Banner
Du er her: Forside / Vestmarkabanen / Skotterud–Vestmarka

Skotterud–Vestmarka

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
14 km Asfalt, grusveier og stier Lett
Fra Skotterud til Stangnes følges fylkesveien som i dag er lagt over den gamle Vestmarkabanen. Mellom Stangnes og Buåa ligger traséen godt bevart i form av en grusvei som går gjennom en jernbanetunnel. Rester etter et brukar står oppført ved Buåa og den gamle stasjonsbygningen i Vestmarka er i dag omgjort til privatbolig.
< >
Søndre tunnelåpning
.
Jeg hadde avtalt å møte Bjørn ved parkeringsplassen nedenfor Vestmarka kirke denne søndagen. Som følge av manglende busstilbud mellom Vestmarka og Skotterud, kjørte vi hver våre biler. I Vestmarka skulle vi sette igjen den ene bilen og kjøre den andre til Skotterud hvor ferden skulle starte. I bilen stod radioen innstilt på Radio ROX. Det ble reklameavbrudd da jeg krysset brua over Glomma ved Fetsund og var på vei til Bjørkelangen.
– Till Charlottenberg.
Det var reklame for kjøpesenteret i Charlottenberg hvor vi faktisk hadde tenkt til å kjøre innom etter dagens tur. Det var tydelig at alle visste hvor vi var på vei.

Forsinkelser
Telefonen ringte da klokka var 12 – tidspunktet vi hadde avtalt å møtes. Jeg antok at det var Bjørn, men jeg klarte ikke å kjøre inn til siden for å ta telefonen. Bak meg lå det flere biler og jeg fant ikke en eneste avkjørsel. Jeg hadde nemlig kjørt feil fra Bjørkelangen og lå derfor litt etter skjemaet. Et kvarter senere kjørte jeg inn på parkeringsplassen, men hvor var Bjørn? Jeg ringte ham og fikk vite at han befant seg ved et bygdetun. Han var nemlig usikker på det eksakte møtestedet siden han ikke hadde sett meg. Etter tre minutter var han på plass. Vi kjørte videre til Skotterud med hans bil og parkerte utenfor den gamle stasjonsbygningen.

Bortgjemt trasé
Vi ruslet ned til den gamle stasjonsbygningen fra 1865 som åpnet da Grensebanen mellom Kongsvinger og Charlottenberg ble tatt i bruk. Det var ikke lett å se hvor de gamle sporene fra Vestmarkabanen hadde ligget. Gikk traséen over den gamle brua nedenfor stasjonen mon tro? Og hvor lå det gamle vanntårnet? Vi skjønte at vi ikke hadde gjort tilstrekkelig research på forhånd. Etter å ha tatt noen bilder av de gamle stasjonsbygningene og lasterampa, krysset vi Vrangselva over brua nedenfor stasjonen og fortsatte langs Vestmarkavegen som ble bygget over Vestmarkabanen etter nedleggelsen i 1931.

Liten verden
Mens vi ruslet langs veien stoppet det en bil foran oss. Sjåføren rullet ned ruta og spurte om vi var kjent i området.
– Nei, vi skal bare rusle langs traséen til den gamle Vestmarkabanen, svarte jeg.
– Er det du som går? spurte dama i passasjersetet foran.
– Det er meg, svarte jeg.
– Er du sønnen til Tone?
Ikke bare hadde jeg møtt på et par som fulgte med på skinnelangs.no, men også ei som kjente meg som barn. Verden er virkelig liten.

Spøkelsesbygning
Den nye fylkesveien som ble lagt over sporene frem til Stangnes var ganske trafikkert. Derfor fulgte vi i stedet den parallelle gamleveien i stedet. Etter en halvtime hørte vi ikke lenger susingen fra trafikken.
– Kanskje vi går glipp av rester etter jernbanen, sa jeg til Bjørn.
Vi hadde nå kommet frem til en stor nedlagt fabrikkbygning.
– Kanskje det gamle sidesporet ligger her, la jeg til.
Vi gikk rundt fabrikkbygningen i hver vår retning. Jeg på undersiden og Bjørn på oversiden. I følge notatene våre skulle det nemlig ligge et sidespor omtalt som J. B. Stang sidespor. Om dette hadde en tilkytning til denne fabrikken visste vi ikke, men kanskje det lå noen spor i området. Bygningen minnet meg om de forlatte bygningene i Pripjat, byen som ble forlatt i Ukraina etter Tsjernobyl-ulykken i 1986. Flere av vindusrutene var knuste og deler av veggplatene manglet i de øverste etasjene.

