Banner
Du er her: Forside / Vestfoldbanen / Kjose–Eidanger

Kjose–Eidanger

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
25 km Asfalt, grusveier og stier Middels
Turen følger deler av Farrisrunden frem til Oklungen stasjon. Deretter følges Bjørkedalveien til Tvittingen og stien «Presteveien» videre til Bjørkedal hvor det ligger en nedlagt stasjon. Siste del går videre langs Bjørkedalveien frem til Eidanger.
< >
Tog gjennom Bjørkedalen
.
Jeg hadde reist på besøk til faren min for å hjelpe ham med noen praktiske ting. Hvorfor ikke kombinere besøket med en skinnelangstur i tillegg? Jeg hadde jo fortsatt ikke gått etappen mellom Kjose og Eidanger, Vestfoldbanens sluttetappe.

Avsidesliggende stasjon
Faren min ville være sjåfør, for det stopper kun to tog om dagen på den avsidesliggende stasjonen. Jeg hadde fått med meg både Alexander og Bente denne dagen. Alexander befant seg bare noen hus bortenfor siden moren hans nærmest er naboen til faren min. Bente kom med toget fra Porsgrunn, så vi plukket henne opp på Larvik stasjon før vi kjørte videre mot Kjose. Det var et strålende vær da vi kom frem. Nå lurte jeg og Alexander på om beboerne i den gamle stasjonsbygningen kom til å kjenne oss igjen. Da vi avsluttet forrige etappe, satte vi nemlig opp en engangsgrill utenfor huset og nærmest røykla hele tomta.

Kirkebukta
Etter å ha tatt det sedvanlige stasjonsbildet, var vi på beina. Vi skulle tross alt gå 25 kilometer denne dagen. Ettersom det kunne være fare for lokale regnbyger, hadde både jeg og Alexander pakket inn macene våre i flere plastposer for at de ikke skulle bli fuktige.
– Er det der en del av Farris? spurte Alexander mens han pekte mot vannet.
Det var ikke rart han spurte, for Kirkebukta går som et smalt sund og ender opp utenfor Kjose kirke.
– Her har du sommerjobb, Erlend! utbrøt Alexander og pekte på ei rønne langs veien. – Det var det faren pleide å si til meg, la han til.

Trainspotting
Fylkesveien krysset jernbanen og vi ble stående på brua og vente i tilfelle det kom et tog.
– Det toget jeg opprinnelig skulle ta, kjørte fra Porsgrunn for et kvarter siden, sa Bente.
Vi tok en rask tenkepause og fant ut at vi ville vente på toget. Det måtte jo være like rundt hjørnet. Men klokka gikk og toget dukket ikke opp.
– Det er noen minutter forsinket, sa Alexander etter å ha sjekket med NSB-appen.
Kort tid etter begynte det å synge i skinnene. Plutselig dukket toget opp rundt svingen.

Eikenes holdeplass
Fylkesveien beveget seg lenger og lenger bort fra sporene. I følge kartet ville den ende ved Omsland og fortsette som skogsvei inn i marka.
– Der går veien til Eikenes holdeplass, sa jeg og pekte inn en grusvei.
Dessverre måtte vi hoppe over holdeplassen, for dette var en blindvei som ellers ville ha forlenget turen med flere kilometer. Etter et kvarter ble vi overrasket av en lydløs elbil som kom kjørende bak oss. Føreren stanset da han passerte oss og sveivet ned ruta.
– Det ser ikke ut for at dere er spesielt kjente her, kommenterte mannen.
– Nei, det tror ikke jeg heller, svarte Alexander.
– Vi skal på besøk, men har lagt igjen både adressen og telefonen, sa mannen noe oppgitt.
– Jeg kan søke opp adressa for dere, sa Alexander og dro fram telefonen.
Deretter kunne paret fortsette i riktig retning, for de skulle til Eikenesveien – samme veien hvor holdeplassen lå. Så vi var visst litt kjent i området allikevel.

Omsland
Vi kom frem til Omsland, stedet hvor fylkesveien sluttet.
– Alle heter jo Omsland her, sa Alexander og ble stående utenfor noen postkasser.
– Jeg tror vi skal opp denne stien, sa jeg og tok frem kartet og mobilen.
I følge kartet gikk det to veier til Oklungen. Og nå pekte et skilt opp en blåmerket sti.
– Strava-appen foreslår den andre ruta, svarte Alexander. – Jeg tror denne stien passerer noen vanskelige myrområder.
Vi lot Strava vise vei og fulgte fylkesveien helt frem til bommen utenfor en gård.

