Banner
Du er her: Forside / Vestfoldbanen / Larvik–Kjose

Larvik–Kjose

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
14 km Asfalt, stier og grusveier Middels
Fra Larvik stasjon går turen opp Hammerdalen til Farriseidet og videre langs Farrisvannet til Vassvik. Derfra følges blåmerket sti mot Vardeberget. Fra Skautvet følges umerket sti til Marisrønning og grusveien videre til Kjose stasjon.
< >
Farrisrunden
.
Jernbaneverket hadde nettopp åpnet strekningen etter at et jordras hadde gått ved Oklungen. Derfor var jeg og Alexander lettet over at dagens tur kunne gjennomføres som planlagt. Vi startet dagen med en solid frokost hos moren hans før søsteren Elisabeth kjørte oss ned til togstasjonen. Turen startet med det sedvanlige stasjonsbildet, men i nærvær av selveste Narvesen. For utenfor Larvik stasjon står det oppført en statue av Johan Bertrand Narvesen – grunnleggeren av Narvesen-konsernet som ble født i Brunlanes.

Forfallent bygg
Vi fulgte perrongen vestover, krysset sporene ved planovergangen og stanset utenfor en forfallen gul bygning. Var dette en eldre lokstall mon tro? Ved siden av bygningene lå det et rustent sidespor i brakk. Vi tok et bilde av bygningen og fortsatte langs Sanden. Ved veien var det oppført et høyt brunt gjerde med et diktsitat av Stig Johansson feilstavet med store hvite bokstaver: «Alle dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att de var livet» (sic).

Hammerdalen
Vi krysset Bølgen kulturhus og fulgte elva opp Hammerdalen. Nå vandret vi gjennom flere hundre år gammel industrihistorie. Elva ble fra slutten av 1500-tallet brukt for å drive sagbruk. Rundt 1640 ble Fritzøe Jernverk etablert hvor det ble bygget en masovn for utvikling av råjern. Rundt 1840 ble det satset mer på videreforedling hvor det blant annet ble produsert kjetting og kanoner. Michael Treschow ledet verket som da var Norges største, men ble nedlagt i 1868.

Utstilt kanon
Vi ruslet opp til de gamle industribygningene og fikk øye på en utstilt kanon. Den var nok produsert av Fritzøe Jernverk. På veien passerte vi mikrobryggeriet hvor vi hadde tatt et par øl kvelden før. Vi fortsatte opp brosteinsgatene i Langestrand mot Farriseidet, et gigantisk byggeområde for både ny E18 og nytt dobbeltspor til Eidanger som skal åpne høsten 2018.

Farriseidet
– Jeg er redd veien er stengt, sa Alexander.
Foran oss var det oppført et gigantisk rødt skilt hvor det stod «Stopp. Snu.» Heisekraner og anleggsmaskiner hadde tatt over den ellers idylliske plassen langs Farrisvannet.
– Jeg tror det går en passasje her, la han til noe mer optimistisk.
En smal korridor gjennom høye anleggsgjerder var åpnet for gående og syklende. Vi kunne fortsette langs Skiensveien mot Vassvik som planlagt. At den smale og svingete veien var stengt for biltrafikk ble bare en bonus. Vi fortsatte langs den stupbratte fjellsiden og hadde jernbanesporene rett under oss.

Barkhauger
Vi ankom Vassvik hvor veien forente seg med en firefelts motorvei. Heldigvis fortsatte sykkelveien langs motorveien forbi de enorme oppsamlingshaugene av bark som ligger i dette området. Det steg røyk opp flere steder fra de enorme barkhaugene.
– Vårtegn! ropte jeg til Alexander.
I veikanten hadde det dukket opp store mengder med hestehov. Våren var i anmarsj.

Blåmerket sti
Avkjørselen til Kjose lå noen hundre meter foran oss i følge et skilt, men vi tok av på en blåmerket sti inn i skogen i stedet. Det ble deilig å forlate den støyende og trafikkerte motorveien og i stedet bevege seg i den tette barskogen. Det gjaldt å trå forsiktig, for det var fortsatt vått og gjørmete etter nedbøren som hadde falt noen dager tidligere.

Fantastisk terreng
Stien var overraskende lett å følge og hadde mindre stigning enn fryktet. I tillegg var det skiltet til Vardeberget som skulle være turens høyeste punkt på rundt 200 meter.
– Stien er jo helt fantastisk, utbrøt jeg.
Det skulle jeg kanskje ikke ha sagt, for plutselig gikk den bratt ned i et juv hvor trær og busker lå veltet overende. Det gjaldt å holde seg fast i busker under nedstigningen for ikke å gjøre det store. Heldigvis ble stien bedre igjen og vi gikk nå gjennom en liten dal.

Skautvet
Plutselig gikk stien brått nedover og ledet ut til en grusvei. Det lovet godt, for stier er mer tidkrevende å følge enn vei. Vi måtte nemlig rekke det eneste toget som stoppet i Kjose kl. 19.51. Grusveien gikk nå i en lang nedoverbakke og plutselig dukket både jernbanen og Farrisvannet opp. Vi hadde kommet frem til Skautvet.
– Jeg tror ikke jeg er så klar for Vardeberget, sa Alexander. – Om vi finner en sti rundt toppen, så velger jeg den.
– Det spørs, lød mitt noe pessimistiske svar.
I følge UT.no var stien fra Skautvet opp til Vardeberget den tøffeste delen.

