Banner
Du er her: Forside / Ofotbanen / Riksgrensen–Narvik

Riksgrensen–Narvik

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
36 km Stier, grusveier og asfalt Hard
Rallarvegen langs Ofotbanen er en fantastisk fjelltur som går langs stupbratte fjell fra Riksgränsen i Lappland til Rombaksbotn øst for Narvik. Ferden går videre med båt over fjorden til Sildvik hvor Sildvikveien og E 6 følges frem til Narvik stasjon.
< >
Tog på Ofotbanen
.
Det var strålende solskinn og varmt da jeg våkna i Narvik denne onsdagsmorgenen. Jeg hadde overnatta hos mora til Eirik og blitt tatt godt imot med hjemmelaga pizza dagen før. Nå skulle vi rekke Kiruna-bussen som gikk 9.30 og hoppe av ved Riksgränsen holdeplass for å vandre vestover langs Rallarvegen til Rombaksbotn. Der skulle vi plukkes opp med båt og settes av ved Sildvik og fortsette videre mot Narvik til fots.

Ulyder
Vi var de eneste passasjerene om bord på bussen. Siden første toget på Ofotbanen gikk en time senere, hadde vi valgt å ankomme med buss for å få bedre tid underveis. Nå begynte vi å angre. Foran oss på E 6 lå en tysk bobilturist som kjørte langt under fartsgrensa og skapte store køer. Bussjåføren hadde blitt mektig irritert og begynte å tute. Det hjalp ikke særlig. I tillegg til tutinga dukket andre ulyder opp i tillegg. En gjentakende skjærende lyd kunne høres fra bussens toalett. Det var mildt sagt ganske irriterende.

Grensehandel
En time senere steg vi av bussen og ruslet rett mot ICA-butikken som lå på nedsiden av togstasjonen. Nå kunne vi kombinere skinnelangstur med grensehandel. Vi kjøpte oss litt godsaker og hver vår øl – jeg en Norrlands Guld og en Pale Ale fra bryggeriet Nausta. Med en sjokoladeis i den ene hånda og kameraet i den andre, spurtet vi opp til stasjonen for å ta det sedvanlige stasjonsbildet. Riksgränsen stasjon var ikke mer spennende enn en liten holdeplass foran en overbygget tunnel. Malmtoget som passerte holdeplassen et par minutter senere ble et mer spennende syn.

Gammel lokstall
Vi fant raskt stien langs jernbanelinja som gikk på nordsiden av tunnelen. Lengre fremme kunne vi se Bjørnfjell stasjon som kun lå et par kilometer unna på norsk side. Ingen tollbetjenter dukket opp da vi skulle krysse den umarkerte riksgrensa, men det gjorde et ganske så interessant bygg. Ruinene i halvsirkel etter den gamle lokstallen ble et interessant fotomotiv. Inne i den var det i sin tid plass til ti damplokomtiver og en vendeskive. Etter å ha tatt noen bilder, ruslet vi videre mot Bjørnfjell stasjon og krysset jernbanelinja via en undergang. Stien som fortsatte på sørsiden av linja var tydelig merket med Rallarvegen.

Morgentoget
Jeg måtte stanse for å finne fram myggsprayen. Både myggen og kleggen begynte nå å bli plagsomme. Vegetasjonen i området var beskjeden siden vi befant oss i en høyde på over 500 meter. Snøen lå fortsatt enkelte steder, også på stien vi nå fulgte. Plutselig kunne lyden av syngende skinner høres i det fjerne.
– Nå kommer det et tog, ropte Eirik.
Jeg tok opp kameraet og sprang ned mot jernbanelinja. Det var det aller første morgentoget fra Narvik som passerte. Jeg rakk å knipse flere bilder av toget før det suste videre mot Riksgränsen.

Trillebår
Vi var ikke alene. En jente kom joggende forbi oss med hunden på slep. Kort tid etter ble vi inntatt av fire turgåere med store sekker på ryggen. Vi nærmet oss Søsterbekk stasjon.
– Skal vi fortsette i trillebår? spøkte Eirik.
En trillebår stod oppført langs fjellsiden, antageligvis brukt for å fylle sand i stien for å holde den ved like.
– Hopp oppi, sa Eirik.
Jeg hoppet opp i trillebåra og tok frem min Norrlands Guld. Mens Eirik holdt i trillebåra, tok jeg et selfie med telefonen min.

