Krukki–Lønsdal
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 30 km | Sti | Krevende |
Dette er en krevende og lang etappe over strie elver og høye fjell. En gammel steinstue passeres i lett terreng på veien opp til Saltfjellstua. Den tøffeste delen er stigningen opp til Steindalen på 1100 meter hvor to store elver må krysses.
Eirik langs Bjøllåga. Foto: Erlend Garåsen
Steinstue
Vi hadde jevn stigning oppover Bjøllådalen langs stien som fulgte elva Bjøllåga tett. Plutselig dukket ei steinhytte opp foran oss. Dette var steinstua som ble bygget på 1860-tallet i forbindelse med den planlagte telegraflinja over Saltfjellet.
– Døra er åpen, sa Eirik.
Steinveggene var tykke. Den store stua hadde flere langbenker og en peis lengre inne i rommet, men det fantes ingen soveplasser. Dette var kanskje ei hytte hvor arbeiderne samlet seg for et felles måltid?
Hindring
Vi fortsatte videre mot Saltfjellstua, hytta hvor vi egentlig skulle overnatte dagen før. Ved at vi hadde valgt Krukkistua i stedet, fikk vi en lengre etappe denne dagen. De gjørmete stiene gjorde det tungvint å fortsette. Stadig vekk måtte vi finne omveier rundt gjørme og bekker som rant midt i stien. Plutselig ble det bråstopp. Stien krysset nemlig en mindre elv, så vi måtte følge denne et stykke for å finne et egnet kryssingspunkt. Vi valgte et sted hvor strømmen var svakere og med store steiner vi kunne hoppe på.
Større elv
Det tok ikke lang tid før vi møtte på ei ny elv, men denne var atskillig større. Jeg valgte å følge elva oppover mens de andre gikk nedover for å finne et sted hvor vi kunne hoppe over. Denne elva hadde større vannføring enn den forrige og skapte utfordringer. Plutselig fikk jeg øye på Bjørn på andre siden. Kort tid etter kunne jeg høre Eirik rope. De hadde visst funnet et smalere område langs elva ved et juv. Her var det mulig å hoppe over. Hvorfor gikk ikke stien over akkurat dette området mon tro?
Saltfjellstua
Saltfjellstua kom til syne og vi bestemte oss for å ta en lengre matpause når vi kom frem. Siste utfordring før ankomst var en større bekk vi måtte krysse. Hytta viste seg å være like tom som Krukkistua. Det hadde kanskje noe med været å gjøre? Bjørn dro frem stormkjøkkenet og Eirik gikk for å hente vann.
– Det blir pølsegryte, sa Bjørn.
Hengebru
Etter en halvtimes pause var vi på beina igjen. Vi visste at dagen ville by på mange utfordringer. Først skulle den enorme Bjøllåga krysses. Deretter ventet to andre større elver. Det var mye vannføring i elvene for tiden grunnet snøsmelting. Det tok ikke lang tid før vi fant løsning på det aller første problemet. Lengre nede i dalen fikk vi nemlig øye på ei hengebru over Bjøllåga. Et kvarter senere hadde vi alle kommet oss trygt over. Vannføringen og de store fossene var enorme, så det ville vært umulig å krysse elva uten denne brua.
Full stopp
Stien gikk nå bratt oppover fjellsiden. Vi måtte stadig ta hyppige pauser for å hente igjen pusten. Etter hvert flatet terrenget ut og vi fikk øye på det store vannet Søre Bjøllåvatnet. Vi fortsatte videre på stien som var delvis dekket av snø. Plutselig ble det full stopp.
– Er det her trygt? spurte Eirik.
Stien krysset nå en enorm elv. Vannstanden var såpass stor at det ville være dumdristig å krysse den der vi nå stod. Bjørn fulgte elva et stykke oppover i tilfelle han fant et egnet kryssingspunkt, men måtte dessverre snu.