Stangnes holdeplass
Vi fant ingen spor og fortsatte derfor videre. Plutselig dukket en mystisk person ut av skogen. Han tok et par bilder før han smøg seg videre i retningen vi kom fra.
– Sikkert en storsmugler, sa jeg til Bjørn.
Vi tok første mulige sidevei ned til hovedveien og fortsatte i grøftekanten.
– Vi har visst kommet til Tobøl, sa Bjørn etter å ha studert logoen til en lokalforretning.
Fra Skotterud hadde vi nå passert tre holdeplasser uten å finne spor etter jernbanen. Tobøl hadde også egen holdeplass, men det var ingenting i området som tilsa at det hadde ligget en jernbane her.
– Det går en turvei langs veien, sa Bjørn etter å ha oppdaget to turgåere bak buskene.
Vi gikk ut i grøfta og kjempet oss igjennom krattet. På andre siden fant vi en grusvei som fulgte hovedveien parallelt.
– Er det rester etter jernbanen? spurte Bjørn.
Vi fortsatte videre sørover og kom frem til et skilt med et gammelt bilde av Stangnes holdeplass. Vi hadde kommet inn på Vekterveien, sykkelstien som følger deler av den gamle Vestmarkabanen. Bildet viste at holdeplassen lå rett sør for et veikryss, men hvor lå dette? Det eneste vi så foran oss var et bilvrak som stod plassert på en avkjøringsplass langs veien. På andre siden av veien gikk det en gjengrodd grusvei inn i skogen. Vi hadde funnet Vestmarkabanens trasé mellom Stangnes og Buåa.

Tunnel
Det var deilig å slippe trafikken og i stedet følge en grusvei i grønne omgivelser. Plutselig kjente vi de første regndråpene. Et svakt tordenbrak kunne høres i det fjerne.
– En sville! ropte jeg til Bjørn.
På bakken lå en morken sville dypt nedgravd i grusen.
– Tunnelen! ropte Bjørn som gikk et stykke foran meg.
Mellom Stangnes og Rasta lå nemlig Vestmarkabanens eneste tunnel med en lengde på 131 meter. I følge notatene våre skulle den være avstengt med et høyt gjerde etter at deler av store steinblokker hadde rast ned fra tunneltaket. Da vi kom frem til tunnelåpningen, kunne vi tydelig se utgangen på andre siden. Tunnellen hadde visst blitt ryddet og var nå åpen for allmennheten.

Bygningsrester
Det dryppet fra taket da vi gikk inn i tunnelen. Jeg slo på lyktfunksjonen på telefonen og gikk forsiktig for ikke å støte borti noe. Etter et par minutter hadde vi kommet igjennom uten problemer. Dette måtte nesten være turens høydepunkt. Mens vi fortsatte videre langs traséen forsøkte vi å finne rester etter Rasta holdeplass. Det eneste vi fant var ei bru som krysset traséen over oss. Plutselig kom vi til et område hvor det lå en haug av planker etter noe som trolig hadde vært en bygning. Kunne det være rester etter Rognlia holdeplass? Det var ikke godt å si.

Lunsjpause
Harstadsjøen lå nå synlig foran oss. Vi nærmet oss Vestmarka. På andre siden av vannet kunnet vi skimte kirka hvor jeg hadde parkert bilen. Før vi fortsatte, satte vi oss ned på en benk nær vannkanten for å spise dagens lunsj. Samtidig dukket sola opp som speilet seg i det blikkstille vannet. Uværet hadde heldigvis passert oss. Etter en halvtimes lunsjpause var vi på beina igjen.

