Banner
Du er her: Forside / Urskog-Hølandsbanen / Bjørkelangen–Skulerud

Bjørkelangen–Skulerud

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
30 km Grusveier, stier og asfalt Middels
Den tre mil lange jernbanestraséen mellom Bjørkelangen og Skulerud er i dag erstattet av sykkelvei. Alle stasjonsbygningene har blitt revet med unntak av lokstallene i Bjørkelangen og Skulerud, samt Bjørkelangen stasjon. Langs etappen ligger også et vanntårn og tre jernbanebroer.
< >
Bjørkelangen stasjon
.
Jeg og Sverre skulle fortsette filmatiseringen av Urskog-Hølandsbanen. Nå skulle vi filme siste del av jernbanestrekningen mellom Bjørkelangen og Skulerud i Aurskog-Høland kommune.

Uten GPS
Vi hadde avtalt å møte hverandre i nærheten av den gamle lokstallen på jernbanens endestasjon i Skulerud. Siden jeg ikke har GPS i bilen, forsøkte jeg å følge den ruta jeg hadde sett på Google Maps før jeg reiste hjemmefra. Etter jeg hadde passert Fetsund og kjørt over Glomma, tok jeg til høyre ved Shell-stasjonen. Det ble utfordrende å kjøre på den smale og nyasfalterte veien i motlys. Etter en halvtime ankom jeg Løken sentrum. Lå det ikke en jernbanestasjon i dette området en gang i tiden? I så fall hadde jeg kjørt riktig.

NAF Veibok
Jeg ble usikker på veien videre fra Løken, men jeg antok jeg skulle ta av til høyre og kjøre rett sørover. Da ringte Sverre. Han visste heller ikke nøyaktig hvor han skulle kjøre. Nå befant han seg i nærheten av Hemnes. Jeg stanset i ei busslomme og oppdaget at jeg ikke hadde datadekning på telefonen. Da var det greit å ha NAF Veibok tilgjengelig.

Skulerud
Plutselig passerte jeg en murbygning på høyre side og foran meg lå et større vann. Jeg svingte av veien og regnet med jeg var fremme. NSB-logoen på lokstallen talte vel for seg, selv om det tilhørte det gamle datterselskapet NSB Biltrafikk. Jeg ringte Sverre.
– Jeg har parkert foran lokstallen, sa jeg.
– Lokstallen? spurte han forundret. – Jeg står ved brygga, la han til.
Rett foran meg så jeg en velkjent kar vinke. Vi hadde visst begge kommet fram til riktig sted.

Rikelig drikke
Vi lot Sverres bil stå igjen mens vi kjørte min til Bjørkelangen, etappens startpunkt. Etter at vi hadde parkert bilen, rigget vi til kamerastativet foran stasjonsbygningen og jeg forberedte meg på hva jeg skulle si. Et kvarter senere var vi på beina. Denne gangen med rikelig drikke for ikke å gå i samme fella som sist. Da hadde vi tatt med altfor lite drikke og måtte be om et glass vann utenfor et bolighus. Det skulle jo bli minst 25 varmegrader denne dagen.

Vanntårn
Stasjonsbygningen i Bjørkelangen er den eneste gjenværende på veien ned til Skulerud. De andre ble revet og brukt til brannøvelser etter at jernbanen ble nedlagt i 1960. Fra Bjørkelangen stasjon gikk ferden inn i et grøntområde på en tynn sti. Vegetasjonen hadde tatt fullstendig overhånd, men traséen var såpass tydelig at det ikke var noen tvil om hvor den hadde ligget. Første severdighet passerte vi allerede etter hundre meter, nemlig det runde vanntårnet av stein som lå rett til venstre for oss. Her fikk damplokomotivene påfyll av vann i kjelen. En gutt kom syklende imot oss på stien før den krysset fylkesveien. På andre siden av veien lå neste severdighet – den gamle lokstallen.

Lokstall
Vi bestemte oss for å gjøre nye opptak utenfor den lokstallen. Opprinnelig var jo Bjørkelangen en endestasjon på Urskogbanen fra Sørumsand før den endret navn til Urskog-Hølandsbanen. Da hadde den blitt koblet sammen med Hølandsbanen som gikk videre til Skulerud. Mens vi rigget til kamerautstyret, dukket det opp en pratsom bussjåfør.
– Skal dere gå helt til Skulerud? – Da må dere bade på turen nedover, sa han etter at han hørte hvor vi var på vei.
Vi lot han kjøre avsted før vi fortsatte med opptakene, for vi ønsket ikke å få med motorduren fra bussen som stod på tomgang.

