Banner
Du er her: Forside / Vestfoldbanen / Sande–Holmestrand

Sande–Holmestrand

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
15 km Asfalt og grusveier Middels
Turen går langs småveier på vestsiden av jernbanelinja frem mot Holm. Derfra følges kyststien til Bogebukta gjennom et idyllisk hytteområde. Resten av turen går langs gamle E18 som følger kysten og Vestfoldbanen tett.
< >
Vasse i snø
.
Jeg og Kristin hadde avtalt en uke i forveien å gå skinnelangs fra Sande til Holmestrand. Men det var før værmeldingen hadde varslet det enorme snøfallet som kom natten før vi skulle gå. Vi bestemte oss for å ta et senere tog denne søndagsmorgenen for å se an været. Derfor møtte vi hverandre på Oslo S i halv tolvtiden. Jeg fant Kristin ved billettautomatene.
– Jeg tror nok det blir en del utforkjøringer i dag, sa jeg.
– Du tenker ski? spurte Kristin.
Jeg måtte le og innså min tvetydige kommentar. Januar er høysesong for alpin skiidrett, men jeg tenkte nok egentlig på det enorme snøfallet som ville skape trafikale utfordringer denne dagen.

Sande gamle stasjon
Vi ankom Sande rundt halv ett og ble møtt av ubrøytede veier da vi steg av toget. Jeg forsøkte å finne kameraet i sekken for å ta et startbilde før toget kjørte av gårde, men jeg var for treig.
– Kan vi rusle bort til den gamle stasjonen? spurte jeg.
Da dobbeltsporet stod ferdig i 2001, fikk Sande en ny togstasjon. Den gamle stasjonsbygningen står fortsatt i dag og er omgjort til pub. Den fikk jeg og Sita glede av da vi tok en øl på Stasjonsgaarden Kafé og Bar etter å ha gått etappen Drammen–Sande to måneder tidligere.

Ubrøytede veier
Puben var stengt da vi kom frem etter å ha vasset i snø på det ubrøytede fortauet, men jeg fikk tatt det sedvanlige startbildet. Deretter ruslet vi inn i en kiosk for å kjøpe mat til turen. På veien diskuterte vi dagens løype. Kristin hadde skrevet ut kart over kyststien og jeg av noen mindre trafikkerte veier lengre inn i landet. Vi fant ut at det store snøfallet ville gjøre det utfordrende å gå i sti, så vi endte opp med å følge noen mindre veier på vestsiden av jernbanelinja. Da vi krysset jernbanesporene, møtte vi en ny utfordring. Sykkelveien var ikke brøytet, så vi måtte følge fylkesveien i stedet. De få bilistene vi møtte hadde heldigvis ingen innvendinger mot dette. Det ble ingen tuting.

Holm stasjon
Etter 20 minutter langs Hanekleivveien, tok vi av på en mindre ubrøytet vei vi skulle følge frem til stedet hvor Holm stasjon en gang lå. Stasjonen ble nedlagt i 1978 og bygget revet, så vi forventet ikke å finne særlige rester. Men området preges av høy byggeaktivitet i dag. Fra Holm til Nykirke skal 14 kilometer med nytt dobbeltspor stå ferdig høsten 2016. Kanskje vi fant noe spennende å ta bilde av allikevel?

Gikk feil
Det gikk ikke særlig raskt, for veien var såpeglatt. Da vi passerte det siste bebodde huset langs veien, begynte vi å vasse i snø. Vi gikk nå på noe som liknet mer på en anleggsvei.
– Tror du vi kommer over sporene? spurte Kristin noe bekymret.
Kartet viste at veien krysset jernbanelinja, men kanskje det var fra den tiden linja var enkeltsporet? Det så i hvert fall ikke særlig lovende ut.
– Vi har faktisk gått feil, sa jeg noe oppgitt.
Av en eller annen grunn hadde vi tatt av på en sidevei uten å legge merke til det. Veien førte alldeles ikke til Holm, men til en gård på andre siden av linja. Da vi nærmet oss sporene, oppdaget Kristin at det lå en undergang under jernbanelinja. Jeg forsøkte å tråkke i fotsporene til Kristin for å unngå å bli gjennomvåt av snø.

Gulspurv
Vi måtte frem med kartet da vi hadde krysset linja. Veien var nedsnødd og vanskelig å få øye på der den kryssa jordet. Vi vagget bortover mens vi fulgte med på markøren på UT.no-appen. Etter en halvtime kom vi anpustne frem til gården hvor veien endte. Bonden holdt på i fjøset og vi kunne skimte noen kuer gjennom et vindu.
– Vi får håpe bonden har brøytet veien ned til hovedveien, sa jeg.
Vi vagget videre opp mot bolighusene og fikk øye på noen gulaktige småfugler som satt i en hekk. Var det gulspurv mon tro? Vi hadde sett flere av disse på veien bort til gården. Jeg forsøkte å ta noen bilder av fuglene, men uten særlig hell.

