Banner
Du er her: Forside / Vestfoldbanen / Skoppum–Tønsberg

Skoppum–Tønsberg

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
19 km Asfalt, grusveier og stier Middels
Fra Skoppum følges det nedlagte sporet til Horten før ferden går sørover til Adal hvor det tidligere lå en stasjon. Deretter går ferden på turstier til Barkåker hvor den gamle stasjonsbygningen fortsatt står i dag. Det finnes få rester etter den gamle traséen videre til Tønsberg som ble revet da nytt dobbeltspor åpnet i 2011.
< >
Tog på Vestfoldbanen
.
Jeg var i Tønsberg for å besøke faren min som hadde blitt innlagt på sykehuset. Siden jeg skulle bli noen dager i byen, hvorfor ikke gå en etappe langs Vestfoldbanen samtidig? Jeg bestemte meg derfor å gå etappen Skoppum–Tønsberg den dagen det var meldt aller best vær, nemlig søndag.

Kjølig morgen
Selv om himmelen var blå og sola skinte, var det ganske kjølig denne morgenen. Høsten hadde kommet, men det var allikevel meldt nærmere 20 grader i følge meteorologene. Jeg var nå på vei til byen fra Presterød og hadde litt over en time på meg til toget gikk. Jeg hadde nemlig overnattet hos Ole og Harriet. Et kvarter før togavgang ankom jeg stasjonen. Jeg kjøpte meg frokost på Narvesen før jeg satte meg ned på en benk utenfor.

Pipende hund
Jeg åpnet posen med bollen jeg fikk sammen med kaffen. Da hørte jeg piping ved siden av meg. En sort mellomstor hund kikket på meg med store øyne. Jeg kunne ikke fastslå rasen, men kanskje det var en blandingshund med labrador i blodet.
– Nå må du legge deg ned, sa dama som satt ved siden av meg på benken.
Jeg hadde ikke spist frokost denne dagen, så jeg ville helst ikke dele en smule.
– Det var en melding til de reisende. – Toget til Larvik og videre til Skien står nå på Holmestrand stasjon.
Dama ved siden av meg sukka. Det var tydelig at hun skulle med det toget.
– Da blir det litt venting på dere, sa jeg.
– Ja, det blir nok det. – Du får ha en fin tur til Oslo, la hun til.
– Jeg skal hoppe av på Skoppum og gå til Tønsberg i finværet, svarte jeg.
– Ha en fin tur, svarte hun da toget mot Eidsvoll trillet inn på stasjonen.
Jeg skulle til å spørre om jeg fikk låne hunden til turen, men lot være.

Kamerajakt
Da jeg steg av toget på Skoppum ti minutter senere, stod det et annet tog på vei sørover i sporet ved siden av. Jeg kom på at jeg måtte ta det sedvanlige stasjonsbildet og tømte raskt sekken min for innhold på perrongen. Hvor var det jeg hadde lagt kameraet?
– Skal du med toget? spurte konduktøren.
Toget var nemlig klar til avgang.
– Nei, jeg leter bare etter kameraet, svarte jeg.
Da jeg endelig fikk tatt det frem, hadde toget begynt å kjøre. Jeg rakk å ta bilde av det før det var for langt unna.

Hortenlinjen
Det var et halvt år siden sist jeg var på Skoppum stasjon. Da hadde jeg hoppet av toget for å gå den åtte kilometer lange Hortenlinjen, en av Vestfoldbanens fire sidelinjer. På nytt måtte jeg ta bilder av det gamle sporet til Horten som ligger som en asfaltert trikkeskinne bortover parkeringsplassen. Jeg fulgte sporet et stykke før jeg fortsatte på Stasjonsveien som går rett sørover. Etter et kvarter tok jeg av på Adalsveien som jeg skulle følge frem til den nedlagte Adal stasjon.

Levende barn
Veien videre gikk i et relativt øde landskap. Allikevel fantes det liv i området skulle jeg tro et skilt hvor det stod Obs! Obs! Levende barn. Jeg oppdaget i hvert fall en levende gutt som lekte med sin fjernstyrte bil i skolegården bortenfor. Det ble vanskelig å fotografere ham siden han løp frem og tilbake. Derfor ble det lettere å fotografere hesten på andre siden av veien som kikket nysgjerrig bort på meg. Da jeg nærmet meg, kom den gående imot meg mens den knegget lavt. Jeg klappet hodet forsiktig før jeg ruslet videre.

Tveiten transformatorstasjon
Det tok ikke lang tid før jeg møtte på en ny hest. Denne var litt mer forsiktig og nøyde seg med å betrakte meg på avstand. Jeg tok et par bilder og fortsatte videre langs fylkesveien sørover mot Adal. Massive høyspentlinjer dukket opp fra alle kanter og fulgte veien tett. Det var tydelig at jeg nærmet meg Tveiten transformatorstasjon, det enorme anlegget som er godt synlig fra E 18 rett nord for Barkåker. Og flere master kunne Adal ha fått hvis det ikke hadde vært for at Statnett og Svenska Kraftnät skrinla Nordvestlinken-prosjektet. Da ville en kraftlinje på ti mil bli bygget fra Tveiten til Sverige, noe som skapte mye motstand i Østfold som fryktet rasering av kulturlandskapet.

