Banner
Du er her: Forside / Ålgårdbanen / Ganddal–Ålgård

Ganddal–Ålgård

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
12 km Grusveier, asfalt og stier Middels
Mange benytter den nedlagte Ålgårdbanen som tursti selv om dette er forbudt i følge Jernbaneloven. Derfor ble linja fulgt langs deler av turløypa Orstadrunden og andre stier i stedet. Flere nedlagte stasjonsbygninger passeres i tillegg til et veterantog på Figgjo stoppested. Turen ble avsluttet ved å følge en sykkelvei langs Figgo frem til Ålgård stasjon hvor sporene er fjernet i dag.
< >
Brutt spor
.
Det hadde blitt lite søvn denne natta som følge av en gjenforening kvelden før med den gamle musikklinjeklassen fra Sandefjord Gymnas. Nå var jeg på vei til Torp etter tre timer med søvn for å rekke morgenflyet til Stavanger. Ti minutter før bagasjeinnleveringen stengte, fikk jeg levert sekken min før jeg gikk igjennom sikkerhetskontrollen. Denne dagen skulle jeg både gå Ålgårdbanen og delta i et 30-årslag senere på kvelden.

Ivrig selger
Jeg landet på Sola nesten ti minutter før tida. En selger fra American Express forsøkte å prakke på meg kort mens jeg ventet på sekken min. Siden det var en halvtime til Sandnes-bussen gikk, byttet jeg til tursko og kjøpte drikke til turen på 7/11 i ankomsthallen. Busselskapet Kolumbus hadde lagt opp litt av et løp for meg. Jeg måtte bytte buss to ganger med ventetid på kun ett minutt før jeg ankom utgangsstasjonen Ganddal.

Hektisk
Det gikk greit å bytte buss første gang på Sandnes Rutebilstasjon. Da jeg kom om bord på buss nummer 2, oppdaget jeg at buss nummer 3 kjørte rett foran meg. Hvordan skulle dette gå? Da begge bussene stoppet etter hverandre på samme holdeplass, tok jeg tak i sekken og løp frem til den fremste bussen som var i ferd med å kjøre ut. Heldigvis stoppet den slik at jeg kom meg med. Etter et kvarter ankom jeg Ganddal hvor jeg endelig fikk pustet ut. Det var vel først nå jeg følte at jeg hadde landet.

Buss for tog
Det var buss for tog og inngangen til stasjonsbygningen var avstengt. Ingen skilter fortalte meg at det var forbudt å oppholde seg på perrongen, så jeg smøg meg forbi for å ta et stasjonsbilde. Jernbaneverket hadde jo gitt meg dispensasjon fra Jernbaneloven denne dagen slik at jeg kunne bevege meg litt mer fritt rundt så lenge jeg ikke gikk i sporet. Mange tror at det er lov å vandre langs sporene til den nedlagte Ålgårdbanen, noe som faktisk er strengt forbudt ettersom linja ikke er offisielt nedlagt.

Feil linje
Jeg tok opp de utskrevne UT.no-kartene og forsøkte å finne ut hvor jeg skulle gå. Den første veien jeg fulgte var en blindvei, så jeg måtte snu og ta opp kartet på nytt. Jeg fant en ny vei gjennom et industriområde som ville møte på jernbanen lengre fremme. Etter en halvtime åpnet jeg kartet på telefonen for å se om jeg nærmet meg Stokkalandsvatnet hvor jeg skulle følge en tursti. Det var da jeg oppdaget at jeg hadde fulgt feil jernbanetrasé – nemlig Sørlandsbanen i stedet.

Foss-Eikeland holdeplass
Siden jeg hadde kastet bort mye tid, måtte jeg droppe turstien og i stedet velge en snarvei mot Ålgårdbanens første stoppested, nemlig Foss-Eikeland. Fylkesveien jeg nå fulgte ville følge jernbanen tett et stykke før jeg ankom stasjonen. Etter en halvtime kom Ålgårdbanen endelig til syne på venstre side av meg. Langs sporene jogget det en mann med bikkja løpende etter. Eller var det motsatt? Ålgårdbanen har for mange blitt en fin tursti, men til Jernbaneverkets store fortvilelse. Jeg ruslet opp mot sporet og tok noen bilder før jeg fortsatte på en tursti litt ovenfor sporet i retning av Foss-Eikeland stoppested. Da jeg kom fram, stod det en gjeng på perrongen og snakket sammen. Det virket som om stasjonsbygningen hadde blitt tatt over av en forening eller klubb.

Elveperlemuslinger
Jeg krysset elva Figgjo og tok av på en stikkvei som ville følge jernbanelinja tett. Det begynte å bli varmere i været, så jeg satte meg ned for å drikke før jeg ruslet videre. Foran meg lå en lang oppoverbakke i form av en grusvei mot Nordre Kalberg. Dette er faktisk en populær turløype som inngår i den såkalte Orstadrunden. Før jeg fortsatte, ruslet jeg ned til elva og tok et bilde av jernbanebrua som kryssa Figgjo et steinkast unna. I denne elva finnes det store mengder elveperlemuslinger som mange fisket etter i sin tid i håp om å finne ei perle. I dag er disse fredede.

