Banner
Du er her: Forside / Solbergfossbanen / Askim–Solbergfoss

Askim–Solbergfoss

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
8 km Grusvei Lett
Den nedlagte Solbergfossbanen fremstår i dag som en flott tursti i naturskjønne omgivelser. Ved Solbergfoss står fortsatt den gamle vognhallen hvor skinnebussene tidligere ble parkerte. På veien ned til Askim passeres en lasterampe, Skaarud jernbanebru og rester etter den gamle dreieskiva hvor skinnebussen Gamla i sin tid ble snudd.
< >
Langs Solbergfossbanen
.
Det var Kristi Himmelfartsdag og jeg hadde avtalt med tre andre å rusle langs den åtte kilometer lange Solbergfossbanen mellom Askim og Solbergfoss. Siden det ikke gikk noen busser mellom disse stedene denne dagen, skulle vi kjøre til Askim med to biler. Bjørn 1 skulle plukke meg opp på veien, mens Bjørn 2 og Astraea skulle kjøre med egen bil fra Greverud. Det ble altså to Bjørn-er som skulle delta denne dagen.

Fint vær
Det hadde allerede rukket å bli varmt i været da Bjørn 1 plukket meg opp utenfor Bunnpris-butikken hvor jeg bor. På himmelen fantes det knapt en eneste sky. Vi hadde avtalt å møte Bjørn 2 og Astraea utenfor Askim stasjon i tolvtiden. De ville ekstra tidlig avgårde slik at vi rakk å ta en båttur etter endt skinnelangstur. Bjørn 2 og Astraea har nemlig båtplass ved Hankø.

Buss for tog
Jeg og Bjørn 1 ankom Askim ti minutter før tiden. Utenfor stasjonen hadde det samlet seg en stor gjeng.
– Nå rekker jeg å ta et bilde av toget også, sa jeg til Bjørn.
Da vi gikk opp til perrongen, ropte en yngre mann i tjueårene til oss.
– Det er buss for tog i dag.
Jeg holdt på å svare at vi aldri tar toget skinnelangs, men går i stedet.
– Hvor tror du dreieskiva ligger, spurte jeg Bjørn.
Vi speidet til alle kanter fra stasjonsområdet. Ved Askim står nemlig restene etter dreieskiva hvor skinnebussen Gamla ble snudd hver gang den skulle returnere til Solbergfoss.

Logistikk
Telefonen ringte. Det var Astraea som lurte på hvor vi var. Vi ruslet mot stasjonsbygningen og fikk raskt øye på Astraea og Bjørn 2. Jeg fortalte dem at vi forsøkte å finne ut hvor Solbergfossbanens trasé lå i forhold til stasjonen.
– Det vet jeg, svarte Bjørn 2.
Bjørn hadde nemlig studert satelittfoto over området og hadde sett antydninger til hvor linja hadde ligget. Jeg innså at han hadde forberedt seg bedre enn det jeg hadde gjort. Han hadde også lagt en bedre plan når det gjaldt logistikken. Jeg hadde tenkt at vi skulle kjøre begge bilene opp til Solbergfoss og sette igjen den ene der. Deretter skulle vi kjøre samlet i den andre tilbake til Askim hvor vi skulle starte etappen.
– Hopp inn i bilen. – Vi tar vår bil, sa Bjørn 2.
Jeg innså at det var en bedre idé å kjøre én bil opp til Solbergfoss og i stedet gå i motsatt retning. Dermed slapp vi også å lete etter den gamle traséen fra Askim.

Gigantisk kraftverk
Det var litt av et kupert landskap vi kjørte gjennom på veien opp til kraftverket som ligger ved Solbergfoss. Jernbanen ble jo anlagt for å frakte tunggods under byggingen av kraftstasjonen som åpnet i 1924. Linja ble bygget med mange kurver og slynger, nettopp på grunn av at landskapet var såpass kupert. Etter å ha kjørt i opp- og nedoverbakker i et kvarter, kom vi endelig fram. Synet som møtte meg var totalt uventet. Kraftverket var nemlig enormt. Det så ut som en gigantisk middelalderborg hvor vannkanalen foran inngangen liknet på en vollgrav.
– Her var jeg på inspeksjon under flommen i 1995, sa Bjørn 1.

