Torp–Sandefjord
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 6 km | Asfalt | Lett |
Denne korte etappen går fra nedlagte Råstad stasjon som i dag er gjenåpnet som Torp holdeplass. Turen går innom gravfeltet Gokstadhaugen hvor et vikingskip ble funnet i 1879. Mot Sandefjord stasjon følges det gamle havnesporet som i dag er omgjort til gate.
Gokstad. Foto: Erlend Garåsen
Råstad stasjon
Togvinduene var allerede våte av regn før jeg ankom Torp holdeplass i nitiden. Det var kun jeg og ei jente som gikk av toget denne morgenen, men shuttlebussen opp til terminalen fikk hun ta alene. Jeg tok i stedet frem kameraet for å ta bilde av den gamle stasjonsbygningen. Tidligere var dette Råstad stasjon som ble nedlagt i 1971 frem til Torp holdeplass åpnet i 2008. Etter å ha knipset noen bilder, gikk ferden videre langs fylkesveien med en sekk på 18 kilo.
Uvær
Vinden tok tak i sekken mens jeg ruslet bortover i sakte tempo. Jeg kjente dette ville bli en stor utfordring. Color Line hadde innstilt fergene til både Strømstad og Hirtshals. En av båtene hadde til og med søkt nødhavn i Horten. Jeg begynte virkelig å revurdere planene da jeg kjente små hagl piske meg i ansiktet. Hva hadde jeg gitt meg ut på? Jeg bandt hetta tettere fast rundt hodet og bet tenna sammen.
Passerende tog
Veien krysset jernbanelinja og fortsatte rett frem så langt øyet kunne se. Jeg nærmet meg Sandefjord. Plutselig hørte jeg bjellene slå i det fjerne. Jeg klargjorde kameraet og fikk knipset et par bilder av toget som suste forbi. Bildene ble nok så som så, for regndråpene hadde allerede rukket å feste seg på linsa.
*«Den brysomme mannen»*
Jeg ankom Hasle og kikket etter veien jeg skulle følge bort til Gokstadhaugen, gravhaugen hvor Gokstadskipet ble funnet i 1879. Da jeg passerte en blomsterbutikk, hørte jeg noen rope. Plutselig bråstoppet en bil ved siden av meg og lagde i løpet av kort tid en liten kø.
– Hvor skal du? spurte mannen bak rattet.
– Larvik, svarte jeg.
– Det blir nok litt i feil retning, lød svaret før han suste avgårde.
Det var tydelig at folk syntes synd på meg som bar på den store sekken i griseværet. Jeg tok av på Helgerødveien og fikk øye på gravhaugen foran meg.
Nisse på ville veier
En bil hadde stanset ved inngangsporten til gravhaugen og sjåføren fulgte nøye med på meg. Jeg tok tak i den massive porten og forsøkte å åpne den, men det var nok en større utfordring å lukke den. Den sterke vinden gjorde det vanskelig å holde fast i porten. I forfjamselsen hadde jeg plassert begge beina midt i en stor dam og ble nå gjennomvåt. Mannen fulgte fortsatt nøye med på hva jeg holdt på med. Hva hadde julenissen med alle gavene på gravfeltet å gjøre?
Gokstadhaugen
Jeg ble stående midt foran haugen og forsøkte å se for meg hvordan området så ut før de oppdaget vikingskipet og alle gjenstandene i 1879. Haugen var nemlig større før det store funnet. Skipet ble trolig bygget i tidsrommet 885–903 e.Kr. Gokstadskipet er i dag utstilt på Vikingskiphuset på Bygdøy og en søknad er sendt til UNESCO om å føre Gokstadhaugen med på verdensarvlisten.
Havnesporet
Jeg hadde vondt i ryggen da jeg ruslet videre mot Sandefjord. Derfor bestemte jeg meg for å avbryte turen og i stedet fortsette uten sekk dagen etter. Da var det jo også meldt sol og bedre vær. På veien mot togstasjonen passerte jeg musikkskolen jeg tidligere hadde gått på. Jeg gikk nemlig på musikklinja ved Sandefjord Gymnas i midten av 1990-årene og pendlet med buss frem og tilbake fra Larvik. Ved en tilfeldighet fulgte jeg gata Havnesporet opp til Sandefjord stasjon. Dette sidesporet ble anlagt ned til bryggene i 1883, men nedlagt i 1929.
Hjem til julemiddag
Mens jeg ruslet opp Havnesporet, sjekket jeg rutetidene mot Larvik på ruter.no. Det gikk en buss om syv minutter som stoppet nedenfor huset til faren min. Jeg rakk derfor å ta et par bilder av stasjonsbygningen før jeg gikk ned til rutebilstasjonen. Det var ikke bare jeg som var våt og frossen da jeg satte meg inn i den varme bussen. Høyttaleren på telefonen hadde sluttet å fungere som følge av fukt, men jeg fikk sendt en melding til faren min om at jeg var på vei. Nå var det hjem til julemiddagen.