Holmestrand–Hvittingfoss
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 30 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Middels |
Holmestrand–Vittingfossbanen er en interessant strekning å tilbakelegge til fots. På ferden passeres en lokstall, Gausen jernbanetunnel, et museumsområde med 150 meter gjenoppbygget skinnegang, ei jernbanebru og flere grusveier som i sin tid var den gamle jernbanetraséen.
Holmestrand–Vittingfossbanen. Foto: Erlend Garåsen
Holmestrand Privatbanestasjon
Det var et overraskende godt vær. To dager tidligere hadde Storm meldt overskyet med uttrykk for regn, men himmelen var blå og det var varmt i været. Vi parkerte bilen utenfor Holmestrand stasjon og ruslet ned mot Havnegaten der Holmestrands andre jernbanestasjon i sin tid lå, nemlig Holmestrand Privatbanestasjon. Der var her togene på Holmestrand–Vittingfossbanen hadde sin utgangsstasjon. Med oss på ferden hadde vi kanskje tidenes mest entusiastiske skinnelangsgåer, nemlig huskyen Ulva.
Gausen holdeplass
Vi fant ingen rester etter det gamle stasjonsområdet langs Havnegaten. Derfor fortsatte vi videre til vi ankom Aluminumsmuseet. Nå speidet vi etter Gausen holdeplass i stedet. I følge notatene våre hadde et bilverksted tatt over lokalene til den gamle lokstallen.
– Det ligger et verksted borti gata her, sa Kasper. – Men det ligger et stykke unna Gausen, la han til.
Da vi ankom Sentrum Bil AS ti minutter senere, syntes vi alle at endeveggen virket interessant. Det virket nemlig som om to større dører hadde blitt murt igjen. Var det gjennom disse lokomotivene en gang kjørte? Mens jeg fotograferte bygningen, kom innehaveren ut og kikket morskt på meg.
– Unnskyld, er dette den gamle lokstallen? spurte jeg.
Mannen nikket og gikk inn i verkstedet igjen.
– Kanskje han trodde vi kom fra Skatt Øst, sa jeg spøkende til Kasper.
*«Reversen»*
Vi unnlot å rusle videre i retning av det stedet der hvor togene snudde, nærmere bestemt lasteplassen «Reversen». Det var nemlig såpass bratt oppover fjellsiden at togene måtte rygge fra Holmestrand til «Reversen» for så å kjøre i riktig retning.
– Heisann!
Kasper møtte på ei dame han kjente fra før, nemlig Gry som holdt på å male ytterdøra si blå.
– Jeg må jo gjøre bygningen autentisk, la hun til.
Gry bor nemlig i et murhus i britisk eldre stil.
– Hvordan kommer vi over sporene? spurte Kasper.
– Rett rundt hjørnet der borte. – Dere må gå raskt igjennom, for det er et grusomt sted.
Gausen tunnel
Vi ruslet videre mot undergangen for å komme på andre siden av Vestfoldbanen. Huskyen Ulva ledet vei og syntes sikkert det var spennende å gå inn i den mørke lille undergangen som var temmelig forsøpla. Da vi kom ut på andre siden og gått igjennom et lite grøntområde, kom vi inn i Vestfoldgaten. Dette var veien hvor Holmestrand–Vittingfossbanen i sin tid strakk seg oppover fjellsiden og inn i den 342 meter lange Gausen tunnel. Da vi kom opp bakken og krysset Nyveien, fikk vi øye på et inngjerdet hull på andre siden av veien. Vi hadde funnet tunnelen. Jeg løp over på andre siden av veien og gikk opp til tunnelåpningen. Det var for lyst ute til å få øye på noe som helst inne i det mørke hullet. Vi gikk derfor videre for å finne stien opp fjellsiden til Bassengparken.
Bassengparken
Etter litt leting fant vi endelig den bratte stien. Halvveis opp måtte vi stoppe ved et utsiktspunkt for å hvile. Utsikten over Holmestrand by var fantastisk. Ulva måtte få en god dose med vann før vi kunne fortsette. Likheten mellom henne og et damplokomotiv var stor. Begge ledet vei, måtte ha påfyll av vann og pustet og peset. Vel fremme på toppen ble vi usikre på veien mot jernbanetunnelens øvre løp. Vi tok av på en sti litt sør for Bassengparken og fulgte denne et stykke.
– Se der! utbrøt Kasper.
Mellom noen busker kunne vi skimte et svart hull nede i ei grøft. Vi hadde funnet det øvre tunnelløpet. Forsiktig klatret vi ned i grøfta mot åpningen. Kald luft strømmet imot oss. Til tross for at jeg hadde med meg en kraftig lommelykt, hadde ingen av oss lyst til å bevege oss inn i tunnelen. Vi tok i stedet noen bilder og gikk tilbake på stien i retning av Bassengparken.