Populær sykkelrute
Vi fortsatte på en svært rett sykkelvei med åkre på begge sider. Det var ingen tvil om at dette var en del av den gamle traséen. Plutselig ble vi forbikjørt av fem–seks syklister. Det var tydelig at dette var en populær sykkelrute. Siden vi skulle gå over tre mil denne dagen, satte vi opp tempoet. Landskapet var relativt ensforming og det fantes få fotogene objekter i området.

Botnersjøen
Etter et par timer bestemte vi oss for å finne en rasteplass. Det varme været hadde gjort oss ganske tørste. Vi krysset fylkesveien og fulgte sykkelveien som fortsatte på andre siden. Der satte vi oss ned på autovernet. Jeg tømte nesten en halv liter med saft før vi fortsatte videre. Fem minutter senere passerte vi et idyllisk badeområde med benker. Dette var utvilsomt en hyggeligere rasteplass enn det harde autovernet. En sti gikk rett ned til Botnersjøen fra sykkelveien. Ved vannkanten lå to jenter og solte seg i bikini.
– Jeg tror vi hadde blitt upopulære hvis vi hadde dratt fram kameraet nå, sa jeg til Sverre.

Jernbanebro
Vi fortsatte videre langs den gamle jernbanetraséen. Nå gikk vi på en liten bro som krysset Malttjernbekken.
– Kanskje dette er en gammel jernbanebro? sa jeg.
Sverre gikk ut i grøfta for å undersøke nærmere. Ganske riktig. Sykkelveien gikk over en gammel steinbro som måtte stamme fra den tiden jernbanen ble bygget.

Mulig stasjon
Sykkelveien krysset fylkesveien og fortsatte på andre siden. Der oppdaget vi et rødt hus på høyre side av traséen.
– Lå det en stasjon her mon tro? spurte jeg Sverre.
Det røde huset hadde et åpent område utenfor inngangen hvor det så ut for at det en gang hadde ligget en plattform. Nærmere undersøkelser i ettertid viste at det hverken hadde ligget en stasjon eller en plattform i dette området.

Butikkjakt
Vi fortsatte videre på den rette sykkelveien. På høyre side av oss kjørte en diger skurtresker. Det var tydelig at innhøstingen var i full gang. Mens vi vandret bortover, begynte begge å drømme om en iskald cola. Varmen hadde på nytt gjort oss svært tørste.
– Fossum stasjon lå rett rundt svingen der borte, sa jeg til Sverre. – Kanskje vi finner en butikk i området?
Alt vi fant var bare bolighus, så vi fortsatte videre.
– Neste stasjon er Løken. – Jeg mener bestemt at jeg så en kafé da jeg kjørte forbi tidligere i dag, sa jeg til Sverre.

Løken stasjon
Selv om jeg visste at det lå en stasjon i Løken, visste jeg ikke nøyaktig hvor den lå. Derfor kom jeg på en idé. Vi kunne spørre noen eldre mennesker om hvor stasjonsbygningen lå. Ikke før jeg kom med forslaget, dukket det opp en eldre dame som kom gående imot oss.
– Finnes den en søndagsåpen butikk i nærheten? spurte jeg henne.
– Ja, da må dere til bensinstasjonen, lød svaret.
– Vet du hvor den gamle stasjonen lå? spurte Sverre.
– Ja, den lå jo rett borti her, men dere må finne apoteket. – Der finnes det gamle bilder av tog fra gamledager, la hun til.

Gamle bilder
Da vi ankom sentrum fem minutter senere, oppdaget vi apoteket utenfor inngangen til et kjøpesenter. Vi kunne på lang avstand se de gamle bildene som prydet veggene. Ett av bildene viste Løken stasjon med en hvit bygning ved siden av stasjonsbygningen. Kanskje det hvite huset fortsatt eksisterte? Før vi startet med skattejakten, ruslet vi bort til Esso-stasjonen for å kjøpe oss hver vår cola.

Dyrket mark
Vi fulgte en asfaltert gate vi antok var en del av den gamle traséen. Plutselig dukket det opp et stort hvitt hus foran oss. Var dette det avbildede huset? Vi tok en runde rundt bygningen og tok noen bilder. Deretter fortsatte vi videre på veien som endte i et jorde, men vi kunne fortsatt se spor i åkeren hvor traséen hadde ligget. Nå hadde den blitt omgjort til dyrket mark. Langt der fremme kunne vi se en åpning i skogen hvor jernbanen muligens hadde ligget.

