Banner
Du er her: Forside / Bergensbanen / Evanger–Hamlagrø

Evanger–Hamlagrø

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
20 km Delvis umerket sti Hard
Vi brukte 13 timer på ferden oppover Vossedalen fra Evanger og ned til Hamlagrøvatnet. Første del av etappen gikk i et svært bratt terreng oppover en umerket sti. Høy vannføring i elver og snødekte fjell skapte mange hindre underveis.
< >
Vossedalstølen
.
Det var full fest i kafévogna da jeg og Eirik entret den i 12-tiden. Vi hadde lyst til å ta en øl for å skravle litt etter at konduktøren hadde kontrollert billettene våre. I vogna satt det Iron Maiden-fans i alle aldersgrupper. Vi skjønte straks at samtlige skulle på konsert i Bergen dagen etter. Nå var det full diskusjon om hva som var den ultimate Maiden-låta.
- Nei, det er Run to the Hills som gjelder, skjøt sunnmøringen inn.
Vi plasserte oss innerst i vogna med hver vår halvliter. Resten av gjengen lagde bare god stemning selv om vi hadde et helt annet formål dagen etter. De hadde overtalt betjeningen til å spille Maiden over høyttaleranlegget. Vi følte vi nå satt i en skikkelig rockebule.
- Vi skal egentlig på fjelltur. Kanskje vi bør dra på konsert vi også, sa jeg til dama ved nabobordet.
- Klart det! Dere kan jo bare stikke innom 7/11, så får dere billett, lød svaret.
7/11 langs stien opp til Hamlagrø, ja. Jeg tror ikke hun fikk helt med seg hva slags tur vi skulle på.

Oppvåkning
Konduktøren vekket oss et par minutter før toget rullet inn på Voss stasjon. Eirik så ut til fortsatt å befinne seg i drømmeland. Jeg ristet i ham, men han viste ikke tegn til å våkne. Jeg tok et skikkelig tak i ham med begge henda og filleristet karen på nytt. Det kom noen grynt og så var han oppe på to bein. Toget hadde nå trillet inn på stasjonen. Skulle vi ta første lokaltog mot Evanger eller skulle vi forsøke å sove litt på stasjonen? Det hadde jo blitt lite søvn på oss. Vi bestemte oss for å komme oss så raskt som mulig til Evanger og slappe av på Vending-hytta i stedet når vi kom fram.

Frokost
Etter vel 40 minutter satt vi på toget igjen. Etter ytterligere et kvarter var vi framme i Evanger. Kanskje Evangerrista kafé var åpen? De hadde jo tross alt frokostservering for overnattende gjester. Vi ruslet over elva, men bygda var helt død. Ingen rush i Evanger klokka halv syv om morgenen. Vi gikk derfor tilbake til stasjonen og satte oss ned for å spise frokost på noen benker utenfor. Da klokka var syv var vi på veien igjen. Nå gjaldt det å finne stien oppover Vossedalen mot Alexander Grieghytten.

Stifinner
Vi fulgte en traktorvei som gikk rett inn i skogen. Veien ble smalere og smalere. Til slutt var den kun en tynn sti. Vi kom fram til et skilt som det stod Alexander Grieghytten på. Vi var i hvert fall på riktig vei. Det gikk nå svært bratt oppover dalen. Eirik hadde studert høydemeterne detaljert på kartet og kunne fortelle at det snart ville bli mye brattere. Det gikk treigt oppover. Vi måtte stadig ta hyppigere og hyppigere pauser for å få igjen pusten. Hjertet mitt banket i hundre. Jeg angret brått på at jeg ble sittende senere enn nødvendig med øl i kafévogna. Jeg skyldte på Maiden-fansen og tvang kroppen ytterligere oppover fjellsiden. Det ble mer og mer gjørmete og fuktig. Vi trasket nå midt i myra og det var på tide å skifte over til fjellstøvler.

Seter
Vi følte at det aldri ble noen ende på stigningen. Hver eneste gang vi trodde vi nådde bakkens ende, kunne en ny skimtes i det fjerne. Sauebjeller kunne høres lengre fremme. Endelig flatet terrenget ut og vi kom inn i en dal. Foran oss lå en gammel seter hvor ett av husene hadde blitt pusset opp og gjort om til ei hytte. Vi ruslet opp til hytta som var fullstendig nedbomba av sauemøkk. Tre sauer syntes vi var veldig skumle. De kom sakte imot oss, men hoppet tilbake hver eneste gang vi gjorde noen bevegelser. Så snek de seg innpå igjen. Kanskje vi hadde noen godbiter på lur? Vi tok en matpause og studerte kartet. Vi hadde mistet stien, men i følge kartet skulle vi passere Skåpet. Det måtte være høyden vi så foran oss.