Skinnebuss
Vi parkerte bilen på andre siden av Glomma og ruslet mot et utsiktspunkt for å ta noen bilder. Der stod det oppført en stor tavle med noen historiske bilder.
– Her er det bilder av jernbanen også, sa Astraea.
Ett av bildene viste nemlig den gamle skinnebussen Padda. Persontrafikken på Solbergfossbanen ble nemlig gjennomført med skinnebusser, noe som var mye mer økonomisk enn å benytte de gamle lokomotivene som ble brukt til godsstransporten.

Skinnerester
Vi spaserte over brua og fikk raskt øye på rester etter jernbanen.
– Her finnes det skinner, sa jeg.
Fra kraftverkets hovedinngang og innover i bygningen lå det fortsatt skinner på bakken. Bak et gjerde ved hovedinngangen romstrerte det en kar som hadde fått øye på oss. Nå kom han gående imot oss.
– Kan du fortelle oss noe om den gamle jernbanen, spurte Bjørn 2 mannen.
– Tja, hvor skal jeg begynne? lød svaret.

Vognhallen
Etter litt lokalhistorie, ruslet vi opp til området hvor jernbanestasjonen tidligere lå. Mannen hadde nemlig fortalt oss at vognhallen fortsatt stod oppført og at vi kunne finne spor i terrenget hvor dreieskiva ved stasjonen tidligere hadde ligget. Vi fant raskt det sirkelformede området hvor vi antok at dreieskiva hadde ligget. Et stykke unna fikk vi øye på den gule vognhallen hvor skinnebussene tidligere stod parkerte. De store dørene hadde blitt fjernet og erstattet med et par mindre. Det var tydelig at bygget ble brukt til noe annet i dag.

Skarpe kurver
Etter å ha tatt noen bilder, fortsatte vi å gå i den gamle togtraséen som hadde blitt omgjort til en flott tursti. Det ville bli lett å gå de nesten åtte kilometerne ned til Askim, for veien hadde nesten ingen stigninger. Derimot hadde den mange skarpe kurver. Det var tydelig at togene hadde lav fart på denne delen av strekningen.
– Oppegaard holdeplass er den første vi må se etter, sa jeg til de andre.
Ingen av oss hadde gjort særlig research på forhånd om hvor de tre holdeplassene mellom Askim og Solbergfoss hadde ligget. Nå gjaldt det å holde øynene åpne.

Biller og sviller
Plutselig var det slutt på stien som nå ledet rett ut i veien vi tidligere hadde kjørt på.
– Jernbanen må ha fulgt veien et stykke, sa Bjørn 2.
– Jeg tror den går inn i skogen igjen rundt svingen, svarte jeg mens jeg pekte på kartet over traséen.
Og det gjorde den. Et steinkast unna fortsatte grusveien inn i skogen igjen. Vi tok av på denne og speidet etter rester etter holdeplasser. Vi fant dessverre ingen rester, men i stedet et par sviller som lå slengt ned i grøfta. Astraea hadde også funnet noe spennende som hun bar på i hånda.
– Hva er dette for en slags skapning?
Hun hadde funnet et bille på bakken, nærmere bestemt en jordløper.

Lasterampe
Etter en stund krysset vi fylkesveien på nytt. Foran oss lå det et digert lass med tømmer som stod stablet ved siden av traséen. Det viste seg at tømmeret lå plassert oppå den gamle lasterampa til Tømt holdeplass, men dette var noe jeg senere fant ut etter å ha vært i kontakt med foreningen Solbergfosslinnas venner. Vi passerte altså en holdeplass uten å legge merke til den.