Fluktruta
Det gikk langtsomt oppover og vi tok hyppige pauser. Da vi ankom en bakketopp, delte stien seg i to. Eller var det i tre? Stien til høyre fortsatte opp til Vardeberget, mens den til venstre ledet til Kringlemyr. Men et tredje skilt pekte til Marisrønning inn i et kratt. Da oppdaget jeg den striplede linja på kartet. Kunne dette være Alexanders ønskede fluktrute vekk fra fjelltoppen? Vi forsøkte å følge stien mens jeg fulgte nøye med på GPS-markøren på telefonen. I følge den så var vi på riktig spor, men stien var nesten usynlig og ufremkommelig. Vi vandret nærmest gjennom et tornekratt.

Farrisrunden
Vi satte oss ned for å ta turens lunsjpause da vi nådde en mindre bakketopp. At det var mobildekning i dette området overrasket meg.
– Vi har snart kommet oss rundt fjellet, sa jeg noe lettet til Alexander.
Vi pakket sammen og fortsatte nedover i terrenget. Stien fortsatte inn i en tett skog, men plutselig krysset den en større og merket turvei. Denne var i såpass god stand at vi kunne sette opp tempoet. Vi hadde kommet inn på deler av Farrisrunden, løypa til det årlige sykkelrittet rundt Farris. Stien gikk brattere og brattere nedover før den ledet ut til i en grusvei. Farrisvannet og Vestfoldbanen kom til syne. Vi hadde kommet frem til Marisrønning.

Strandgården
Nå var det bare å følge den private grusveien videre vestover frem til Kjose. Derfor var vi ikke så fornøyde med den bratte bakken som nå lå foran oss. Alexander tror jeg ignorerte den, for nå var han mer opptatt av å få tatt et nærbilde av en sommerfugl som flydde rundt ham. Endelig begynte veien å gå nedover igjen og plutselig var vi ved Strandgården, et sted fra 1676 skulle vi tro det støpte skiltet i smijern ved nedkjørselen.
– Er det der en telefonkiosk? spurte Alexander mens han pekte ned mot noen gårdsbygninger.
Ganske riktig så stod det oppført en eldre rød telefonkiosk på toppen av et lite berg utenfor gårdsplassen.

Røyksky
Grusveien ledet ut i fylkesveien og vi var snart fremme. Plutselig smalt det fra åskammen på andre siden av veien og røyken steg opp.
– Der gikk hjemmebrentsapparatet, sa jeg.
Samtidig begynte ei bikkje å gjø noe voldsomt. Hadde vi vært vitne til fatale hendelser i lokalmiljøet? Vi hadde i hvert fall bildet av røyken som steg opp i tilfelle Østlands-Posten trengte et bilde til en eventuell nyhetssak.

Røyksignaler
Veien krysset jernbanen og vi begynte nå å speide etter stasjonsbygningen. Vi gikk opp til et gult bolighus som mistenkelig minnet om en stasjonsbygning. Og ganske riktig, stasjonsskiltet var bevart og hang på ytterveggen selv om huset hadde blitt bygget om til en privatbolig. «Kjose. H.o.h. 31,5 m»
– Vi fyrer opp grillen, sa jeg til Alexander.
Vi hadde tatt med oss engangsgrill og pølser for å spise middag, for i Kjose finnes det hverken butikk eller bensinstasjon.
– Jeg tror ikke vi bør sette grillen på perrongen, sa jeg.
NSB ville neppe bli glad for røyksignaler i tillegg til Jernbaneverkets signalproblemer, så vi satte grillen nær en sandhaug i stedet. Men hva ville beboerne i stasjonsbygningen si? Nå grilla vi pølser på tomta deres – eller tilhørte den fortsatt ROM Eiendom, NSBs eget eiendomsselskap? I det røykskyen steg opp, kom Bjarne Betjent og stasjonssangerinnen Leonora ut fra bygningen. Det eldre paret som bodde i stasjonen vinket til oss og smilte. Det ble ingen sure miner og matroen kunne senke seg. I samme øyeblikk begynte klokkene å slå og bommene gikk ned.
– Kanskje toget stopper? sa jeg til Alexander.
Vi pakket sammen sekkene i all hast i tilfelle vi kunne få haik tilbake til Larvik, men toget suste bare forbi. Vi måtte nok belage oss på å vente i nesten tre timer på det eneste toget som stopper i Kjose.

Ut å nave
Vi fikk slukket grillen med vannflaska til Alexander. Deretter ruslet vi ned til veien for å haike. Alternativet hadde vært å vente i tre timer på toget til Porsgrunn. Derfra måtte vi ha ventet i tre kvarter og kjørt samme ruta tilbake igjen med buss for tog til Larvik. Det tok en halvtime før en bil stanset og plukket oss opp. Sjåføren fikk en god historie da vi kjørte tilbake til Larvik. Dessverre hadde toget til Oslo gått for fem minutter siden da vi ankom Larvik stasjon, så derfor gikk vi over gata for å ta en velfortjent øl i stedet. Valget falt på den nyåpnede Hjørnet pub. Musikken stod på full guffe da vi kom inn. Vi trodde det først var Rune Rudbergs «Ut mot havet», men det var visst dansebandet Ronald & Terjes «Ut og nave» i stedet. Siden stedets stamkunder fulgte oss med argusøyne, drakk vi opp ølen raskt og kom oss trygt inn på neste tog til Oslo S.
comments powered by Disqus