Ski–Knapstad
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 23 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Middels |
Turen går i et flatt landskap langs fylkesveien frem til Knapstad stasjon. Deretter følges en umerket sti inn i skogen frem til Skotbu. Fra Skotbu går resten av ferden på grusveier frem til Tomter og videre langs fylkesveien til Knapstad.
Inn i skogen. Foto: Erlend Garåsen
– Hvis dere skal til Ski, må dere gå til høyre.
Tusenfryd
På veien til Ski fortalte jeg Linn om etappen mellom Oslo og Ski jeg gjennomførte halvannet år tidligere. Da hadde jeg vurdert å ta turen innom Tusenfryd og følge deler av Gamle Kongevei gjennom skogen de siste kilometerne frem til Ski. Da bussen passerte Tusenfryd på E 6, kunne jeg ikke se hverken stier eller turveier i den retningen jeg hadde tenkt til å gå. Det var kanskje greit at jeg ikke valgte den ruta.
Ski flyplass
Bussen stanset et godt stykke utenfor stasjonsbygningen.
– Hvilken vei skal vi gå? spurte Linn.
Jeg tok frem kartet og sonderte området. Det var visst bare å følge jernbanesporet vi nå stod ved siden av. Sporet tilhørte østre linje og ville følge Kjeppestadveien et godt stykke østover.
– Det ligger en flyplass i nærheten, sa jeg til Linn mens jeg pekte på kartet.
Ski flyplass var inntegnet på kartet. Dette var nok ingen større sivil lufthavn, men kun en privat flyplass med en 500 meter lang gressbane.
Drømtorp holdeplass
De første kilometerne gikk langs den lettere trafikkerte fylkesveien. Linn var relativt kjent i området fordi hun hadde jobbet i en av bedriftene vi passerte langs veien.
– I følge kartet skal Drømtorp holdeplass ligge i nærheten, sa jeg.
– Det stemmer, svarte Linn. – Men den er fjernet i dag, la hun til.
Jeg tok et bilde av området jeg antok holdeplassen hadde ligget før vi fortsatte.
Kråkstad stasjon
Da vi ankom Kjeppestad, krysset vi jernbanen og tok av på Løkenveien som gikk rett sørover. Det så ut som om at det hadde blitt vår igjen, for åkrene virket grønne. Det var nok bare den lave sola som skapte spesielle kontraster. Området var alldeles paddeflatt, men langt borte i horisonten kunne vi skimte skogen vi snart skulle inn i. Før vi visste ordet av det, hadde vi kommet frem til Kråkstad. Bussen stod allerede klar da vi ankom den gule stasjonsbygningen fra 1882. Ikke før vi hadde kommet opp på perrongen, hørte vi plystring fra bussen. Vi ignorerte dette og fortsatte bortover plattformen for å ta bilder.
– Skal dere med meg? ropte bussjåføren.
– Nei, vi er på tur, svarte vi.
Vi hadde vel allerede fått vår dose med buss for tog denne dagen.
Defekt signalanlegg
Etter 20 minutter var vi på beina igjen. Da vi krysset planovergangen, kom Linn på at noen hadde advart henne om at signalanlegget var ute av drift. Det gjaldt å se til begge sider før vi krysset sporene. Etter å ha fulgt veien et stykke på andre siden av linja, tok jeg opp UT.no-appen for å sjekke hvor vi var.
– Vi må snu, sa jeg til Linn.
Vi hadde visst tatt til venstre i stedet for å gå rett fram etter planovergangen, så vi måtte snu.
Hjortelusfluer
Et kvarter senere var vi på riktig vei.
– Løypa er blåmerka, sa Linn mens hun pekte på et tre med en blå ring.
Da vi kom opp en bakketopp, fortsatte vi på en grusvei rett inn i skogen. Det var da jeg trodde Linn hadde gått fra vettet. Plutselig dro hun fram en nettinghette og trakk den over hodet.
– Jeg må beskytte meg for hjortelusflua, sa Linn.
– Hjortelus hva for noe? svarte jeg og ble skeptisk.
Var Linn i ferd med å utføre et slags rituale? Og hvorfor fikk jeg ikke lov til å ta bilde av henne?
Stijakt
Jeg oppdaget hverken hjort, lus eller flue i løpet av den første halvtimen vi gikk i skogen, men vi fant en middelaldrende mann som gikk tur med bikkja. Av andre ting vi ikke fant, var stien vi skulle følge videre inn i skogen. Jeg tok opp UT.no-appen for å sjekke hvor vi befant oss.