Brukar
Vi kom nå frem til det stedet hvor Buåa holdeplass hadde ligget. Holdeplassen hadde fått navnet etter elva Buåa som renner ut i Harstadsjøen. Vi kikket nå etter restene fra et bruparti hvor Vestmarkabanen hadde krysset elva. Brukaret var lett synlig og stod oppført på noe vi tror var en campingplass. Det stod i hvert fall en campingbil rett ved siden av. Foran brukaret stod det oppført en stor fellesgrill.
– Hvorfor i all verden går brua så høyt opp? spurte Bjørn.
Det viser seg at dette området har blitt jevnet ut etter nedleggelsen og at jernbanen lå høyere opp i terrenget. Her lå det også sidespor som ble brukt for å laste tømmer på godsvognene.

Synlig trasé
Vi krysset ei nyere bru over Buåa og satte kursen mot Vestmarka kirke som skulle være neste holdeplass på Vestmarkabanen. Overraskelsen var stor da vi fant en gjengrodd trasé på oversiden av fylkesveien. Det var rester etter Vestmarkabanen som hadde blitt omgjort til en flott tursti. Den var merket med Vekterveien. Langs traséen var det satt opp lysmaster. I løpet av et kvarter kom bilen og kirka til syne. Det var ikke godt å si hvor holdeplassen hadde ligget. Lå den på nord- eller sørsiden av veien opp til kirka?

Stasjonsbygning
Vi angret på at vi ikke hadde parkert ved bygdetunet i stedet, for det var enda et par kilometer igjen frem til endestasjonen. Heldigvis kunne vi fortsette på den fine turstien i stedet for den asfalterte veien. Det eneste som ødela idyllen var noen bilvrak som lå plasserte langs stien ved et verksted. Felger og bildører lå slengt omkring. Det hadde blitt mange bilvrak på denne skinnelangsetappen.
– Griser! ropte Bjørn.
Bjørn hadde oppdaget levende griser i tillegg til de som slang bilvrak omkring seg. Gryntingen gikk i ett. Et par av dem kom løpende imot meg da jeg nærmet meg med kameraet. Etter at par bilder forsøkte jeg å se etter Bjørn. Han stod lengre fremme og pratet med en mann som vannet hagen sin utenfor et velkjent hvitt hus. Det var visst han som bodde i selveste stasjonsbygningen til Vestmarka.
– Jernbanen endte ved sagbruket dere ser der borte, ropte mannen fra innsiden av gjerdet. – Det er bare å ta en titt.
Han fortsatte å vanne blomstene i hagen og virket fornøyd over at vi syntes huset hans var interessant. De fleste som bor i gamle stasjonsbygninger er nok lei over å bli oppsøkt av jernbaneentusiaster som forstyrrer privatlivet, men det gjaldt ikke for denne karen. Kanskje fordi Vestmarkabanen er en av de mest obskure og glemte blant NSBs nedlagte sidelinjer.

Grensehandel
Vi fant dessverre ikke restene etter svingskiva som en gang lå i nærheten av sagbruket. Her ble skinnebussen som fraktet passasjerer snudd for å returnere tilbake til Skotterud. Vi gikk derfor tilbake til bilen. Da vi var på vei til Skotterud, forsøkte vi å finne krysset hvor Stangnes holdeplass hadde ligget. Vi stoppet ved busslomma ved Stangnes rett før krysset hvor veien går ned til Ingelsrud. Veien gjorde en svak bue akkurat slik holdeplassen hadde ligget i følge det gamle bildet. Vi hadde funnet stedet hvor Stangnes holdeplass lå. Deretter kjørte vi videre for å lete etter vanntårnet ved Skotterud atter en gang. Dessverre fant vi det ikke denne gangen heller. Derfor fortsatte vi videre mot Charlottenberg for å gjøre unna litt grensehandel ved kjøpesenteret.
– Der har vi gutten fra fabrikken, utbrøt Bjørn.
Vi hadde oppdaget storsmugleren som vi valgte å kalle ham. Han ruslet i grøftekanten omtrent en kilometer fra riksgrensen. Det var ikke bare vi som gikk på langtur denne dagen.
comments powered by Disqus