Høy vannføring
Vi fulgte elva oppover dalen. Det gikk en slags sti ved siden av, men det kunne like gjerne være sauetråkk. Vi kom oss rundt høyden og fikk øye på et stort fjell foran oss. I følge kartet skulle vi fortsette i en dal som vi kunne skimte i det fjerne. Etter en halvtime var vi nesten fremme ved dalen, men hvordan skulle vi klare å komme oss videre? Dalen var et dypt juv. I bunn rant elva som hadde svært høy vannføring. Vi skjønte straks at vi hadde lagt ut på tur i et terreng det var for tidlig på året å ferdes i. Snøen hadde enda ikke rukket å smelte, noe som gjorde elvene spesielt store. Vi satte oss ned og måtte legge en plan. Var det mulig å bestige fjellet fra et annet sted?

Telefonjakt
Etter å ha studert kartet nærmere, bestemte vi oss for å bestige fjellet lengre nede i dalen på nordsiden. Første hindring var den store elva som vi måtte krysse. Strømmen var for sterk der vi nå stod. Vi ruslet et stykke oppover og forsøkte oss på vading, men måtte gi opp. Vi fant omsider et sted lengre ned i dalen der hvor elva var litt bredere. Jeg pakket all elektronikk inn i vanntette poser og oppdaget at telefonen ikke lå i lomma mi. Den måtte ha falt ut av lomma i området hvor vi hadde sittet med kartet. Atter en gang måtte vi bevege oss oppover dalen. Vi splittet lag og la ut på telefonjakt i hver vår retning. Etter en halvtime kom Eirik smilende med telefonen i hånda. Han hadde funnet den liggende i mosen. Jeg pakket den i et vanntett syltetøyspann i plast og ruslet ut i elva. Vi kom heldigvis begge over relativt tørre.

Stijakt
Vi hadde kastet bort minst to timer. Klokka nærmet seg tre og vi burde ha kommet mye lengre på ferden. Det var hardt å bestige fjellsiden selv om vi gikk i sikksakk oppover. Vi var nå langt over tregrensa og hadde begynt å vasse i snø. Omsider var vi på toppen og fikk flott utsikt over dalen vi hadde fulgt oppover fra Evanger. Nå gjaldt det å finne igjen stien. Kartet viste at den delte seg på andre siden av fjellet. Vi fortsatte innover en dal mens vi hele tiden forsøke å se etter stien som vi i følge kartet ville krysse. Problemet var at vi vasset i snø og kunne risikere å passere den uten å legge merke til det. Plutselig oppdager Eirik et skilt et godt stykke foran oss. Vi gikk videre, men møtte stadig nye hindre. Mørke streker på snøen foran oss indikerte elver som gikk under. Å krysse disse ble altfor farlig. Nye omveier måtte følges for å komme helberget frem.

Ny sti
Vi ble sjeleglade da vi kom fram til skiltet som pekte mot Alexander Grieghytten. Vi hadde funnet igjen stien og krysset der den delte seg. Stien vi nå kom inn på var skikkelig merket med T-symboler, men hvorfor pekte skiltet rett mot den bratte snødekte skråningen? Det var visst ingen annen vei utenom. Vi sparket støvlene inn i snøen for å få grep og klatret forsiktig oppover mens vi holdt oss fast i tynne greiner som stakk ut. Det gikk, men det var både skummelt og tidkrevende. Omsider kom vi til toppen hvor en ny T-merket stein kunne synes. Vi tok en kort pause ettersom vi tilsynelatende hadde kommet opp på etappens høyeste punkt.

Hyttejakt
Stien videre gikk i lett terreng. Det var snøfritt på toppen med myk mose det var behagelig å gå på. Endelig kunne vi sette opp tempoet. De T-merkede steinene kunne synes på god avstand foran oss i terrenget. Vi kom etter hvert ned til et vann lengre nede i dalen. Nye elver måtte krysses, noe vi nå hadde fått god trening i. En hytte kunne skimtes i det fjerne. Var det Alexander Grieghytten? Da vi kom ned, fant vi ut at det måtte være en annen hytte. Jeg måtte sette meg ned på trappa og kjente jeg nå var fullstendig utmatta. Jeg fylte konsentrat av solbærsaft på ei flaske og fylte den full med vannet fra elva. Jeg fant også fram den siste sjokoladen jeg hadde tatt med. Energien kom gradvis tilbake og vi kunne fortsette videre.

