Banner
Du er her: Forside / Urskog-Hølandsbanen / Sørumsand–Bjørkelangen

Sørumsand–Bjørkelangen

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
28 km Grusveier, stier og asfalt Middels
Jeg og Sverre skulle lage dokumentarfilm om Urskog-Hølandsbanen. Derfor tok vi med oss kamerautstyr på 11 kilo og gikk langs den 28 kilometer lange traséen mellom Sørumsand og Bjørkelangen. På veien passerte vi fem stasjonsbygninger, ei bortgjemt jernbanebru og skogsarbeidere som ryddet traséen ved Mork.
< >
Fossum stasjon
.
Vi hadde fått dispensasjon fra Jernbanelovens § 9 denne dagen, loven som forbyr allmenn ferdsel i og langs jernbanesporene. I den forbindelse skulle vi følges av en sikkerhetsvakt langs sporene fra Sørumsand til Fossum. Vi hadde avtalt å møte ham klokken 11 slik at vi rakk å filme litt rundt stasjonsområdet på Sørumsand før vi startet på ferden.

Fint vær
Det var lett skyet og forholdsvis varmt da jeg og Sverre steg av toget på Sørumsand stasjon i 10.30-tiden. Sverre hadde allerede rukket å filme litt fra toget, spesielt da vi passerte Glomma etter Fetsund stasjon. Nå rigget vi opp utstyret foran endestoppet til Urskog-Hølandsbanen der det står oppført en buffer. Mens Sverre filmet, fortalte jeg kort om banens historie og om strekningen vi i dag skulle følge frem til Bjørkelangen.

Jernbaneloven
Vi ruslet bort til Sørumsands andre stasjonsbygning, det vil si utgangsstasjonen til Urskog-Hølandsbanen hvor museumstoget stopper i dag. Bygningen er egentlig en kopi av Bjørkelangen stasjon og ble oppført i slutten av 1980-tallet da museumsanlegget ble bygget. På veien passerte vi vanntårnet som damplokomotivene benytter for påfyll av vann. Dette tårnet stod tidligere på Finsand stasjon, endestasjonen til den nedlagte Sperillbanen.
– Heisann!
En mann i gul sikkerhetsvest dukket opp. Det var Geir, vakta som skulle følge oss langs sporet de tre kilometerne opp til Fossum stasjon. I hånda holdt han kontrakten jeg måtte fylle ut i forbindelse med dispensasjonen vi hadde fått innvilget. Det er nemlig strengt forbudt å ferdes langs sporet til Urskog-Hølandsbanen ettersom Jernbaneloven gjelder langs denne strekningen.

Sikkerhetsvester
Jeg og Sverre måtte i likhet med vakta bære gule sikkerhetsvester. Selv om det ikke gikk tog denne dagen, gikk fortsatt togene på Kongsvingerbanen. I området rundt Bingsfoss deler nemlig Urskog-Hølandsbanen og Kongsvingerbanen felles trasé, så her gjaldt det å være ekstra forsiktig. Før vi startet ferden langs sporene, fikk vi en kort omvisning i verkstedet der museets tre damplokomotover står parkerte. Sverre filmet mens jeg stilte spørsmål til Geir.
– Her bygger vi ei jernbanevogn, sa Geir og pekte på et fundament.

Tønsberg tunnel
Etter omvisningen var vi bokstavelig talt i sporet. Skinnegangen vi nå gikk på var relativt ny og ble gjenlagt i 1988 da museumsbanen fikk forlenget strekningen frem til Sørumsand. I løpet av kort tid kom vi frem til stedet hvor museumsbanen opprinnelig hadde sitt utgangspunkt, men først måtte vi gjennom jernbanens eneste tunnel. Tønsberg tunnel er vel snarere en undergang hvor fylkesveien krysser over jernbanen. Taggere hadde prydet tunnelveggene med grafitti, men hadde de fått tillatelse til å gå i sporet mon tro?