Dødsveien
Vi ruslet ned til hovedveien og innstilte oss på å gå langs en svært trafikkert vei. Før den nye firefelts motorveien åpnet i 2001, ble denne veien omtalt som «dødsveien». Allikevel er gamle E18, eller Gamle Sørlandske som den heter, fortsatt svært trafikkert. Da ble det en lettelse å oppdage at det gikk sykkelvei parallelt med hovedveien. Og ikke nok med det. Den var faktisk markert som en del av kyststien. Gleden var kortvarig, for sykkelveien var såpass dårlig brøytet at vi måtte å gå langs hovedveien i stedet. Den var heldigvis ikke så trafikkert som vi hadde fryktet.

Kyststien
Jeg fulgte stadig med på kartet for ikke å miste Holm stasjon. Selv om vi ikke gikk i den planlagte løypa, var det kort vei opp til stasjonsområdet fra hovedveien. Men vi glemte av hele stasjonen da vi kom frem til et område av sykkelveien som faktisk var nybrøytet. Kyststien strakte seg vekk fra hovedveien og fulgte sjøen tett. Veien gikk nå gjennom et stort hyttefelt. Stedet minnet meg om mange av Oslos kolonihager med bittesmå hus med idylliske små hager, men her hadde hytteeierne sjøutsikt i tillegg. Enkelte av hyttene hadde også sin egen lille brygge.

Mistet stasjonen
Da vi hadde gått et stykke, tok jeg opp telefonen for å se på kartet.
– Vi har passert stasjonen for lenge siden, sa jeg.
Det gjorde i grunnen ikke så mye. Kyststien var nok mer idyllisk enn byggeplassen ved Holm stasjon. Sjøutsikten var allikevel noe begrenset, for tåka lå tett over vannet. Omsider var det slutt på sykkelveien og kyststien fortsatte opp i høyden via en smal undergang under hovedveien.
– Hvilken vei velger vi nå? spurte jeg.
Kristin ble usikker. Da vi kom ut av tunnelen på andre siden av veien, vasset vi i snø. Vi bestemte oss raskt for å følge hovedveien i stedet.

Gamle kongevei
Planen var å følge kyststien herfra og opp den gamle kongeveien til Botneplatået, men vi ombestemte oss da vi så at dette vil bli en Everest-ekspedisjon. Fjellet var stupbratt og stien garantert nedsnødd og usynlig. Dessuten ville det når som helst bli mørkt. Da ble det tryggest å følge gamle E18 langs autovernet i stedet. Den gamle kongeveien hadde nok vært en flott avstikker på sommerhalvåret. Da kunne vi gått igjennom Bassengparken og fått en fantastisk utsikt over byen fra toppen. I tillegg kunne vi gått innom det øvre tunnelløpet til den nedlagte Holmestrand–Vittingfossbanen. Den gamle kongeveien var en kjent gang- og ridesti på 1300-tallet, men utbedret som kjerrevei på 1600-tallet. Veien var således en del av hovedfartsåren gjennom Vestfold.

Lunsjpause
Vi fortsatte langs Gamle Sørlandske og valgte således kystveien i stedet for snøkaos i fjellet.
– Hva tror du om trappa på hytta der nede? spurte Kristin.
Kristin hadde speidet etter et egnet sted for å spise dagens lunsj og kikket nå ned på en liten idyllisk hytte nær sjøen. Jeg fulgte nølende etter Kristin på den bratte og ubrøytede veien ned til hytta. Da vi kom frem, satte jeg pris på forslaget. Det ble godt å sette seg ned. Vi børstet snø av trappa og åpnet termosene våre.

Nytt dobbeltspor
Etter en halvtime var vi på beina igjen – denne gangen med hodelykt og refleksvest. Det begynte nemlig å bli ganske mørkt ute. Plutselig oppdaget vi en tunnel rett inn i fjellet. Den hadde takbelysning og så ut for å gå et godt stykke inn i fjellet.
– Det må være en anleggstunnel for det nye dobbeltsporet, sa jeg.
I forbindelse med det nye dobbeltsporet som åpner høsten 2016, skal over 12 kilometer gå i tunnel. Holmestrand får dermed en ny stasjon inne i fjellet. Hadde det ikke vært for at det var forbudt å gå inn, hadde vi muligens undersøkt tunnelen nærmere.

Dyre vårruller
Vi kom frem til Holmestrand en halvtime før toget vårt gikk. Det var nokså kaldt ute, så vi fortsatte videre mot byen for å finne et krypinn. Fortauene var dårlig brøytet, så det gikk ikke spesielt raskt. Vi valgte derfor å gå midt i gata i stedet.
– Der lyser det en fakkel, sa Kristin.
Vi hadde nå tre valg. Vi kunne velge en tom kinarestaurant, en Shell-stasjon eller kaféen med fakkelen et kvartal lengre unna. Det ble det siste. Kaféen var visst ikke noe mer spennende enn en vietnamesisk take away-sjappe, men det fikk duge. De hadde sikkert varm kaffe. Da jeg oppdaget at de solgte vårruller for 20 kroner stykket, bestilte jeg like gjerne to med én gang.
– Du skal ha middag? spurte dama bak disken.
– Nei, to vårruller, svarte jeg.
– OK, da blir det 280 kroner.
– For to vårruller og en eplemost?
Jeg vet ikke hva hun tenkte, men prisen ble omsider redusert med 200 kroner. Etter et kvarter måtte vi skynde oss tilbake for å rekke toget hjem.
comments powered by Disqus