Farrisrunden
Veien videre var en grusvei inn i ødemarken.
– Det er bra vi ikke gikk i går, sa Alexander. – For da hadde vi havnet midt i sykkelrittet.
Det årlige rittet «Farrisrunden» er 67 kilometer langt og går naturlig nok rundt hele Farrisvannet. Men det finnes også noen gærninger som velger å løpe runden til fots.
– Der kommer det noen! ropte Alexander.
Foran oss kom det ei syltynn dame løpende imot oss. Var hun en av gærningene mon tro? Kort tid etter kom det et par syklister også.
– Det var jo litt av et tidspunkt å komme i mål på, kommenterte jeg.

Enigheta
– Hører dere banjoen? spurte jeg. – I så fall har vi kryssa fylkesgrensa.
Vi hadde kommet frem til Enigheta, stedet hvor fylkesgrensa mellom Vestfold og Telemark går.
– Litt av et stedsnavn, sa Alexander.
– Stedet fikk nok navnet etter at to turgåere krangla om veien, svarte jeg.

Zoologisk hage
Vi passerte en gård og kom inn i mer siviliserte strøk.
– Se der! ropte Bente.
Bak et tre stod det en hest og spionerte på oss. Nå kom den frem og stakk hodet over gjerdet. Etter litt klapp ble den mer og mer ivrig. Nå begynte den å sparke med bakbeina og det var kanskje best å forlate åstedet. Men Bente hadde visst oppdaget flere dyr i krattet bak strømgjerdet. Nå dukket det opp ei ku med en kalv bak noen busker.
– Vi må ha kommet til Oklungen zoologiske hage, kommenterte jeg.

Oklungen stasjon
Grusveien ledet ut i fylkesveien som vi fulgte videre nordover. Nå pekte et skilt ned til Oklungen stasjon.
– Den omveien må vi ta, sa jeg.
Og det var ikke lenger enn 300 meter ned til stasjonen. Selv om stasjonsbygningen er revet i dag, stopper det allikevel to tog daglig på Oklungen stasjon. Det som i dag står igjen er en mindre bygning og et brutt sidespor med rester etter en lasterampe.
– Vi tar dagens lunsj her, foreslo jeg.
Det ble en enstemmig avgjørelse. Jeg satte meg i det nyere leskuret, mens de andre valgte perrongen.
– Jeg hører tog! ropte Alexander.
Han rakk å knipse et bilde av toget mot Skien før det suste forbi.

Bjørkedalveien
Det ble tungt å reise seg etter en lang pause. Spesielt når veien opp til fylkesveien gikk i en lang oppoverbakke. Alexander syntes ikke forslaget mitt om å trille meg og Bente opp bakken var en god idé. For utenfor stasjonen stod det nemlig parkert en lastevogn.
– Det går en sti inn i skogen vi kan følge, foreslo jeg og pekte på kartet.
Alexander ble skeptisk. Det hadde jo allerede blitt mange krumspring denne dagen. Men det ble nok allikevel langs Bjørkedalveien en stund til, for stien fant vi ikke.

Tvittingen
Vi tok en pause da vi passerte det idylliske vannet Tvittingen. Jeg mistenkte at Bente hadde lyst på en dukkert da hun la seg ned ved vannkanten.
– Her går det en sti som følger både jernbanelinja og hovedveien, foreslo jeg.
Jeg hadde altså ikke gitt helt opp håpet om å gå stier. Alexander kikket på kartet og kom med et nytt forslag.
– Hva om vi følger stien fra neste avkjørsel i stedet? – Da blir det mindre omvei.
Vi bestemte oss for å følge Alexanders råd. Alexander rakk akkurat å knipse et bilde av et passerende tog før vi fortsatte videre langs veien.

Presteveien
Det var skiltet til stien ved neste avkjørsel. Den var visst en del av Presteveien som opprinnelig gikk mellom Eidanger og Siljan. Denne veien ble anlagt som ridevei på slutten av 1300-tallet. Svartedauden hadde krevd såpass mange menneskeliv at det ble for få folk i bygda til å ha egen prest. Derfor måtte presten i Eidanger bistå ved jevnlige turer til Siljan, en ordning som holdt frem til 1847.
– Hvor ble det av stien? spurte Alexander.
Ikke før vi hadde begynt å gå på den, var den forsvunnet. Heldigvis fant vi den igjen etter å ha tråkket over en åker.
– Her finnes det togfugler, sa jeg.
Et skilt var satt opp om «meisetog» – fenomenet som oppstår om høsten når flere meisetyper samler seg i småflokker.