Adal stasjon
Jeg tok av på en sidevei mot jernbanen for å lete etter den nedlagte Adal stasjon. I følge Google Maps, lå stasjonen litt nord for planovergangen. Skuffelsen var stor da grusveien langs sporene var inngjerdet og stengt. Jernbaneverket brukte nå det gamle stasjonsområdet til oppbevaringsplass.
– Trenger du hjelp?
På andre siden av veien stod det ei dame som pakket i bilen. Nå hadde hun oppdaget meg som gikk frem og tilbake med kameraet.
– Det går bra, svarte jeg. - Jeg ser etter rester etter nedlagte Adal stasjon, la jeg til.
– Den ble revet for mange år siden, svarte hun.
Plutselig begynte bjellene å slå. Deretter gikk bommene ned.
– Pass deg for toget! ropte dama mens jeg løp bort til planovergangen.
Jeg klargjorde kameraet og fikk tatt et bilde da toget mot Tønberg suste forbi.

Privat fartsgrense
Jeg gikk tilbake til fylkesveien og fortsatte sørover langs høyspentlinjene mot Jareteigen. Rett før veien krysset fylkesveien fra Borre, skulle jeg ta av på en gårdsvei vestover og følge jernbanen langs noen stier i følge kartet. Nå angret jeg på at jeg ikke hadde kjøpt mer å drikke, for det begynte virkelig å bli varmt. Plutselig dukket et veikryss opp foran meg og jeg skjønte at jeg hadde gått for langt. Jeg snudde og tok av på første mulige grusvei. Veien var merket som privat og hadde en egendefinert fartsgrense på 20 kilometer i timen. Fartsgrensen var en hvit plastfirkant med påmalte tall. Da jeg krysset jernbanen over ei bru, sjekket jeg klokka. I følge rutetabellen ville toget fra Tønsberg passere om fem minutter. Jeg tok derfor frem yoghurten min og satte meg ned for å vente. Og toget var i rute. Fem minutter senere fikk jeg knipset et fint bilde av Flirt-toget som suste forbi.

Usikret planovergang
Veien videre ville bli en utfordring. Var det lov å følge stien langs jernbanen mon tro? I følge kartet skulle jeg krysse jernbanesporene tre ganger på kort tid. Jeg tok av på en traktorvei som var sperret med kjetting. Den var såpass gjengrodd at jeg måtte smyge meg gjennom busker og trå forsiktig. Underlaget var fortsatt gjørmete etter de enorme nedbørsmengdene som herjet området noen dager før. Traktorveien endte ut i en større grusvei som krysset jernbanen over en usikret planovergang. Alle motorkjøretøy: Ring 87 91 79 63 før kryssing. Jeg antok at jeg slapp å ringe nummeret, så jeg lyttet og så etter toget i stedet før jeg krysset sporene. Deretter fulgte jeg gårdsveien som gikk helt inntil sporene.

Kryssing av spor
Plutselig var jeg omringet av gårdsbygninger. Hvor gikk veien videre? Jeg syntes det var ubehagelig å vandre rundt på annen manns grunn. Hestene på gården syntes det i hvert fall var stas med besøk. Tuting kunne høres i det fjerne og jeg løp ned til sporene igjen. Det var toget fra Skoppum som var på vei. Etter å ha tatt noen bilder, studerte jeg kartet nøye. Det så ut for at jeg skulle krysse sporene gjennom porten foran meg og på nytt krysse jernbanen 50 meter lengre bortenfor. Jeg fjernet kjettingen som holdt grinda på plass og krysset linja. En svært utydelig sti fulgte sporene på andre siden av skinnegangen i åkeren. Og ganske riktig – 50 meter bortenfor var det oppsatt en tilsvarende grind som gikk opp til nabogården. Da jeg kom over på den andre siden, kom to sauer løpende imot meg. Den ene av dem var såpass tillitsfull at jeg fikk lov til å klappe den.

Bjeffing
På nytt følte jeg ubehaget av å oppholde meg på fremmed grunn. Der var nemlig ikke lett å se hvor jeg skulle fortsette. Jeg måtte ha bistand fra UT.no-appen og oppdaget at veien videre gikk mellom et verksted og en privatbolig. Da jeg ruslet stille forbi bygningene, begynte bikkja på gården å gjø. Jeg satte opp tempoet og forlot gården før jeg møtte på bonden med høygaffelen i hånda. Veien endte ut i en bedre vedlikeholdt grusvei som jeg fulgte østover. I følge kartet skulle jeg nå inn på en sti som gikk rett til Barkåker. Overraskelsen var stor da jeg fant den blåmerkede stien som gikk rett inn i skogen. Dette ville utvilsomt bli turens høydepunkt.