– Kanskje vi bør legge om løypa og følge elva hele veien til toppen? foreslo Eirik.
Vi valgte i stedet å følge elva nedover mot Søre Bjøllåvatnet hvor den hadde sitt utløp. Det så nemlig ut som den delte seg i mindre elver i et slags delta lengre nede. På veien nedover forsøkte vi hele tiden å speide etter et mulig kryssingsområde. Da vi nådde innsjøen var elvestrømmen atskillig sterkere.
– Jeg tror vi må gi oss, sa Eirik lettere pessimistisk.
Bjørn så ut til å være enig.
– Det er mulig dere har rett, svarte jeg med et sukk.
Kryssingen
Vi hadde visst ikke gitt opp enda. Bjørn var best rusta av oss alle med sine kraftige fjellstøvler. Nå hadde vi klart å komme oss over på en liten øy halvveis over elva. Det var fortsatt langt over til den andre siden, men strømmen var svakere her. Bjørn tok sjansen og forsøkte å krysse elva. Vannet gikk nesten helt opp til knærne hans.
– Her må vi vade, sa Eirik og begynte å kle av seg. – Og du må ofre skoa dine, la han til mens han pekte på meg.
Jeg innså at dette var den eneste muligheten vi hadde. Det var altfor farlig å gå barbeint, for da ville vi lett miste fotfestet. Jeg tok av meg buksa og steg barbeint ned i skoa. Så satte jeg den ene foten i det iskalde vannet. Bjørn kom tilbake for å hente sekkene våre. Deretter fulgte jeg og Eirik etter. Og vi klarte det. Da vi endelig steg i land, var det raskt på med tørre sokker og komme seg i bevegelse for ikke å bli kalde.
Reinflokk
Klokka nærmet seg halv seks og vi hadde kun gått én av to mil.
– Jeg tror vi kommer fram klokka to i natt, sa Bjørn.
Jeg ville helst ikke tenke på klokka. Vi burde ha stått opp mye tidligere, men det er lett å være etterpåklok. Det var bare å fortsette stigningen. Vi skulle opp i 1100 meters høyde, men befant oss nå på 700 meter.
– Se der! ropte Bjørn.
Noen hundre meter lengre oppe i fjellsiden titta to nysgjerrige reinsdyr på oss. Vi tok opp kameraene våre for å ta bilder. Da oppdaget vi at vi hadde møtt på en stor flokk på kanskje 20 rein.
Steindalen
Det begynte å bli steinete og vegetasjonen forsvant. Vi hadde nå kommet opp til Steindalen. Her ventet en ny utfordring, nemlig en diger elv det ville bli utfordrende å krysse.
– Nå har vi jo treningen, sa Eirik.
Alle skjønte at vi måtte vade på nytt. I løpet av ti minutter hadde vi kledd av oss og var klare for å vasse over. Det var såpass mye snø i området og det ble svært ubehagelig å gå barbeint. Det var heller ikke særlig komfortabelt å ta på seg de klissvåte skoa jeg hadde brukt under kryssingen av den forrige elva. I løpet av 20 minutter hadde vi alle kommet oss trygt over.
Snø og tåke
Stien var nå dekket av snø. Derfor gjorde det heller ikke noe at det hadde blitt mørkere ute. Heldigvis var de rødmerkede steinene såpass store at de stakk opp av snøen og var synlige. Mørke streker under oss gjorde det skummelt å passere. Der lå det nok noen kryssende bekker og i verste fall mindre elver. Det gjaldt å gå svært forsiktig. Da vi nådde toppen, hadde tåka lagt seg tett over området. Det ble vanskeligere å få øye på de rødmerkede steinene.
– Vi tar en matpause, sa Bjørn.
– Jeg vil helst komme meg ned fra fjellet, svarte jeg.
Det var kanskje ikke så rart, for nå flatet terrenget ut og det ville snart gå nedover igjen. Klokka var også ni på kvelden. Jeg valgte å bøye meg for flertallet.