Stasjonsjakt
Det ble behagelig å følge stien gjennom skogen og få et avbrekk fra asfalt. Mens jeg gikk foran for å ta bilder, diskuterte Alexander og Bente foto lenger bak. Etter en halvtime endte stien i en kryssende grusvei.
– Kan det være rester etter Bjørkedal stasjon? spurte jeg. Da vi krysset jernbanen over ei bru, fikk vi nemlig øye på et større hus som lå vendt mot sporene. Ingen av oss hadde særlig lyst til å gå tilbake for å undersøke, så vi fortsatte videre langs Bjørkedalveien i retning av Eidanger.

Stasjonsforvirring
– En blind hest! ropte Alexander og pekte til venstre.
To hester beitet på andre siden av veien, men den ene av dem var dekket til over øynene. Den andre fikk raskt øye på oss og kom nå tuslende. Det «blinde» ble stående igjen for å tygge gress. Den så jo oss ikke stakkar.
– Nå ligger Eidanger rett rundt svingen, sa jeg og viste frem kartet.
– Det kan ikke stemme, svarte Bente. – Det er flere kilometer igjen.
– Kan dette da være Eidanger stasjon? spurte Alexander og pekte mot et hus som liknet veldig på en stasjonsbygning. Det lå helt inntil sporet sammen med en avlang bygning som minnet om et godshus.
– Eidanger stasjon ligger nærmere Porsgrunn, svarte jeg.
Alexander tok allikevel noen bilder siden han var overbevist om at dette var en stasjon.

Flogstadtjernet
Vi krysset jernbanen over ei bru og kom ned til det idylliske Flogstadtjernet. Bente hadde snakket varmt om dette stedet den siste halvtimen. Seks ungdommer spilte sandvolleyball på ei slette, mens to jenter badet. Vi ruslet ned til den benken som lå nærmest vannet. Jeg satte meg ned for å ta en nærmere titt på kartet. Da oppdaget jeg at de to andre hadde helt rett. Det var fortsatt flere kilometer igjen til Eidanger og Alexander hadde tatt bilder av Bjørkedal stasjon. Vi tok en lang pause før vi orket å reise oss igjen.

Prikk like
Vi bestemte oss for å sette opp tempoet for å komme i mål. Ikke før vi var på beina, kom det en bulldog løpende imot oss fra et hus. Kort tid etter kom eieren etter. Bulldogen tok en hilserunde før eieren grabbet tak i den og bar den tilbake under arma.
– De er jo prikk like, fniste Bente. – Eieren og hunden.
Nå kom vi frem til en lyktestolpe hvor det stod ut en stang. På stanga stod det to hvite figurer, men hva holdt de på med? Jakt?
– Det så virkelig ut som folka på det skiltet holdt på med noe helt annet, sa Alexander.

Eidanger
Plutselig gikk veien bratt nedover og vi fikk sjøutsikt. Vi nærmet oss Eidanger. Bjørkedalveien endte ut i den trafikkerte avkjørselen fra E18 mot Porsgrunn.
– Skal vi gå ned til bensinstasjonen der borte? spurte jeg.
– Det ligger en nærmere Eidanger, svarte Bente.
Vi fortsatte langs sykkelveien og under jernbanesporene som krysset oss over ei bru.
– Skal vi klatre over gjerdet? foreslo Bente.
Eidanger stasjon lå nemlig rett på andre siden av en høyt gjerde som trolig var satt opp som en støydemper. Dessverre måtte vi følge veien et godt stykke videre før det ble mulig å komme rundt. Bente satte seg ned på en lekeplass for å vente mens jeg og Alexander gikk opp for å lete etter stasjonen.

Kverulerende avslutning
Det gikk sakte oppover den bratte bakken, for nå var vi virkelig slitne. Omsider nådde vi toppen og fikk øye på de tre stasjonsbygningene. Kameraet mitt gikk i vranglås, så Alexander tok avslutningsbildene. Deretter ruslet vi ned til Bente igjen, men hun hadde nesten sovnet i lekeapparatene. Vi fikk heldigvis liv i henne og fortsatte ned til bensinstasjonen hvor det ble både dobesøk og en matbit. Inne i YX-stasjonen stod det ei yngre jente bak disken.
– Hva slags pølser kan jeg velge til potetmosen? spurte jeg.
– Det er jeg ikke sikker på, svarte hun.
– OK, kan jeg få med baconpølse da?
– Ja, da blir det 83 kroner.
– Men det står jo 70 kroner på menyen, sa jeg.
– Det er med wiener.
– Ja, kan jeg få med wiener da?
– Da blir det 83 kroner, for det der er iste og ikke brus, svarte jenta.
Etter mye om og men, kom jeg meg endelig ut av butikken og kunne spise maten min i fred uten mer kverulering. Et kvarter senere ble vi plukket opp av Bentes venn i kabriolet. Jeg og Alexander ble kjørt til busstoppet i Skjelsvik og rakk bussen til Oslo på minuttet.
comments powered by Disqus