Ramborg holdeplass
I følge kartet fulgte den gamle traséen stien vi nå gikk på til den ledet ut i Tunnelveien. På veien passerte vi ei gammel steinbru vi antok tilhørte den gamle banen. Vi kom ut på veien og fulgte denne et godt stykke før den gjorde en skarp sving til venstre ved Fredheim. Ved dette området stoppet også toget i sin tid, nemlig ved Ramberg holdeplass.
Gullhaug
Etter å ha passert noen store åkre, kom vi inn på Hvittingfossveien – en betydelig mer trafikkert vei. Vi kjøpte mer drikke på Shellstasjonen før vi fortsatte på sykkelveien mot Gullhaug. Kunne vi finne rester etter den gamle Gullhaug stasjon mon tro? Vi fortsatte videre da vi ikke fant noe spennende i dette området.
Breimyrbakkene
På vei mot Island passerte vi Breimyrbakkene, et skihoppanlegg som består av fem hoppbakker. Her satte Anette Sagen bakkerekord på 69 meter 13. mars 2010.
– Her har det blitt oppfostret en og annen skihopper, sa Kasper.
Kort tid etter ankom vi Island og krysset E 18. Her lå den tidligere Island stasjon som senere skiftet navn til Hynnås stasjon.
– Nå må vi se etter den gamle traséen, sa jeg.
Rett vest for den siste rundkjøringen skulle den gamle jernbanetraséen ligge som en gjengrodd sti. Det tok ikke lang tid før vi fant den. Ulva syntes det ble mer spennende å bevege seg på sti. Her var det visst veldig mye å snuse på.
Reidvintunet
Det var veldig fascinerende å fortsette på stien. På begge sider var det store fjellutskjæringer. Plutselig lå jernbanesporet foran oss. Vi hadde kommet fram til Reidvintunet hvor foreningen Vestfold Privatbaners Museum har gjenoppbygget 150 meter med skinnegang og satt opp en kopi av den gamle Ramnes stasjon. Vi ruslet bort til stasjonsbygningen som så ut til å være åpen.
– Kan vi ta et bilde av dere? spurte Håkon fra museumsforeningen.
Han kom ut fra den lille gule bygningen med kameraet i hånda.
– Jeg leste på Facebook at dere skulle gå i dag, la han til.
Det var tydelig at vi var ventet denne dagen. Vi lot oss fotografere før vi inspiserte museumsområdet. Etter en lengre lunsjpause, fikk vi omvisning i verkstedhallen hvor foreningen holder på å restaurere en gammel Narvesen-kiosk og ei jernbanevogn. Kiosken stod tidligere oppført på Hvittingfoss stasjon. Jernbanevogna ble bygget i Glasgow i 1877 og ble tidligere brukt på Drammenbanen.
Hillestad plattform
Vi ruslet fornøyde videre langs den gamle traséen etter en lengre lunsj og omvisning på muséet. Stien var enda mer gjengrodd enn den var før vi ankom Reidvintunet. Vi var nå på vei mot Hillestad stasjon der Holmestrand–Vittingfossbanen delte felles trasé med Tønsberg–Eidsfossbanen. På veien passerte vi noen sviller som lå slengt i en skråning og rester etter perrongen til holdeplassen Hillestad plattform.
Ny trasé
Vi kom ut på den trafikkerte Bispeveien og fortsatte på sykkelsti da vi ankom Hillestadvannet. En mann ropte fra et bolighus nær vannet. En ny kjenning av Kasper klatret over autovernet og kom imot oss.
– Har dere ikke kommet lenger? spurte han.
Det var tydelig at han hadde fått meg seg hvor vi skulle gå denne dagen.
– Traséen gikk videre opp grusveien bak dere, la han til.
Grusveien som gikk parallelt med fylkesveien hadde vi faktisk oversett. Vi holdt på å gå glipp av en liten bit historie. Da vi hadde kommet oss et stykke på Gjelstadveien, ble veien like gjengrodd som traséen vest for Reidvintunet. Den endte opp der hvor fylkesveien går opp en bratt bakke.
Sundbyfoss
På vei mot Sundbyfoss diskuterte vi hvor traséen kunne ha gått. Kartet vårt indikerte at den gikk nærmere vannkanten, men det kuperte landskapet fikk oss til å tvile på det. Vi fant ut at jernbanen måtte ha gått nøyaktig der fylkesveien nå hadde blitt lagt. Vi tok av på en gang- og sykkelsti som endte opp rett ved den gamle jernbanebrua over Sundbyelva. Vi tok en rask kaffepause foran brua før vi fortsatte i retning av Hof. Den gamle jernbanetraséen fortsatte videre over et område som nå var dyrket mark.