Falsk stasjon
Vi passerte et par mindre bruer som gikk over en bekk. I følge notatene mine skulle vi passere to større bruer på dagens etappe. De vi nå passerte var nok altfor små til å kunne være en av disse. Veien videre gikk gjennom tett skog. På begge sidene av traséen var det tydelige fjellutskjæringer flere steder.
– Se, en stasjon, utbrøt Bjørn 1.
En gul liten bygning stod oppført inntil traséen. Utenfor satt det et eldre par på en benk. En større plakat med bilder fra jernbanen hadde blitt hengt opp inne i det gule huset.
– Er det her en stasjon, spurte Bjørn 2 det eldre paret som satt utenfor.
– Nei, det lå vel en eldre holdeplass litt lenger borte, lød svaret fra mannen.
– Onstad holdeplass? spurte jeg.
– Ja, det kan nok stemme.

Skaarud bru
Plutselig dukket det opp et spennende objekt foran oss, nemlig den 33 meter lange Skaarud bru som passerer over et juv.
– En spettmeis, ropte Astraea.
Halvveis over brua hadde Astraea oppdaget en spettmeis som fløy inn i et hull i et tre. Vi stilte oss derfor opp på brua og tok fram kameraene våre. Jeg zoomet inn på hullet og ventet på at spettmeisen skulle komme ut igjen. Og det gjorde den, nesten ti minutter senere. Vi fikk begge tatt et blinkskudd av spettmeisen.

Onstad
Plutselig kom fylkesveien til syne igjen. Jernbanetraséen fulgte denne tett et stykke bortover. Vi hadde kommet frem til Onstad hvor det tidligere lå et buttspor og en holdeplass. Det antas at det fortsatt ligger flere meter med skinner under veien etter at den ble utvidet og bygget over dette buttsporet i 1923. Også ved dette området lå det et lite hus inntil traséen tilsvarende det vi hadde passert nær Skaarud bru. Den samme plakaten med informasjon om jernbanens historie var oppført på veggen.

Kolstad bru
På denne delen av strekningen var det visst populært å sykle. Stadig vekk ble vi både plinget på og forbikjørt av syklister på tur. Vi var også straks ved veis ende, men det eneste som minnet oss om sivilisasjon var restene etter grunnmurene til et hus nær traséen.
– Har det ligget en stasjon her? spurte Bjørn 1.
– Ikke i følge mine notater, svarte jeg. Vi fortsatte derfor videre til vi kom frem til Kolstad bru, den andre lange brua på Solbergfossbanen. Det opprinnelige bruspennet ble fjernet etter nedleggelsen og erstattet av et nytt i betong på 1980-tallet.

Dreieskive
Sivilisasjonen kom endelig til syne og vi var straks ved veis ende. Vi var alle spente på hvor jernbanen ville ende i forhold til østre linje. Det ble slutt på turstien og vi kom ut i et boligområde. En grå asfaltert vei fortsatte i samme retning som vi kom, så vi antok at det var en del av den gamle traséen. Vi kom frem til torget. En større bygning var plassert foran oss omtrent der skinnene en gang hadde fortsatt. Området bak huset var inngjerdet, men vi kunne allikevel få en idé om hvor Solbergfossbanen ble forent med Østfoldbanen.
– Der er dreieskiva, utbrøt Astraea.
En rundt forfallent fundament lå foran oss på bakken. Vi hadde funnet dreieskiva jeg og Bjørn hadde speidet etter tidligere denne dagen. Ikke rart at vi ikke så den, for den lå et godt stykke unna Askim stasjon. Vi ruslet glade og fornøyde mot bilen og var nå innstilte på båttur. Halvannen time senere satt vi i en Joda på vei til øya Strømtangen hvor vi grillet og koste oss. Vi ble alle enige om at dette hadde vært en fantastisk dag.
comments powered by Disqus