Barkåker stasjon
Det ga en enorm frihetsfølelse å følge stien i skogen. Den var svært gjørmete og det lå større vanndammer enkelte steder. Heldigvis hadde jeg vanntette tursko, så jeg trengte ikke å gå så forsiktig. I løpet av en halvtime hadde jeg kommet ut av skogen og gikk nå i en allé med trær på begge sider. På venstre side lå åkeren med alle høyballene og på høyre det nye dobbeltsporet mellom Tønsberg og Barkåker som åpnet i november 2011. Jeg nærmet meg med andre ord Tønsberg. Alléen endte ut i en større vei rett utenfor Barkåker sentrum. I bunnen av en bakke kunne jeg se den gamle stasjonsbygningen som ble nedlagt i 1978. Da jeg kom frem til stasjonen, oppdaget jeg at noen meter med gammel skinnegang var bevart der hvor plattformen en gang hadde ligget. Dagens trasé ble nemlig flyttet litt lengre unna for å gjøre plass til dobbeltsporet. Det var ikke lett å ta bilde av stasjonsbygningen og godshuset som stod ved siden av. Motlys og omliggende bygninger skapte nemlig en del utfordringer.

Fjernet trasé
Nå var planen å følge den gamle traséen videre mot Tønsberg. Jeg krysset derfor dobbeltsporet over ei bru og fulgte dette langs en anleggsvei. Det ble nok vanskeligere enn jeg hadde trodd, for traséen var helt usynlig etter at næringsbygg hadde tatt over området. Jeg ruslet derfor ned til hovedveien og fulgte denne mot Tønsberg i stedet. Veien var sterkt trafikkert, så jeg måtte nesten gå i grøfta hver gang en bil passerte. Etter å ha fulgt veien et stykke, tok jeg av på en industrivei som krysset jernbanen. I følge kartet så det ut som om den var bygget over den gamle traséen. Dessverre var traséen omgjort til dyrket mark så langt øyet kunne se. Jeg måtte derfor snu og følge en av hovedfartsårene inn til Tønsberg i stedet. Jeg hadde allikevel bestemt meg for å følge veien opp til Eik et stykke lengre fremme. Den veien hadde jeg kjørt mange ganger tidligere og krysset jernbanen over en planovergang. Kanskje det fantes noen rester i det området?

Ingen rester
Det var veiarbeide et godt stykke bortover og jeg måtte derfor gå på innsiden av autovernet. Da ble det befriende å følge veien opp til Eik i stedet og slippe all trafikken. Da jeg hadde gått et stykke, tok jeg opp UT.no-appen for å se hvor jeg befant meg i forhold til den gamle traséen. Den kunne fortelle meg at jeg for lengst hadde passert området hvor planovergangen hadde ligget. Jeg kunne derfor konkludere med at hele traséen hadde blitt omgjort til dyrket mark, og det bare i løpet av fem år. Da jeg nådde toppen av bakken, fulgte jeg korteste vei mot Tønsberg. Jeg var nå svært tørst og lengtet etter noe å spise.

Kjeleolla
Jeg tok av på en sykkelvei som gikk bratt nedover. Den var merket som Grevestien. Denne kulturstien ble åpnet av kommunen i 1991 som en rundløype gjennom løvskoger og herregårder. Kanskje jeg burde ha lest om denne før jeg la løypa for dagens etappe? I følge kartet ville den også krysse den gamle jernbanetraséen. Da jeg befant meg i området hvor sporene lå for fem år siden, kunne jeg konstatere at vegetasjonen hadde tatt overhånd. Det var nemlig vanskelig å se hvor traséen nøyaktig krysset veien. Jeg fortsatte derfor videre på Grevestien som endte ut i en sykkelvei mot sentrum. Der lå også Kjeleolla, Tønsbergs vannkilde som Jernbaneverket ødela i 2003 etter å ha prøveboret i området. Opprinnelig het vannkilden ‹Frodakelda› i følge byloven fra 1276. Tønsberg ingeniørvesen har reparert den tørrlagte vannkilden og besørget for at det fortsatt renner vann i røret som kommer ut fra fjellet. Dette satte jeg selv stor pris på siden jeg nå var svært tørst. Jeg fylte opp Farris-flaska og fortsatte den siste kilometeren inn mot sentrum. På høyre side av meg kunne jeg skimte Slottsfjelltårnet som ble reist til byens tusenårsjumileum i 1888.

Asiatisk avslutning
Da jeg nærmet meg Tønsberg stasjon, så jeg at plattformen var full av mennesker. Plutselig begynte bjellene å slå. Toget var på vei. Jeg gikk ned til plattformen og rakk akkurat å ta bilde av toget fra Larvik som kom kjørende inn til stasjonen. Deretter ringte jeg min venn Ole for å få spisestedstips. Han rådet meg til å følge sporene videre forbi stasjonen og Farmanstredet. I enden av veien ville jeg nemlig finne en asiatisk fastfoodrestaurant som serverte rimelig og god mat. Jeg fant raskt My Café og bestilte meg en sterk kyllingrett. Deretter ruslet jeg bort til sykehuset for å se hvordan det stod til med far.
comments powered by Disqus