Oppover
Vi møtte en ny elv. Denne hadde veldig stor vannføring. Eirik tok et langt hopp og kom seg helskinnet over. Jeg forsøkte i stedet å vade, men skråningen var for bratt på andre siden av elveløpet til at jeg fikk klatret opp. I stedet kastet jeg sekken over og forsøkte å finne et annet sted å passere. Eirik kom meg til unnsetning og fikk dratt meg opp. Så gikk ferden oppover igjen. Løypa var ikke helt som forventet, men håpet var at hytta lå på toppen. I stedet møtte vi på en ny høyde. Da vi endelig hadde passert denne, gikk det fortsatt oppover. De T-merka steinene var nå dekket av snø og det ble tungt å fortsette. Vi måtte studere kartet på nytt for å finne ut hvor stien egentlig gikk. Nye mørke streker i snøen indikerte elver som måtte passeres. Det ble tidkrevende å fortsette.

Hamlagrøvatnet
Da vi endelig kom opp på bakketoppen, kunne et vann skimtes i det fjerne. Vi hadde kommet til topps og det var nå kun nedoverbakker igjen. Det måtte være Hamlagrøvatnet. Sivilisasjonen kom mer og mer til syne etter hvert som vi steg lengre ned fra fjellet. Hytter og strømmaster. Det begynte å regne, men det påvirket ikke humøret vårt. Vi var egentlig sjeleglade for å ha kommet over den største kneika på turen. Etter vel tre kvarter hadde vi kommet ned til et hyttefelt. Den tomme Alexander Grieghytten lå litt lengre nede mot hovedveien. Klokka var nå åtte på kvelden. Vi hadde med andre ord gått i tretten timer i ett strekk.

Vending
Vi tok kun en kort pause på 20 minutter. I følge DNT skulle det ta mellom to og tre timer å gå fra Hamlagrø til Vending-hytta hvor vi skulle bo. Det skulle virkelig bli godt å steke reinbiffen og drikke vinen jeg hadde drasset med meg. Vi ruslet ned mot hovedveien og fulgte den et stykke. Da vi kom til et hyttefelt, spurte vi en middelaldrende mann om veien som kom ruslende med noen flasker pils i hånda.
- Vending? Det er bare en time oppover dalen der. Gå over brua og følg skiltinga!
En time. Kunne det virkelig være sant? Plutselig kjente vi at energien kom tilbake. Vi var altså snart i havn.

Alternativ rute
Den T-merka ruta opp til Vending-hytta ville passere en høyde på 900 meter. Vi var nå på 600 meters høyde og var ikke klare for flere stigninger. Derfor valgte vi den gamle stien til Vending som gikk i et lavere terreng. Det skulle vi kanskje ikke ha gjort. Vi ble usikre på veien da vi hadde gått i en halvtime. Ved ei bru var det skiltede og merkede ruter inn i skogen, men vi fortsatte i stedet rett fram på en tynn sti. Vi fulgte elva et stykke oppover og merka at stien hadde forsvunnet. Det begynte å bli bratte stigninger oppover i terrenget. Energien var nå fullstendig på bunnivå. Jeg måtte stadig vekk ta pauser. Kunne hytta ligge over neste topp mon tro? Vi hadde nå minst gått i en time. Etter en halvtime fant vi en tynn sti litt lenger oppe i fjellsida. Optimismen kom tilbake. Vi kom omsider fram til et stort vann. Stien var på nytt usynlig. Burde vi ha krysset elva og fortsatt på andre siden av vannet?

Kapitulasjon
Det var krevende å gå langs det store vannet, så vi fortsatte i stedet høyere oppe langs fjellsiden. Eirik mente vi nå burde gi oss og returnere til hyttefeltet. Mens jeg hvilte, klatret Eirik opp fjellsida for å sjekke om han kunne se noe i det fjerne. Han kom mindre optimistisk tilbake og sa han kun så et juv lengre oppe i dalen. Klokka var nå ett på natta og det begynte å mørkne. Vi hadde altså gått i 18 timer. Vi returnerte samme vei som vi kom med lommelykta i hånda. Hva hadde vi gjort feil? Vi var for slitne til å tenke klart. Nå var planen å banke på noen av hyttene nedi dalen som det fortsatt var lys i for å søke ly. Etter 20 minutter klarte jeg ikke mer. Det var ingen annen utvei enn å tenne et bål og legge seg ned. Rett bortenfor var det faktisk slått opp et telt, men det var for sent på natta for å sjekke om noen lå våkne i det. Jeg tok på meg alle klærne jeg hadde og benyttet ponsjoen som en primitiv teltduk. Eirik tente bål og jeg sovna umiddelbart. En time senere våkna jeg ved at jeg skalv. Jeg forsøkte å pakke meg tettere inn. Det hjalp litt, men skjelvingen kom tilbake så snart jeg kom i halvsøvne. Jeg holdt meg derfor våken til det igjen var dagslys.