– Jeg tror vi akkurat passerte stien, sa jeg.
– Kanskje det er den som går opp traktorveien der borte, sa Linn og pekte opp et gjørmete område.
Det var visst riktig vei, for nå var også GPS-en enig med oss.
Luftangrep
Plutselig kjente jeg noe som landet i øyekroken min. Kort tid etter landet et insekt i panna.
– Hjortelusfluer! ropte Linn.
Da jeg snudde meg mot henne, var nettingen hennes dekket av ekle grå kryp.
– Det var jo disse jeg forsøkte å advare om, sa Linn.
Dette var visst dagen jeg skulle møte hjortelusflua for aller første gang i mitt liv. De var utrolig ekle og vanskelige å fjerne fra huden når de først fikk festet seg.
– De mister vingene rett før de fester seg på deg, sa Linn.
Mistet stien
Jeg viftet med hendene og småbannet mens vi fortsatte på stien. Lunsjpausen jeg hadde tenkt til å foreslå i skogen ble avlyst. Nå gjaldt det å komme seg ut fra Østfoldjungelen med de eksotiske dyra jeg aldri før hadde sett. Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort, for nå hadde vi mistet stien.
– Jeg tror vi går i en bekk, sa Linn. – Eller så er det elgens egen sti.
Krattet vi nå gikk i ble såpass ufremkommelig at vi måtte snu. Heldigvis fant vi igjen stien i løpet av kort tid og kunne fortsette i en barskog. Her var det heldigvis færre av de innpåslitne hjortelusfluene.
Sivilisasjon
Etter en time i skogen kom vi ut på en grusvei. Jeg tok frem kartet og fant ut at vi skulle følge denne sørover et stykke for så å ta av på en skogsvei østover. Selv om vi begge var sultne, bestemte vi oss for å vente til vi var helt ute av skogen. Det fantes nemlig fortsatt en del fluer i området. Vi fortsatte sørover og fant kort tid etter den nye skogsveien. Etter å ha fulgt denne et stykke, ble vi usikre på veien videre da den delte seg i to. Vi valgte veien til høyre med minst stigning, men endte da rett ut i en åker. Det var i hvert fall sivilisasjon i sikte.
Skotbu
Vi tok snarveien rett over jordet siden kornet allerede var høstet. Det skulle bli fint å gå på en sivilisert vei igjen etter å ha blitt spist opp av ekle kryp og vandret i en labyrint av gjørmete stier. Men nye utfordringer ventet. Nå stod vi midt i et boligfelt og kikket forvirra på kartet.
– Trenger dere hjelp? spurte en mann som kom ut fra hagen sin.
Jeg viste ham kartet og håpet han kunne sende oss i riktig retning.
– Dere har kommet til Skotbu, svarte mannen. – Dere kan fortsette ned bakken til stasjonen og følge grusveien langs sporene, la han til.
Lunsjpause
Vi kom ned til Skotbu stoppested hvor vi fant en stein vi satte oss ned på for å spise dagens lunsj. Hjortelusfluene var fortsatt med oss. De hadde festet seg på klærne våre og hadde fulgt med hele veien fra skogen som en forbannelse som aldri ville ta slutt. Det ble derfor en kort lunsj før vi fortsatte videre mot Tomter.
Skremt elg
– Hørte du det? hvisket Linn.
Greiner knakk og rusling kunne høres fra skogen til venstre for oss.
– Jeg tror det er elgen, sa Linn.
Jeg klargjorde kameraet, men elgen hadde nok rømt. Kanskje den hadde oppdaget de nye vennene våre? Hjortelusfluer kan nemlig være svært plagsomme for elgen som i verste fall kan fryse ihjel hvis de mister pelsen av bittene.
Kattunger
Det tok ikke lang tid før vi oppdaget nye dyr på veien. To kattunger lekte på veien foran oss utenfor en gård. Den ene var svart og hvit og liknet veldig på min egen katt jeg hadde for mange år siden.
– Finner dere veien? spurte dama som bodde på gården.
Vi fikk en kort forklaring på veien videre mot Tomter. I følge dama skulle vi krysse jernbanen og følge en sti frem til sentrum.
