Banner
Du er her: Forside / Vestfoldbanen / Tønsberg–Torp

Tønsberg–Torp

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
22 km Asfalt Middels
Turen går langs Semslinna til nedlagte Sem stasjon og videre langs Vestfoldraet mot Stokke. På veien krysses en av Norges få bøkeskoger. Siste del av etappen følger rullebanen til Torp langs gammel anleggsvei.
< >
Sem stasjon
.
Jeg hadde forsovet meg. Klokka 9 fikk jeg en tekstmelding fra Ole som lurte på om jeg var på toget. Det hadde ingen hensikt å kaste seg ut døra for å rekke toget til Tønsberg som gikk 9.39 fra Oslo S. Jeg foreslo i stedet at jeg kom et par timer senere, men med hodelykt og refleksvest. Ole gikk med på det.

Uventet treff
Noen timer senere stod jeg på perrongen ved Tønsberg stasjon. Hvor var Ole? Jeg gikk en runde rundt stasjonsbygningen for å se etter ham.
– Hei, Erlend! ropte en kvinnestemme fra parkeringsplassen.
Det var nok Harriet, tenkte jeg – kona til Ole. Jeg gikk mot parkeringsplassen mens jeg kikket halvveis ned i telefonen. Da jeg kikket opp, dukket et uventet fjes foran meg. Det var Astraea.
– Er det deg? spurte jeg overrasket.
Bjørn og Astraea hadde nettopp hentet ei dame som kom med samme tog som meg. Nå satte jeg meg inn i bilen for å slå av en prat til Ole dukket opp. Bjørn og Astraea har jo tidligere vært med å gå skinnelangs Solbergfossbanen.

Snuta
Plutselig ringte telefonen. Det var Ole som lurte på hvor jeg hadde blitt av. Jeg gikk ut av bilen og fikk raskt øye på ham. Harriet hadde kjørt ham til stasjonen og parkert bilen noen meter unna Bjørn og Astraea. Ole hadde tatt med Snuta, en sibirsk Samojed som virkelig er bygget for snø. For i dag snødde det virkelig ute, akkurat slik det gjorde forrige gang jeg og Ole skulle gå skinnelangs Tønsberg–Eidsfossbanen.

Osebergskipet
Vi ruslet bortover perrongen og krysset et nedlagt godsspor for å komme opp til hovedveien.
– Dette må jeg ha et bilde av, sa jeg.
Foran oss stod kopien av stevnen på Osebergskipet. Det opprinnelige vikingskipet ble funnet i Oseberghaugen utenfor Tønsberg i 1903 og står nå utstilt i Vikingskipshuset på Bygdøy. Skipet ble trolig bygget på Sørvestlandet i år 820.

Jarlsberg Points
Vi krysset noen rundkjøringer og fortsatte langs sykkelveien mot Sem. Vestfoldbanen fulgte oss på høyre side. Tidligere lå holdeplassen Jarlsberg Points i dette området. Her var det mulig for de reisende på Vestfoldbanen å bytte tog som trafikkerte på den private Tønsberg–Eidsfossbanen. Snuta så ut til å stortrives. Hun løp ofte ned i grøfta for å leke med nysnøen som hadde lagt seg i løpet av morgentimene.

Svidd stasjon
Vi krysset jernbanelinja og fulgte denne langs en sidevei. Nå kikket vi etter den nedlagte stasjonsbygningen. Vi tok av på en industrivei som ledet ned til sporene. Det ble et trist syn.
– Stasjonen har brent, sa jeg til Ole og pekte på den svidde veggen.
Brannen som brøt ut i 2013 medførte at Vestfoldbanen ble stengt. Heldigvis ble brannen raskt slukket og etterlot seg kun en svidd sidevegg. Det spørs hvilken fremtid den gamle stasjonsbygningen har etter denne hendelsen.

Et hundeliv
Etter å ha tatt noen bilder, fulgte vi en sidevei gjennom et bolighus for å slippe den trafikkerte veien.
– Trenger du ny bil? spurte jeg Ole.
På en industritomt stod en signalgul pickup med Grandiosa-reklame på dørene. Og jaggu hadde den også en påmontert Grandiosa-tilhenger.
– Nei, takk! svarte Ole.
Snuta hadde også funnet noe interessant, for mot oss kom en mann med en mindre hund i bånd. Vi stoppet opp og slo av en prat mens hundene hilste på hverandre. Kort tid etter kom det ei dame som også hadde hund, men denne var ganske skvetten. Snuta forsøkte å hilse på, men fikk bare glefs tilbake.

Forhistorisk vei
Vi gikk opp til hovedveien og fulgte denne videre sørover mot Stokke. Da det ble slutt på sykkelveien, tok vi av på mindre småveier som fulgte hovedveien tett. Disse var egentlig en del av den gamle kongeveien som i sin tid var den gamle hovedfartsåren gjennom fylket. Mye kan sies om hovedveien også, nærmere bestemt Raveien. Denne ble bygget på toppen av morenen av raet som strekker seg gjennom hele Vestfold. Ra betyr egentlig grusrygg, en geologisk struktur som ofte ble benyttet som vei i forhistorisk tid. Raet ble dannet da innlandsisen trakk seg tilbake mot slutten av istiden og etterlot seg grus og sand i enkelte områder.