Blinkskudd
Vi hadde nå kommet frem til stedet hvor museumsbanen deler trasé med Kongsvingerbanen. Geir ba oss derfor om å følge sporene på høyre side lengst unna Kongsvingerbanen.
– Jeg må filme mens dere går langs sporet, sa Sverre og løp opp skråningen.
Akkurat i det Sverre startet filmingen, suste toget mot Kongsvinger forbi oss.
– Blinkskudd, ropte Sverre fra bakketoppen.

Bingsfoss stasjon
Kort tid etter kom vi fram til dagens første stasjon, nemlig Bingsfoss. Dette var Urskog-Hølandsbanens utgangsstasjon frem til den ble forlenget til Sørumsand i 1903. Bingsfoss stasjon er i likhet med Fossum og Sørumsand en gjenoppbygget kopi. Den gule stasjonsbygningen er egentlig den gamle stasjonsbygningen til Finstadbru før den fikk et nytt bygg i 1937.
– Her har vi Emil-toget med vårt lok nummer 8 i rekken, sa Geir.
Utenfor kaféområdet til stasjonen stod det oppført et leketog i tre oppkalt etter gutten Emil som var en Tertitten-entusiast. Da han døde, ønsket foreldrene å donere et beløp for bygging av dette toget.

Inspeksjonskanal
Før vi fortsatte, måtte vi hoppe over en halvannen meter dyp kanal som krysset jernbanelinja. I bunn rant den en liten bekk jeg ikke hadde lyst til å ramle ned i.
– Kanalen ble tidligere brukt til inspeksjon og reparasjon av togene, sa Geir.
Vi kom oss heldigvis trygt over og gikk nå i en svak oppoverbakke.
– Lokomotivene må gi litt ekstra kraft for å komme opp denne bakken, la han til.
Vi hadde nå kommet frem til huset som Geir nylig hadde kjøpt. Et perfekt sted for en togentusiast, for på den ene siden gikk Kongsvingerbanen og den andre Urskog-Hølandsbanen. Hvordan ville det gå med folk som skulle besøke ham etter innflyttingen? Måtte de ankomme huset med dresin eller gå skinnelangs på besøk? Jeg og Sverre lurte litt på dette i ettertid.

Fossum stasjon
Jeg begynte å kjenne meg igjen. Vi hadde kommet frem til gården Setra hvor jeg tidligere hadde krysset sporene da jeg gikk etappen Sørumsand-Årnes langs Kongsvingerbanen. Vi nærmet oss museumsbanens endestasjon, nemlig Fossum stasjon. Langs traséen frem til stasjonen stod det oppført eldre telegrafstolper fra en svunnen tid. Da vi omsider kom fram til stasjonsområdet, måtte vi sette oss ned på en benk for å drikke. Det hadde blitt varmere og det var på tide å legge jakka i sekken.
– Jernbanen fortsatte over veien der borte. – Dere kan se det ene brukaret herfra.
Der hvor fylkesveien en gang krysset jernbanen stod det først oppført en planovergang. Denne ble erstattet av ei bru i 1931 og senere hevet.
– Det er jo ønskelig at vi får ei ny bru slik at vi kan forlenge traséen. – Ja, egentlig vil vi vel helst kjøre tog helt fram til Skulerud, la Geir til.

Tertittveien
Geir returnerte til Sørumsand hvor han hadde parkert bilen. Jeg og Sverre kunne fortsette uten de gule vestene siden vi nå skulle gå langs veier i stedet for jernbanespor. Vi klatrer ned til veien på baksiden av brukaret. Da oppdaget vi et tilsvarende brukar på andre siden av veien. Vi gikk opp til det andre brukaret hvor Fossum stasjon opprinnelig hadde ligget. En grusvei fortsatte videre rett frem. Det var liten tvil om at jernbanen en gang hadde ligget der veien nå lå. Vi fortsatte på grusveien som endte ved et jorde rundt en sving. Derfor måtte vi følge veien nedenfor i stedet. Det var kanskje et plaster på såret at den het Tertittveien.