Bortgjemte stier
Vi fulgte veibeskrivelsen hennes, men vi kom ikke lengre enn et steinkast unna. Igjen måtte jeg ta frem UT.no-appen for å lete etter veien videre. Da oppdaget vi en bortgjemt vei bak noen forfalne lagerbygninger. Noen planker var lagt over en bekk og fungerte som ei bru. På andre siden fortsatte en utydelig sti bortover ei slette. Neste utfordring var å finne stien som ledet ned til jernbanesporene som vi skulle krysse. Denne fant vi ikke, så vi fortsatte på en traktorvei som i følge kartet gikk opp til hovedveien. Etter vel 20 minutter kom vi ut på hovedveien og satte kursen rett mot Tomter hvor vi planla en ny pause.
Skadedyrfirma
Vi ankom sentrum og skulle akkurat til å krysse planovergangen da vi oppdaget et anleggstog som var på vei. Da kom vi på hva Linn hadde blitt fortalt angående signalanlegget. Bommene var åpne og nå gjaldt det å passe seg. Toget kjørte såpass sakte at vi rakk å komme oss over før det passerte. Deretter ruslet vi opp til kunstkaféen for å ta en kopp kaffe. Lokalet var nesten tomt og bardama satt ute på terrassen og pratet med venninna fra Asker som var på besøk. Hun kom raskt inn da vi beveget oss mot bardisken.
– Skal jeg prøve en hveteøl fra Aass mon tro? spurte jeg meg selv.
– Da må jeg ned i kjelleren for å hente ei flaske, svarte bardama. – Vi har ingen kalde igjen.
Jeg ba om et glass vann og spurte om hun kunne legge ølen i fryseren i mellomtiden. Mens jeg satt i sofaen, kjente jeg noe som beit i nakken. En hjortelusflue hadde bitt seg fast og jeg måtte bruke neglen for å rive den løs. Samtidig oppdaget Linn en ny flue på bordet. Hun forsøkte å ta livet av den med skoa, men til ingen nytte. Flua krabba videre bortover gulvet og overlevde også nye drapsforsøk. Etter en kald øl, vafler og kaffe, var det på tide å fortsette ferden mot Askim.
– Jeg tror dere nå bør kontakte et skadedyrfirma, sa jeg før vi forsvant ut døra.
Burning
Linn foreslo at vi snart burde gi oss siden det begynte å bli sent på dag. Vi bestemte oss for å ende dagens etappe i Knapstad og be Linns foreldre om å hente oss der. Vi valgte å følge fylkesveien i stedet for stiene på østsiden av jernbanen for å komme raskere frem. Mens vi ruslet langs veien, møtte vi en syklist vi dro kjensel på. Var det ikke han vi så utenfor Ski stasjon tidligere på dagen?
– Er dere på langtur? spurte syklisten.
– Vi er på vei til Askim, svarte jeg.
Han ønsket oss god tur før han syklet videre. På veien mot Knapstad, oppdaget vi at TransAm-Ronny og Roger Diesel hadde lagt igjen sine markeringer på asfalten. Det var ingen tvil om at vi befant oss i Indre Østfold.
Stein
Da vi nærmet oss Knapstad, ringte Linn til foreldrene for å fortelle at vi straks var henteklare. Kort tid etter fikk vi øye på en velkjent kar som kom syklende imot oss.
– Jeg har kjøpt Farris til dere, sa syklisten da han passerte oss for tredje gang. – Jeg måtte jo kjøpe Farris siden jeg er fra Larvik, la han til.
– Jeg er selv oppvokst i Larvik, svarte jeg.
Da gikk Stein av sykkelen og trillet den ved siden av oss. Han fortalte at han hadde flyttet fra Larvik til Knapstad etter at han hadde truffet ei dame fra Värmland. Og da falt valget på Knapstad som lå vesentlig nærmere svenskegrensa enn Larvik. Stein fikk sendt oss i riktig retning mot stasjonen før han syklet hjem for å sjekke ut skinnelangs.no.
Pratsom sjåfør
Det ble en usedvanlig trivelig kveld hjemme hos foreldrene til Linn hvor vi fikk servert svinesteik. Bussturen tilbake til Oslo ble også en hyggelig opplevelse til tross for at det ble buss for tog. Bussjåføren var ekstra pratsom denne lørdagskvelden.
– Hvis det er noen som har lyst til å gå av på Tomter, skal de få lov til det. – Og hvis det er noen som ikke har lyst, så må de følge med meg til Oslo, la han til.
Og vi fikk også en avslutningstale da bussen stanset utenfor Oslo S.
– Nå er vi her. – Og hver gang jeg sier det, så har jeg rett.
Jeg kjente det beit og kravlet over hele meg, så nå så jeg frem til en varm dusj.