene.
– Og det der må være ei mast, sa Marius.
Vi kunne tydelig se at Eidsberg stasjon tidligere hadde vært betjent med to spor mot ett i dag.

Svidd gummi
Det var relativt kjølig ute, så vi var raskt på beina igjen. Vi fulgte fylkesveien på østsiden av jernbanelinja og tok av på en grusvei i retning av Rånås. Navnet minnet meg på nytt om musikkvideoen og de senka bilene vi hadde vært vitne til i Mysen. De uteble heldigvis, for vi møtte nesten ikke på en eneste bil i løpet av den timen det tok å følge grusveien. Vi fortsatte videre langs Heiaveien. Spor av svidd gummi minnet oss om problemene i distriktet. Her hadde tydeligvis TransAm-Ronny markert sitt revir.

Heia stasjon
Heia stasjon er nok ikke det den en gang var. Stasjonsbygningen passerte jeg for et par år tidligere på en etappe langs Gjøvikbanen, for den opprinnelige stasjonsbygningen ble i 1909 flyttet til Bjørgeseter. Det ble oppført en ny stasjonsbygning ved Heia som senere ble revet på slutten av 1980-tallet. Ei lita ventebu var det som møtte meg da jeg krysset sporene og ruslet bortover langs perrongen. På andre siden av sporene kunne jeg skimte restene etter ei lasterampe, så det var tydelig at det var større aktivitet her i gamledager. Jeg tok et bilde av bua og ruslet bort til de andre. Deretter fortsatte vi videre sørover langs den private gårdsveien som fulgte sporene tett. På veien krysset vi gårdshuset hvor bane- og stasjonsmesteren tidligere bodde.

Klamt
Vi satte opp tempoet for å komme frem til Rakkestad. Veien krysset jernbanen og vi kom inn på den offentlige fylkesveien igjen. Vi krysset elva Dørja og ble stående utenfor en idyllisk gård i Kåensdalen.
– Kaffepause? foreslo Marius.
Vi tok turens siste pause før Rakkestad. Jeg fant meg en trestubbe å sitte på mens de andre satte seg på bakken. Det var relativt fuktig i området og begge buksebeina ble plutselig våte. Etter ti minutter var vi på beina igjen. Jeg følte meg mer og mer klam mens jeg ruslet bortover. Plutselig oppdaga jeg at begge buksebeina var klissvåte.
– Hva er det som skjer? spurte jeg noe forvirra.
– Det renner en foss ut av sekken din! ropte Janne.
Jeg tok av meg sekken og så strålen renne ut av den.
– Pokker, saftflaska! ropte jeg.

Stengte kaféer
Jeg hadde glemt å skru igjen korka til den nesten fulle saftflaska, så nå så det ut som jeg hadde tissa på meg. Vi var nesten fremme i Rakkestad og problemene i disktriktet eskalerte. Jeg var heldigvis nesten tørr i løpet av den halvtimen det tok å komme frem. Derfor kunne jeg nå gå med på forslaget som Marius tidligere hadde kommet med, nemlig å ta en matbit på en kafé. Vi passerte det beryktene Miranda-stedet fra musikkvideoen, men det var stengt.
– Det er kafé i stasjonen, sa jeg.
Vi ruslet bort til stasjonen, men kaféen var visst også stengt. Marius og Janne la barnevogna og sekkene i bilen de hadde parkert utenfor.
– Det må da være noe som er åpent, sa jeg.
– Vi kjører en runde og sjekker, svarte Marius.

Forvirring
Det dukket raskt opp noen steder på veien gjennom Storgata.
– Vi kjører opp til Stallen, foreslo Marius.
Det viste seg å være et riktig valg, for stedet serverte pizza. Og den viste seg også å være skikkelig god. Etter en time, ruslet vi mot bilen og satte kursen nordover. Jeg ble sluppet av på Knapstad siden Marius og Janne bodde i nærheten av Tomter. Nå så vi etter buss for tog-vimpelen.
– Den stod omtrent her forrige gang jeg var i Knapstad, sa jeg.
Da vi ikke kunne finne busstoppet, kjørte vi opp til stasjonsområdet. Bommene var på vei ned, men det var jo ti minutter før avgangstid. Dessuten skulle det være buss for tog denne dagen. Marius googlet og fant raskt svaret.
– Togene stopper nede ved Spydebergveien.
Vi snudde og kjørte tilbake til stedet hvor jeg ble sluppet av. Jeg ble stående i krysset og speide etter bussen, men den var ikke å se. Samtidig tutet toget i det fjerne. Gikk det allikevel et tog? Plutselig oppdaget jeg en buss komme i motsatt retning enn Mysen. Jeg løp bort og rakk akkurat å stoppe den.
– Nei, jeg vet ikke. – Aner ingenting, svarte bussjåføren da jeg spurte om Oslo-bussen.
– Du må opp til stasjonen for å ta toget, svarte en passasjer som hadde steget av bussen.
Så det gikk allikevel tog til Oslo, men ikke hvis man skulle andre veien. Jeg var fremdeles ikke overbevist, så jeg ringte 177. Heller ikke de visste med sikkerhet om det gikk tog denne dagen, for de hadde mottatt få opplysninger av NSB. Jeg gikk derfor oppgitt opp til stasjonen igjen og satte meg ned for å vente på neste tog som gikk om en time. Turen endte altså i et stort distriktsproblem.
comments powered by Disqus