Norddalsbrua
Søsterbekk stasjon kunne skimtes et stykke unna stien, men vi valgte å fortsette videre mot Katterat siden vi skulle møte Kristin en time senere. Hun skulle ankomme med et senere tog og møte oss på Katterat i 13.30-tiden. Derfra skulle vi gå samlet ned til Rombaksbotn. På veien passerte vi den nedlagte Norddalsbrua, jernbanebrua som var et krav fra norske forsvarsmyndigheter. Tanken var at denne skulle sprenges i tillfelle Russland ville okkuperte Nord-Norge.

Tøft terreng
Telefonen ringte. Det var Kristin som lurte på hvor vi var. Hun hadde steget av toget på Katterat stasjon og speidet nå etter oss.
– Vi er like rundt hjørnet, svarte jeg. – Men fortsett ned stien fra stasjonen og møt oss på veien.
Det var visst ikke lett å fortsette i hurtig tempo langs den tynne stien. Vi gikk nå i et rasutsatt område og de store steinene på bakken gjorde det vanskelig å gå. Det var stupbratt videre ned fra stien til bunnen av Norddalen. Da vi passerte den mektige fossen som renner ned fra Brudeslørvatnet, passerte toget forbi oss. Nå visste vi at Kristin hadde ankommet Katterat.

Vokterbolig
Vi krysset jernbanelinja og fortsatte på stien som gikk bratt nedover fjellstien. På veien ned passerte vi den gamle vokterboligen, men vi rakk ikke å undersøke den nærmere ettersom Kristin ventet på oss. Vi krysset Hunddalselva og kom frem til krysset der hvor stien går opp til Katterat stasjon. Men hvor var Kristin? Siden det ikke var mobildekning i området, fortsatte Eirik opp den bratte stien for å lete etter henne. Jeg satte meg i stedet ned for å ta en matpause.
– Hei Erlend, ropte Kristin!
Eirik hadde funnet henne og vi kunne nå fortsette samlet på ferden ned til Rombaksbotn.

Regndråper
Vi satte opp tempoet ettersom båten gikk fra Rombaksbotn tre timer senere. Da kjente vi de aller første regndråpene. Det var allikevel såpass varmt i været at vi valgte å ignorere regnet. Vi hadde gått såpass raskt at vi hadde inntatt tre andre turgåere som hadde tatt samme tog som Kristin. Det var ikke bare vi som skulle rekke båten. Vi krysset Rombakselva og fortsatte på nordsiden av denne gjennom en skog. Det ble lettere å gå på skogsstien i stedet for den harde grusveien. En mann kom syklende imot oss. Hadde båten allerede ankommet mon tro?

Rombaksbotn
Vi krysset brua over Søsterbekken og oppdaget kort tid etter de første tegnene etter gammel sivilisasjon. Antageligvis gikk vi nå i en av de gamle gatene til rallarbyen. Vi passerte et skilt som fortalte at vi nå stod ved det gamle gårdsbruket. Rett bortenfor stod det et velbevart hus med torvtak.
– Her går det jo an å sove, sa Kristin mens hun kikket inn.
Vi fortsatte i retning av kaia for å finne et sted for å spise lunsj. Da oppdaget vi et bord og et par benker utenfor ruinene til Spears bakeri. Ettersom det var over hundre år siden bakeriet hadde stengt dørene for godt, måtte vi nøye oss med medbragt niste. Heldigvis hadde jeg min Norrlands Guld som jeg valgte å åpne. Sola hadde tittet frem og det var enda en time igjen til båten gikk.

Norge på tvers
Det så ut for at vi var ventet da gummibåten la til kai.
– Er det dere som har med dere journalist fra Aftenposten? spurte Kikki – styrmannen om bord.
I følge Kikki holdt Aftenposten på å lage Norge på tvers-reportasje og tenkte vi kanskje var en del av prosjektet.
– Nei, men VG vurderte å bli med, svarte jeg. – Men vi kommer alene denne gangen.
Vi hadde ikke gyldig billett, men heldigvis hadde Kikki fått med seg at vi skulle sitte på gratis frem til Sildvik. Det gikk kun fem–seks personer i gummibåten og vi var de heldige som fikk bli med på første runde.
– Du må jo ha den beste plassen, sa Kikki. – Du får sette deg aller fremst.
Og det var ikke hvilken som helst plass, for det ble heftig da båten kom opp i fart. I kun iført t-skjorte, ble jeg møtt med en kraftig kald vind som følge av den høye farten.