– Nå blir det tomatsuppe, sa Bjørn mens han dro opp stormkjøkkenet.
For å holde varmen, tok jeg på meg ei ullunderskjorte og pakket meg inn i fjellduken. Det kunne ikke være mer enn fem grader nå.
Tyskere
Det begynte å nærme seg midnatt. Til tross for den tette tåka, klarte vi allikevel å følge stien. Både jeg og Bjørn gikk med hver våre stokker for lettere å kjenne om grunnen var trygg. Jeg hadde tråkket igjennom snøen flere ganger og var allerede klissvåt. Plutselig dukket det opp to skikkelser foran oss på snøen.
– Er dere ute og vandrer i nattemørket? spurte Bjørn.
– Excuse me, could we take this in English please? lød svaret.
Vi hadde møtt på to forvirrede tyskere som skulle gå helt til Saltfjellstua. Nå gjaldt det å forberede dem på hva de hadde i vente.
– Hvordan vil de klare den enorme elva? spurte jeg småbekymra etter at vi hadde ønsket dem god tur.
UFO
Det ble mindre snø da vi hadde kommet oss et stykke ned fra fjellet. Månen stod høyt på himmelen og det var ganske mørkt ute. Dette gjorde det utfordrende å følge den steinete stien. Klokka hadde passert ett. I følge kartet fantes det en alternativ rute som krysset Kjemåbekken og var en snarvei i forhold til den ordinære ruta. Vi valgte å fortsette langs den merkede ruta for å unngå flere elvekryssinger. Det gikk overraskende raskt å fortsette nedover dalen. Vi kunne nemlig ta fart og skli nedover på snøen akkurat som vi gikk på ski.
– Se, en UFO! utbrøt Bjørn.
Et sterkt lyspunkt beveget seg uregelmessig i horisonten. Var vi i ferd med å bli reddet ned fra fjellet av små grønne menn? Vi fant ut at det måtte være en ATV på tur.
Ny hindring
Vi nærmet oss Kjemåvatnet og Bjørn kjente seg igjen. Her hadde han vært på tur en gang han fulgte stien oppover fra Lønsdal. Nå hadde jeg svært lite krefter igjen og gikk saktere enn de andre. Derfor måtte de ofte stoppe opp for å vente på meg. Da kom jeg på at jeg hadde sjokolade i sekken. Jeg spiste en New Energy og kjente at jeg raskt fikk energien tilbake for å fortsette nedstigningen. Plutselig ble det stopp. Stien passerte over ei myr hvor det var svært vanskelig å fortsette. Jeg og Eirik satte oss ned mens Bjørn forsøkte å finne en egnet løype. Han var tross alt den eneste av oss som hadde skikkelige fjellstøvler.
Mistet turfølget
På nytt ble jeg hengende etter. Vi hadde tross alt gått i 16 timer i ett strekk. De andre hadde fått et såpass stort forsprang at jeg ikke lenger kunne se dem foran meg. Plutselig delte stien seg. En alternativ rute gikk ned mot Kjemåvatnet mens den ordinære stien gikk høyere oppe i terrenget. Hvilken vei tok de andre mon tro? Jeg ropte, men fikk ikke noe svar. Så ropte jeg enda en gang. Intet svar. Jeg antok at de derfor hadde valgt den ordinære løypa. Plutselig stod den ene skoa fast i gjørma og jeg falt. Nå var jeg temmelig utmatta. Jeg fortsatte å rope og fikk nå respons. De var såpass langt borte at jeg ikke klarte å lokalisere hvor lyden kom fra. Jeg kjente at jeg ble irritert. Hvorfor ventet de ikke på meg ved veikrysset? Skulle jeg snu? Veien videre var svært gjørmete. Da jeg oppdaget at jeg hadde fått telefondekningen tilbake, åpnet jeg UT.no-appen og så at jeg faktisk befant meg langt unna begge stiene. Jeg var alldeles på villspor. Godnyheten var at jeg nesten hadde kommet frem til Lønsdal. Jeg var så sliten at jeg la meg ned på en stein for å hvile mens jeg spiste den siste sjokoladen jeg hadde i sekken.