Sykkelvei
Mens vi ruslet langs grusveien kom vi til å tenke på det Geir hadde fortalt oss – nemlig at det var et ønske om å forlenge museumsbanen til Kvevli. Langs grusveien hadde det nemlig blitt planet ut en trasé som fulgte denne tett.
– Her er det bare å rulle ut skinnene, sa Sverre.
Det var nok dessverre bare en sykkelvei som var under oppføring.

Nervøs hest
Vi måtte dessverre fortsette på en asfaltert vei da vi ankom Kvevli. I ei veikryss så vi tydelige spor etter traséen på høyre side av oss. Kanskje det var her Kvevli stasjon en gang lå? Det var ikke godt å si. Vi fortsatte videre langs den asfalterte veien som var betydelig mer trafikkert. På veien passerte vi noen nysgjerrige hester. Sverre stoppet for å filme, men da han satte stativet litt for hardt på bakken, hoppet den ene hesten nervøst tilbake. Den ble visst skikkelig skremt. Kort tid etter kom den forsiktig imot oss igjen, for den var visst svært nysgjerrig på hvem vi var.

Off track
Vi nærmet oss Mork. I følge kartet gikk den opprinnelige traséen rett inn i skogen et stykke unna veien. Det var ikke godt å si nøyaktig hvor, for området var nå dyrket mark. Vi bestemte oss for å følge jordet opp til området hvor skogen startet. Ikke før vi hadde klatret over autovernet, bråstoppet en bil med en tilhenger. Jeg og Sverre var overbeviste om at det ville sprette ut en ildsint bonde med hagle og høygaffel fordi vi gikk på jordet hans.
– Dere er nok litt off track, ropte mannen.
– Vi lager film om Urskog-Hølandsbanen og leter etter traséen, svarte jeg.
– Jeg vet det. – Dere må litt lenger opp til den haugen der. – Vi møter dere på andre siden, lød svaret.
Der var visst bare styreleder Pål fra foreningen Aurskogbanen som hadde fått nyss i at vi skulle følge jernbanetraséen denne dagen. Nå hadde han tatt en kjøretur for å se om han fant oss.

Gjengrodd jernbanebru
Vi fulgte jordet et stykke opp bakken mens vi speidet inn i skogen for å lete etter traséen. Vi holdt på å snu da vi ikke fant noen rester, for mellom skogen og jordet lå det nemlig ei stor elv som ville bli utfordrende å krysse.
– Se brua! utbrøt Sverre.
Rett før vi skulle returnere til veien, oppdaget Sverre den gjengrodde jernbanebrua. Da fant vi også en gjengrodd sti opp til brua og som førte oss over på andre siden av elva. Derfra var traséen mer synlig. Flere sviller lå fortsatt igjen på bakken. Vi fortsatte videre inn i skogen på traséen som ble mer og mer synlig. Plutselig oppdaget vi en større gjeng foran oss med motorsag og annet ryddeutstyr. Der stod også Pål. Vi hadde møtt på arbeidsgruppa som ryddet traséen for å lage tursti. Nå hadde de spisepause og grillet pølser. Vi tok en kort pause for å slå an en prat.

4H-leir
Siden vi fortsatt hadde to mil igjen, var vi på beina etter 20 minutter. Vi fortsatte langs traséen som endte opp ved et bedehus. Utenfor var det oppslått telt og flere barn løp rundt. Vi fortsatte gjennom den oppsatte campen for å finne igjen traséen på andre siden av huset.
– Hvem er dere? spurte en av guttene.
Da oppdaget vi at vi hadde kommet til en 4H-leir.

Gammel trasé
Veien videre frem til Kjellingmo ble nok den kjedeligste og mest krevende denne dagen. Vi gikk langs den trafikkerte hovedveien mellom Fetsund og Bjørkelangen. Det fantes også få rester etter jernbanen siden hovedveien hadde blitt lagt over mesteparten av traséen. Det ble derfor lite filming før vi ankom Kjellingmo hvor det lå en grusvei parallelt med hovedveien. I følge kartet vårt var grusveien en del av traséen hvor også stasjonen hadde ligget. Det var nok ikke tilfeldig at busstoppet her het Kjellingmo stasjon. Et kvarter senere kunne vi skimte en skogsvei gjennom buskene som fulgte hovedveien parallelt. Vi hadde funnet rester av Urskog-Hølandsbanen som nå ville følge en egen trasé gjennom skogen frem til Aurskog. Det var godt å bevege seg på turveier igjen og slippe unna trafikken. Utfordringen nå var all myggen i området.