På eget ansvar
Etter en halvtime kom jeg frem til stedet hvor jeg skulle ta av på en sti ned til jernbanen og elva. Alt jeg så var et stort grustak hvor det var strengt forbudt å ferdes. Jeg fortsatte derfor opp til den nærmeste gården i håp om å finne en vei rundt. Da jeg åpnet UT.no-appen, fant jeg ut at jeg kunne fortsette på en privat gårdsvei forbi et fjøs og noen hester. Jeg listet meg forbi gården i tilfelle jeg var uønsket av bonden. I bunnen av en bakke fant jeg en krøttersti inn i skogen jeg antok var riktig vei. Dyr beiter. Ferdsel på eget ansvar stod det på skiltet som hang på grinda.

Skyting
Det var en fantastisk sti jeg hadde funnet. Det ga en god frihetsfølelse å gå helt for seg selv i ødemarken langt unna sivilisasjonen. Jeg hadde imidlertid noe selskap, for litt lengre opp i terrenget breket sauene. En ny grind måtte passeres før stien gikk bratt nedover i terrenget i retning av Figgjo og jernbanen. Det var da jeg hørte det aller første skuddet.

Død hjort
Det var akkurat som jeg befant meg midt i elgjakta, men det var da altfor tidlig på året? Skuddsalvene gikk i ett og jeg ble usikker på om det var trygt å fortsette. Skuddene ble nå avfyrt bare et par hundre meter unna meg. Jeg skulle til å sette meg ned, da jeg oppdaget en død hjort på stien foran meg. Var den blitt offer for skuddsalvene mon tro? Ble jeg det neste offeret? Da jeg oppdaget at dyret trolig hadde ligget et par dager, bestemte jeg meg for å komme meg vekk fra dette området. Jeg fortsatte videre i et raskt tempo da det ble en liten skytepause. I løpet av ti minutter hadde jeg kommet meg trygt ned på veien hvor det stod fem–seks biler parkerte. Det viste seg at jeg hadde kommet frem til Sandnes Pistolklubb som hadde egen skytebane i området.

Bråstein stoppested
Jeg fortsatte videre på veien som fulgte Ålgårdbanen tett. Plutselig fikk jernbanen dobbeltspor og jeg hadde kommet frem til stoppestedet Bråstein. Det fantes ingen rester etter hverken perrong eller stasjonsbygning. Jeg ruslet litt langs sporene som jeg hadde fått lov til å følge denne dagen og passerte en syklist og to turgåere i løpet av ti minutter. Dette er virkelig en populær turløype, til tross for at det altså ikke er tillatt å følge jernbanelinja.

Brutt spor
Etter en halvtime ble det full stopp på jernbanelinja. En stor buffer var plassert rett foran det brutte sporet hvor det i sin tid gikk ei jernbanebru over den kryssende veien. Denne ble fjernet på begynnelsen av 1990-tallet for å gi plass til større kjøretøy. Langs veien var det satt opp et severdighetsskilt om Ålgårdbanen som pekte i retning av Figgjo stasjon som i dag er omgjort til museum. Her er det faktisk mulig å sykle videre til Ålgård ved å leie en dresin.

Veterantog
Overraskelsen var stor da jeg kom frem til stasjonen. Et parkert veterantog stod oppsatt på sporet betående av et gammelt skiftelokomotiv og en konduktørvogn. Jeg tok noen bilder og satte meg ned på en benk for å ta en drikkepause. Da ringte telefonen. Det var Espen.
– Er du i nærheten?
Espen trodde jeg allerede hadde kommet frem til Ålgård og var på vei tilbake mot Stavanger. Han hadde tenkt til å møte meg på hotellet mitt hvor han også jobber. Jeg måtte fortelle ham at det enda var noen kilometer igjen. Jeg drakk opp resten av colaen og fortsatte videre langs sykkelveien som følger Figgjo tett. Det var minst like idyllisk som å følge jernbanesporet.

Ålgård stasjon
Etter 40 minutter var det slutt på sporet. Ålgårdbanen endte rett foran en rundkjøring og det var ingen synlige spor etter traséen på andre siden av krysset. Jeg forsøkte å google etter Ålgård stasjon i håp om at stasjonsbygningen fortsatt stod oppført. Jeg fikk frem et bilde av bygningen, men var den fortsatt i behold? Jeg bestemte meg for å krysse veien og fortsette langs en av Ålgårds lange gater. Det tok ikke lang tid før jeg dro kjensel på bygningen foran meg. Det var den samme som jeg hadde funnet på nettet. Da jeg nærmet meg bygningen, oppdaget jeg at stasjonsskiltet fortsatt stod oppført på veggen som også kunne fortelle meg at jeg befant meg 94 meter over havet. Rett foran et kjøpesenter på andre siden av veien stod den gamle lokstallen. Målet var nådd og jeg kunne endelig begynne å tenke på bursdagsfesten jeg var invitert til i Sandnes. Men først gjaldt det å finne en buss som ville lede meg i retning av Stavanger. Det skulle bli deilig med en dusj og få på seg nye klær.
comments powered by Disqus