Gjenforeningen
Jeg forsøkte å finne igjen stien ved å følge kartet på telefonen. Problemet var de store myrområdene som nå omringet meg. Hver gang jeg forsøkte å komme meg rundt, møtte jeg på en ny hindring. Enten et stup eller et nytt vann som hindret videre ferdsel. Etter en halvtime fant jeg endelig stien. Jeg hadde nå gått i en hel time for meg selv. Hadde de andre kommet frem til Lønsdal mon tro? Og hvorfor forlot de meg alene i fjellet? Hadde de tilkalt hjelp? Jeg forsøkte å ringe dem begge, men ingen hadde telefonen påslått. Jeg fortsatte videre på stien i retning av Lønsdal. Etter vel 20 minutter ringte telefonen. Det var Bjørn. Jeg fikk raskt bekreftet at de hadde valgt den alternative ruta og befant seg nå i nærheten av Kjemåvatnet.
– Bare fortsett på stien. – Jeg har kommet lengre enn dere, la jeg til.
Jeg satte meg ned på en stein. 20 minutter senere dukket de opp på stien og vi kunne gå samlet ned til Lønsdal. Men bare for en kortere stund, for plutselig lå de langt foran meg igjen før de var ute av syne.
Ankomst
Lengre nede i dalen fikk jeg øye på et godstog som stod klar til avgang. Nå var det ikke lenge til jeg var fremme. Jeg regnet med at de andre ventet ved stasjonen. Alternativet var å søke ly i Lønsstua og vente på første tog til Rognan. Jeg krysset jernbanen i en undergang og ruslet i sakte tempo mot stasjonsbygningen. Der fant jeg dem begge på benken utenfor med en øl i hånda.
– Skal du ha en øl, Erlend? spurte Bjørn.
Det var det vel ingen tvil om. Vi hadde nemlig kjørt innom stasjonen og gjemt øl i området på veien mot Bjøllånes et par dager før. Å drikke øl klokka fem om morgenen er kanskje noe en gjør på et nachspiel etter at byen har stengt, men nå fikk jeg prøve dette også.
Manuell dirigering
Det var en gledelig overraskelse at stasjonen var åpen. Den var også betjent, muligens fordi enkelte tog måtte manuelt dirigeres i dette området. Signalanlegget på denne delen av Nordlandsbanen ble i sin tid feilinnkjøpt og ble aldri godkjent av Jernbanetilsynet. Muligens var termostaten også deffekt, for oppholdsrommet var rene badstuen. Jeg dro derfor av meg sokkene og la både dem og skoa til tørk foran panelovnen. Deretter la jeg meg ned på benken og sov en halvtime. Da jeg våknet var det bare en time igjen til nattoget fra Trondheim ankom.
Saltenposten
Vi fant hver vår ledige sitteplass på toget. I vogna sov de fleste fortsatt. De skulle nok av på endestasjonen i Bodø et par timer senere. Derfor la jeg meg selv ned for å sove, men våknet heldigvis i god tid før toget ankom Rognan stasjon. Det ble tungt å gå de siste hundre meterne opp til Bjørn i våte sokker og sko. Da vi kom frem, gikk vi alle og la oss. Ikke før jeg slukka lyset, ringte telefonen. Det var Ina fra Saltenposten.
– Passer det at jeg kommer for et intervju? spurte hun.
– Her i huset har vi lagt oss. – Vi har gått i hele natt, la jeg til.
Jeg gjorde en ny avtale med Ina, nemlig at hun kom i ettiden i stedet. Å ta bilder av trøtte tryner ville nok gi en god illustrasjon om hvor strabasiøs ferden var, men vi skulle jo være taleføre også.