Finstadbru stasjon
Etter en halvtime kom vi frem til en av de få originale stasjonsbygningene som fortsatt står oppførte, nemlig Finstandbru stasjon. Utenfor stasjonsbygningen stod det et gammel diesellokomotiv på en kort skinnerest vi antok hadde tilhørt en gruve. To store stabler med skinner og sviller lå også på stasjonsområdet. Disse skulle kanskje brukes av foreningen Aurskogbanen som har planer om å gjenåpne 450 meter med skinnegang i området. Den rosa stasjonsbygningen hadde sikkert sett sine bedre dager, for nå stod den og forfalt. Vi gjorde noen nye filmopptak før vi fortsatte i retning av Aurskog. Jeg begynte å bli sliten og angret på at jeg ikke hadde tatt med meg mer drikke.

Vannmangel
Etter en halvtime kom vi endelig fram til Aurskog. Jeg var overbevist om vi ville finne en butikk eller en bensinstasjon på dette tettstedet. Dessverre fant vi ingen butikker hvor vi kunne kjøpe mer å drikke. Da en bil parkerte på andre siden av veien ved et bolighus, løp jeg bort for å spørre etter en butikk.
– Det ligger en bensinstasjon et godt stykke opp veien der borte, svarte dama.
Hun pekte i en helt annen retning enn den vi hadde tenkt til å gå. Da hun hørte at vi hadde gått helt fra Sørumsand, kom hun på andre løsninger.
– Dere kan jo få et glass vann av meg.
Krisen var avverget. Vi ga henne vannflaskene våre som hun fylte opp. Deretter satte vi oss på busstasjonen for å spise opp resten av nista. I følge dama var det knapt en mil igjen.

Stasjonsvalget
Etter en lengre pause hadde vi fått normalisert blodsukkernivået og var klare for å sluttføre etappen. Vi gikk rett ned til hovedveien og fulgte denne et stykke i veiskulderen. Da vi nærmet oss Bjørkelangen, fulgte vi en grusvei litt lengre opp i høyden for å slippe unna trafikken. Da det blå stedsskiltet til Bjørkelangen endelig dukket opp, kunne vi på nytt følge den opprinnelige traséen til Urskog-Hølandsbanen. Langs hagegjerdet til et privathus gikk det en gjengrodd sti vi antok var rester etter den gamle traséen. Vi kom inn på et industriområde og gikk langs en høyspentlinje. Traséen var nesten helt utydelig frem til den gikk over til å bli en grusvei med grønne åkrer på begge sider. Plutselig oppdaget vi et etterlengtet skilt. Esso.
– Hvilken stasjon skal vi velge? Bensin- eller togstasjon? spurte jeg Sverre.
Valget ble lett siden begge lengtet etter en iskald cola.

Stasjon og vanntårn
Etter en kort pause på Esso fant vi ut at det var et kvarter til Lillestrøm-bussen gikk.
– Vi rekker ikke å finne stasjonen og lage filmsnutt, sa jeg til Sverre.
Sverre hadde en annen oppfatning og var mer optimistisk. Og han fikk rett, for rett rundt svingen kunne vi skimte både vanntårnet og den grå stasjonsbygningen. Sverre tok frem kameraet og mikrofonen mens jeg pønsket ut noe fornuftig å si til etappens siste opptak.
– Veit dokke kor eg kan ta bussen til Lillestrøm? spurte en forvirret rogalending.
Det var heldigvis ikke bare vi som var turister i området. Svaret var enkelt, for Bjørkelangen stasjon fungerer også som endestasjon for bussen som trafikkerer mellom Bjørkelangen og Lillestrøm. Fem minutter senere var vi alle om bord på bussen. Sverre slapp å betale siden han kun hadde kort og ingen kontanter på seg.
comments powered by Disqus