Markjordbær
Vi ankom Hof en halvtime senere. Kasper fant en plass i skyggen mens jeg og Eirik kjøpte drikke i en Kiwi-butikk. Vi tok en kort pause før vi fortsatte sørover igjen. Ved Hof skilte nemlig Holmestrand–Vittingfossbanen lag med Tønsberg–Eidsfossbanen. På veien nedover speidet vi etter traséen som i følge kartet skulle ligge litt vest for veien. Vi tok av på en krøttersti inn i skogen sør for Rønnebergelva, men det var et blindspor. I stedet fant vi et område med mange søte markjordbær. De falt også i smak hos Ulva som plukket bærene helt selv.
Traséjakt
Vi passerte Haslestad hvor det i sin tid lå en holdeplass og kom inn på den trafikkerte Hvittingfossveien. Mens vi fortsatte videre vestover mot Hvittingfoss, speidet vi fortsatt etter den gamle traséen. Området var svært bratt og ingen av oss hadde lyst til å klatre oppover for å finne den. Da vi ankom Kleppan, så vi en mulighet til å lete etter den på nytt ettersom landskapet var mindre kupert. Vi antok at grusveien som passerte gården på nordsiden var en del av traséen. I sin tid lå også Kleppan stasjon her. Vi fortsatte videre vestover på grusveien vi antok var den gamle linja, men den endte raskt ut i Hvittingfossveien.
Buskerud
Det ble hardt å fortsette langs den trafikkerte veien som gikk i en lang oppoverbakke. Ettersom sola stod lavt på himmelen, valgte vi å gå på venstre side av veien i tilfelle bilene bak oss ikke fikk øye på oss. Motlyset medførte at vi overså det blå grenseskiltet som fortalte at vi hadde kommet til Buskerud fylke. Plutselig gikk det en grusvei rett inn i skogen der hvor Hvittingfossveien gjør en skarp høyresving. Vi kunne nå fortsette på en øde skogsvei hvor Holmestrand–Vittingfossbanen en gang hadde gått.
Lågendalen
Det var en fantastisk opplevelse å fortsette på denne veien som nærmest gikk på en fjellhylle. Vi fikk en fantastisk utsikt over Lågendalen på høyre side av oss, men det var også stupbratt ned. Ettersom landskapet er svært kupert i dette området, måtte jernbanen gå i en lang bue sørover før den nådde Hvittingfoss sørfra. Det var i denne traséen vi nå gikk i. Plutselig fant vi et stort oppslag om Holmestrand–Vittingfossbanen med eldre bilder og historie: Den veien du nå går på, er den gamle jernbanetraseen Hvittingfoss - Holmestrand (sic).
Stasjonsjakt
Vi måtte ta av på Gulliveien mot Hvittingfoss da vi nærmet oss Riksvei 40. Her var traséen brutt. Kasper begynte å få skikkelig vondt i føttene og ønsket å bli kjørt til Holmestrand så raskt som mulig.
– Vi må i hvert fall finne Holmestrand stasjon, sa jeg og tok opp telefonen for å google.
Vi fant ut at den hadde ligget ved siden av SPAR-butikken der hvor Gulliveien krysset Hvitingfoss hovedgate. Da vi kom frem, kunne vi ikke finne stasjonsbygningen som skulle være rød. Ingen av de vi spurte kunne svare på hvor stasjonsbygningen lå. Jeg kjørte derfor Kasper til Holmestrand mens Eirik ble igjen for å lete etter stasjonsbygningen.
Nedbrent stasjon
Tre kvarter senere var jeg tilbake igjen. Jeg fant Eirik på Landsbypuben, Hvittingfoss eneste pub. I lokalet var det allerede fullt liv og stemningen var på topp. Eirik hadde kommet i kontakt med gjengen som satt med hver sine halvliterglass rundt et bord.
– Stasjonen har brent ned. – Den lå rett over veien der, sa en fra gjengen.
Han reiste seg deretter opp for å vise meg de gamle bildene av stasjonen som hang på veggen i naborommet.
– Hvor bor dere? – Dere tar vel en øl med oss? spurte han.
Vi måtte nok hjem og ønsket dem i stedet en fin kveld. Deretter ruslet vi over på andre siden for å ta bilder av tomta. Det viste seg at stasjonen brant ned til grunnen 26. april 2013. Vi kunne derfor konkludere med at Hvittingfoss hadde mistet et viktig minne over bygdas jernbanehistorie.