Haik
Etter å ha spist resten av knekkebrødet til frokost, bar det nedover igjen. Hvordan vi skulle komme oss videre til Voss fra Hamlagrø måtte vi finne ut senere. Stien nedover fulgte en helt annen løype enn den vi hadde fulgt opp. Den endte på oversiden av et hyttefelt. Vi ruslet mot veien og fikk øye på et par som holdt på å pakke i bilen. Ingen napp, de ville ikke ha oss med. Vi stilte oss ved veien og begynte å haike. Plutselig oppdaget vi en mann som pakket i bilen et steinkast unna. Denne gangen ble det fulltreffer. Det viste seg at det var samme person som bodde i teltet rett bortenfor der vi søkte ly i fjellet. Han hadde hørt oss og sett lyset fra bålet. Vi fikk sitte på ned til Dale hvor vi hoppet på toget mot Voss en time senere.

Sure fjes
Jeg vasket meg og skiftet på det store handikapptoalettet og følte meg presentabel igjen. Så kom toget trillende inn på Dale stasjon. Rett foran oss stod kafévogna. Perfekt. Vi gikk rett inn, men fikk straks en skjennepreken av en kraftig betjent med tatoveringer på armene.
- Fjern de sekkene! De skal ikke ligge i denne vogna.
Jeg hadde allerede stilt meg i køen for å kjøpe meg mat og spurte forsiktig om jeg kunne ferdigstille min påbegynte handel. Det var greit. Eirik tok sekkene og plasserte disse i nabovogna. Alt var i orden igjen. Så kom et surt fjes nummer to. Jeg tok fram VISA-kortet og skulle til å betale for en billett til Voss. Jeg presiserte at vi hadde gått på Dale stasjon. Konduktøren så surt og mistenksomt på meg.
- Ja, hvis du påstår at du har gått på Dale, så er det vel det som er sannheten, lød svaret surt.

Dødsfall
Da vi gikk av toget på Voss stasjon, gikk vi rett inn på nærmeste gatekjøkken for å spise en usunn cheeseburger. Magen min hadde sikkert skrumpet inn grunnet lite mat det siste døgnet. Jeg klarte nemlig ikke å spise opp mer enn halvparten. Etter å ha spist, ruslet vi ned til Vangsvatnet i sentrum og la oss ned på gresset. Oppdraget var ikke fullført. Vinen vi hadde drasset med oss i fjellene dagen før var en fin trøst. Jeg tok et glass og sovnet i sola. Da jeg våknet så jeg at Eirik gikk rundt med telefonen. Så forsvant han inn på kaféen bortenfor. Han kom ut igjen med to kaffekopper.
- Her, drikk! Og ta denne her også, sa han lettere bedrøvet mens han serverte meg kaffe og et beger med brennevin.
- Faren min er død, sukket han.

Afterparty
Det ble stille. Hvorfor opplevde vi så mye ulykke på denne etappen? I timene som fulgte må jeg si at jeg ble mektig imponert over Eirik og hvordan han taklet situasjonen. Han beholdt roen, men jeg visste at det var vanskelig. Vi pratet ut og drakk resten av vinen mens sola enda var oppe. Deretter ruslet vi inn på kaféen vi satt utenfor til den stengte. Vi fikk vite at det var et afterparty på utestedet Inside for de som hadde jobbet som frivillig under Ekstremsportveko. Resten av kvelden var dermed i boks. Vi ruslet over elva Vosso og fant stedet som var nærmest folketomt, men i løpet av et par timer var vi omgitt av feststemte folk. Betjeningen og noen gjester fikk høre om alt vi hadde vært igjennom. Det var kanskje vi som hadde drevet mest med ekstremsport. Vi følte i hvert fall at vi var de selvskrevne gjestene denne kvelden. Da det virkelig begynte å bli liv, hadde klokka blitt tolv. Vi måtte takke for oss for å rekke nattoget tilbake til Oslo. Kanskje det hadde vært tryggere å bli med Maiden-gjengen på konsert i Bergen allikevel.
Sponsor:
comments powered by Disqus