Togveien
Nå måtte vi fortsette på sykkelsti langs fylkesveien i stedet. På veien møtte vi to damer som red på hver sine hester. De hilste i det de passerte oss. Jeg og Sverre tittet ned i dalen på høyre side av veien i håp om å finne spor etter jernbanen. 20 minutter senere møtte vi på traséen igjen som krysset fylkesveien og fortsatte på andre siden. Vi krysset veien og fulgte en grusvei. I følge skiltet het veien Togveien, så det var ingen tvil om at vi fulgte riktig vei.

Hellesjøvannet
Kort tid senere forsvant den gamle traséen inn i en ny åker. Vi hadde kommet til det andre området hvor Urskog-Hølandsbanen hadde blitt erstattet med dyrkbar jord. Skulle vi traske over jordet mon tro? Jernbanen fortsatte nok videre inn i skogen lengre fremme. Vi bestemte oss i stedet å fortsette på grusveien som ville følge Hellesjøvannet på østsiden. Dette var nemlig et naturreservat og et svært vakkert område. På veien møtte vi en eldre amerikansk veteranbil. Jeg rakk å knipse et bilde før den passerte oss.

Svillemerker
Da vi hadde kommet oss rundt vannet, kom vi inn på fylkesveien igjen. Nå måtte vi følge denne et stykke tilbake igjen for å finne stedet hvor Urskog-Hølandsbanen krysset veien. I en skarp sving fikk vi øye på en traktorvei som gikk rett inn i skogen. Vi var igjen på rett spor. Mens vi ruslet bortover fikk vi øye på regelmessige merker i underlaget. Det så ut for at det hadde ligget gamle sviller på bakken og etterlatt seg merker i terrenget.

Stålbro
– Se, en jernbanebro ropte jeg til Sverre.
En diger stålbro krysset Korselva foran oss. Sverre klatret over et gjerde for å filme på avstand at jeg krysset brua. Det ble ikke så lett, for nå dukket det opp en snåling som luftet bikkja. Nå kikket han nysgjerrig bort på Sverre som gjorde seg klar for nye opptak.
– Har du funnet bever? spurte han.
Etter å ha ventet tålmodig noen minutter, fortsatte han og den brune labradoren videre og vi kunne fortsette filmingen i fred.

Flom
Grusveien krysset fylkesveien og fortsatte på andre siden inn i skogen. Vi satte oss ned for å ta den siste pausen før vi tok fatt på siste innspurt. Da jeg åpnet yoghurten min, klarte jeg å søle halve innholdet over buksa og jakka. Etter å ha tørket opp, reiste vi oss for å fortsette. Veien videre inn i skogen het Linna, et navn som talte for seg. Men var det mulig å fortsette på denne mon tro? Et skilt fortalte oss nemlig at veien var stengt lengre fremme. Etter en halvtime uten å møte en levende sjel, dukket Hølandselva opp til venstre for oss. Over veien rant det også en liten elv, noe som forklarte hvorfor veien var stengt. Her var det visst flom. Plutselig gjorde veien en krapp sving til venstre og krysset Hølandselva over en massiv stålbro. Denne stammet nok fra jernbanen. Sverre gikk ned i hagen til ei hytte på nordsiden av brua for å filme mens jeg krysset elva.

Endestasjonen
Nå var det ikke lenge til vi var fremme. Lyden fra biltrafikken kunne nemlig høres i det fjerne. Fylkesveien dukket omsider opp og det ble slutt på grusveien. Foran oss kunne vi skimte den røde lokstallen. Vi valgte å gå i grøfta de siste meterne for å slippe asfalten. Sverre monterte kamerastativet og gjorde seg klar for nye opptak. Jeg brukte lang tid på å finne ut hva jeg skulle si, for nå var jeg virkelig sliten. Etter noen opptakssekvenser, ruslet vi de siste meterne ned mot bilen og brygga. På veien passerte vi et servicebygg med toaletter og dusjer. På veggen var det oppført ei informasjonstavle om de gamle slusene nedover Haldenkanalen og gamle DS «Turisten» som fraktet passasjerene fra Urskog-Hølandsbanen videre ned til Tistedal utenfor Halden. Sverre tok frem kameraet for å gjøre turens siste opptak. Jeg måtte sette meg ned for å hente energi til dette opptaket. 20 minutter senere kunne vi senke skuldrene. Nå hadde vi filmatisert hele den 57 kilometer lange jernbanestrekningen fra Sørumsand til Skulerud. Nå gjenstod flere timer med redigering og klipping.
comments powered by Disqus