Iskaldt
Vi tok av på Stokkeveien da vi nådde frem til Sørby. Det ble brått kaldt da vi kom inn på denne veien, kanskje fordi vi kom lavere ned i terrenget. Det begynte å verke i hendene.
– Jeg tror vi trenger en kaffe i Stokke, foreslo Ole.
Jeg kunne ikke være mer enig. Vi satte opp tempoet og passerte bøkeskogen før vi ankom sentrum. Stokke har den nest største bøkeskogen i Vestfold etter Larvik.

Markeringsbehov
Det hadde blitt mørkt da vi ankom Stokke. Vi var såpass kalde at vi satte kursen rett mot en av Stokkes kaféer. Da vi passerte en kinarestaurant med småretter på menyen, var det ingen tvil om hvor vi skulle. Det ble hver sin pekingsuppe med kaffe til. Jeg tok opp telefonen for å sjekke løypa videre mot Torp.
– Sitter dere her med telefonene? spurte en eldre dame som var på vei ut.
– Ja, vi sjekker kartet, svarte jeg. – Vi skal nemlig gå helt til Torp i dag, la jeg til.
Det virket som hun kun hadde et markeringsbehov, for hun virket overhodet ikke interessert i svaret mitt.

Stokke stasjon
Etter 20 minutter begynte Snuta å småbjeffe. Jeg tror hun oppdaget at vi spiste uten henne. Vi drakk derfor opp kaffen og satte kursen rett mot Torp. Først måtte vi innom Stokke stasjon for å ta noen bilder.
– Vi skal følge Torpveien, sa jeg. – Den følger rullebanen og går gjennom en øde skog.
Jeg hadde sjekket flyfoto og Google Street View dagen i forveien og funnet ut at veien faktisk var åpen for allmenn ferdsel. Dette til tross for at den ligger ganske nær flyplassområdet.

Rullebanelangs
Det tok en halvtime å gå fra Stokke til vi kom frem til krysset der Torpveien startet. Det var en mørk skogsvei som ikke var særlig opplyst. Jeg satte derfor på meg hodelykta og tok på refleksvesten. Vi gikk nå midt imellom rullebanen og jernbanen. Rullebanen på Torp er tre kilometer lang, så det var enda et stykke igjen frem til Torp holdeplass som lå i andre enden. Det var med andre ord på tide å ringe Harriet. Kona til Ole hadde tilbudt seg å hente oss på holdeplassen.
– Kanskje hun bør hente oss i terminalen i stedet, foreslo jeg.
Vi sjekket togtidene og fant ut at det ville komme et tog om en time. Da kunne vi sitte på med shuttlebussen opp til terminalen for å slippe å stå ute og fryse.
– Tror du vi får lov å ta med Snuta på bussen? spurte Ole.
Det gjenstod å se.

NATO-midler
Veien vi nå gikk på var trolig laget i tilknytning til flyplassen. Torp ble bygget etter andre verdenskrig med midler fra NATO. Opprinnelig var den kun en militær flystasjon, noe som muligens forklarer hvorfor Torpveien hadde kontrollposter med bom i begge retninger. Det var nok en stund siden disse var i bruk, for den ene bua bar preg av dårlig vedlikehold.
– Vi er straks fremme, sa jeg.
Vi fikk nemlig øye på den opplyste holdeplassen et stykke foran oss. I tillegg kom det et sterkt lys rett i mot oss. Det var et Widerøe-fly som kom inn for landing. Fem minutter senere fulgte et Norwegian-fly etter. Deretter et Ryanair-fly.
– Hvor ble det av alle flya da vi gikk langs rullebanen? spurte jeg.
– De ble nok anholdt av kontrolltårnet på grunn av oss, spøkte Ole.

Sliten hund
Vi ankom holdeplassen fem minutter før togavgang. Ole og Snuta satte seg ned mens jeg ruslet bort til den gamle stasjonsbygningen som opprinnelig tilhørte Råstad stasjon. Stasjonen ble nedlagt i 1971, men gjenåpnet som Torp holdeplass i 2008. Faktisk hadde Torp egen holdeplass i tillegg til Råstad mellom 1958 og 1970. Denne het Torp flyplass holdeplass og lå litt lengre nord for Råstad. Det var uansett for mørkt da vi gikk Torpveien til at vi kunne funnet noen rester etter denne. Bjellene begynte å slå i planovergangen og shuttlebussen hadde ankommet. Det var på tide å rusle bort til Ole og Snuta. Det var nok liten tvil om at Snuta var velkommen i bussen. Før vi rakk å stige inn, hadde sjåføren allerede kommet ut for å hilse på henne. Snuta var så sliten at hun hoppet opp på fanget til Ole og lukket øynene da vi satte oss ned i bussen. Harriet stod klar utenfor terminalbygningen og kjørte oss hjem til middag i Tønsberg. Snuta ble liggende utslitt og fornøyd på kjøkkengulvet da vi kom frem.
comments powered by Disqus