Anleggstrafikk
Da vi gikk i land ved Sildvik, gikk Kristin og Eirik om bord i minibussen som stod og ventet. Jeg hadde fortsatt et par mil foran meg på asfalt langs kysten og senere på E 6. Det eneste spennende underveis var fjorden og de høye fjellene rundt. Ofotbanen gikk et godt stykke lengre oppe i fjellet, så det var uaktuelt å gå sikksakkveien opp til Rombak stasjon for å ta bilder. Dessuten var den stengt som følge av at Jernbaneverket forlenget kryssingssporet ved stasjonen. Som følge av dette så gikk jeg heller ikke alene. Store lastebiler fulle av sand kjørte i skytteltrafikk frem og tilbake og etterlot seg en støvsky hver eneste gang de passerte. Jeg fikk stadig sand i munnen som jeg måtte spytte ut.

Velkjent ulyd
En time senere kom jeg frem til E 6 og det ble slutt på sandtrafikken. Det gikk fra pest til kolera. Nå måtte jeg i stedet følge den sterkt trafikkerte E 6 og smyge meg inntil autovernet når bobilene og vogntogene suste forbi. Plutselig hørte jeg en velkjent lyd i det fjerne. Det var den samme skjærende lyden vi hadde hatt om bord på bussen til Riksgränsen. Kort tid etter kjørte Kiruna-bussen forbi meg. Sjåføren hadde visst ikke fått fikset bussen siden sist.

Hålogalandsbrua
Jeg var såpass sliten at jeg droppet å avlegge Straumsnes stasjon et besøk da jeg passerte skiltet. Ofotbanen gikk fortsatt altfor langt oppe i fjellsiden til at jeg orket å gå opp. Dessuten burde 36 kilometer holde for denne dagen. Plutselig pep telefonen. Det var Eirik som hadde sendt meg en SMS. Nå lurte han på om jeg kunne gi lyd når jeg var ved Hålogalandsbrua. Deler av brua fremstår i dag som et stort fallossymbol. Den skal ikke åpne før i 2017, så et brukar står oppreist som en diger søyle som kan ses på lang avstand. Jeg begynte å bli sliten, så jeg håpet jeg fikk øye på brua rundt hver eneste sving på E 6 jeg rundet. Men alt jeg så var en endeløs europavei som aldri tok slutt.

Vannflaske
Plutselig fikk jeg øye på den høye pilaren. Jeg sendte Eirik en melding om at jeg straks var ved brua. 20 minutter senere fikk jeg øye på en velkjent kar som kom meg i møte. Det var Eirik.
– Trenger du vann? spurte han mens han ga meg ei vannflaske.
Jeg var såpass tørst at jeg tømte nesten hele flaska i én og samme slurk. Nå var jeg så gåen i beina at jeg knapt kunne gå en meter. Eirik måtte derfor følge tolmodig med de siste kilometerne frem til Narvik stasjon i sakte tempo.

Narvik stasjon
Plutselig bråbremset en varebil ved siden av oss.
– Hvordan har turen vært?
Kikki hadde sett oss på veien og var nysgjerrig på siste del av turen.
– Hva skal dere gjøre nå da? spurte Kikki.
– Nå blir det vel øl, svarte jeg.
Etter å ha slått av en prat, fortsatte vi videre og ankom stasjonen et kvarter senere. Før jeg satte meg ned for å hvile, måtte jeg ta et bilde av det gamle damplokomotivet som stod parkert på en liten skinnerest nær perrongen. Deretter ruslet vi hjemover der varm lasagne og kald øl ventet. Det skulle virkelig smake.

Infeksjon
Dagen etter våknet jeg med en knallrød fot. Jeg hadde fått en kraftig hudinfeksjon på leggen, såkalt rosen. Dette er en tilstand vi med lymfeødem kan få, noe som krever øyeblikkelig tilsyn av lege og pencilinbehandling. Det var heldigvis noen timer til flyet gikk, så vi ruslet bort til legevakta for å få medisin. Legen vurderte først intravenøs behandling på sykehuset, men det holdt heldigvis med en heftig pencilinkur. At skinnelangsturene er preget av action er altså ikke noe nytt.
comments powered by Disqus