Banner
Du er her: Forside / Sørlandsbanen / Hjuksebø–Meheia

Hjuksebø–Meheia

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
26 km Stier, grusveier og asfalt Hard
Fra Hjuksebø går turen på sti opp til et utsiktspunkt som ender litt nord for Trykkerud i Ådalen. En grusvei følges langs elva til Lauvås og videre til den nedlagte Øysteinstul stasjon. Siste del går på grusvei forbi østsiden av Elgsjø og langs E134 til Meheia stasjon.
< >
Svartufs
.
Jeg hadde vært i 40-årslag i Larvik og satt nå på Telemarksekspressen på vei til Gvarv. Der skulle jeg bytte buss til Hjuksebø og gå alene inn i ukjent mark. Nå hadde bussen stanset ved Landmannstorvet i Skien for å plukke opp nye passasjerer. En eldre dame ble hjulpet inn i bussen av dattera.
– Kan du passe på mora mi slik at hun og kofferten kommer trygt fram til Bergen? – Hun er 87 år, sa dattera.
Bussjåføren ble stille og tenkte seg om.
– Ja, det bør vel gå bra det. – Det er fortsatt 17 år til jeg selv er så gammal, svarte sjåføren.
– Jeg skal ikke antaste deg, forsikret 87-åringen.

Feststemt
Bussjåføren serverte meg en kopp kaffe før vi kjørte videre.
– Hva skal du i Bergen? spurte jeg.
– Jeg skal på fest, svarte 87-åringen. – En venninne testamenterte 300 000 kroner for at vi skulle ha fest til minne om henne når hun døde, la hun til.
– Ja, det blir vel en diger fest, svarte jeg.
– Ja, vi er elleve damer som har leid en buss.

Hjuksebø stasjon
Jeg hoppet av bussen utenfor Gvarv og løp bort til togstasjonen for å rekke neste buss. Den kom kjørende i samme øyeblikk jeg kom fram til busstoppet. Et kvarter senere steg jeg av ved Hjuksebø og ruslet opp mot stasjonen for å spise lunsj. Jeg satte meg på samme benk hvor jeg hadde hvilt meg ett år tidligere da jeg var på vei til Nordagutu. Etter et knekkebrød og noen store slurker med saft, var jeg klar. Nå så jeg etter et sted hvor jeg kunne krysse linja og fortsette opp i skogen hvor det skulle ligge en traktorvei.

Uvisshet
Sporene skilte seg. Tinnosbanen fortsatte rett frem, mens Sørlandsbanen fulgte grusveien jeg gikk på. Så gjorde grusveien en skarp sving og fortsatte som en mosegrodd traktorvei oppover i terrenget. En mann stod på et stillas og snekret på huset.
– Kommer jeg meg videre til Ådalen ved å følge denne stien? spurte jeg.
– Aner ikke, lød svaret.
Da var jeg etterlatt til tilfeldighetene, tenkte jeg og fortsatte opp den bratte stien.

Ukjent sti
Etter et par hundre meter kom jeg frem til en krapp 180-graders sving. Stien krysset en bekk og fortsatte langs en bratt fjellvegg. Flere steinblokker hadde rast ut og lå midt på den steinete veien. Jeg måtte stadig ta pauser, for veien oppover var vanskelig og bratt. En sti fortsatte rett frem da veien gjorde en ny sving. Jeg fortsatte på denne og oppdaget at den ikke var tegnet inn på UT.no-kartet. Den gikk langs et stup i samme retning hvor jeg skulle, så jeg tok sjansen. Jeg kom stadig høyere opp i terrenget og fikk fin utsikt over både Notodden og Heddalsvatnet.

Utsiktspunkt
Plutselig åpnet landskapet seg og jeg stod på et utsiktspunkt ved Svartufs. En postkasse var slått opp på en trestamme hvor det lå en almanakk og en penn oppi. Erlend Garåsen skrev jeg i ruta for 15. mai. Hvor gikk stien videre mon tro? Gikk den kun opp til dette utsiktspunktet? Jeg ruslet litt rundt i området og fikk øye på noen treplanker som var lagt over ei myr. Da jeg også passerte et tre med et hvitt bånd, skjønte jeg at stien gikk videre over myra. Jeg hadde nemlig oppdaget flere slike bånd mens jeg ruslet opp til utsiktspunktet. Etter et kvarter kom jeg ut på traktorveien igjen og kunne puste lettet ut. Nå gikk den også i en lang nedoverbakke, så jeg kunne sette opp tempoet og håpe at jeg kom ut til sivilisasjonen igjen.

Ny ukjent sti
En ny sti dukket opp som var tilsvarende merket som den første. Heller ikke denne var avmerket på kartet. Jeg prøvde lykken og kom inn i en tett barskog. Plutselig fikk jeg øye på jernbanelinja og ble gående skinnelangs i skogen. Stien krysset linja under ei bru og fortsatte ned til en gård. Jeg kom heldigvis inn på grusveien jeg hadde planlagt å følge oppover Ådalen. Mannen på stillaset visste altså ikke hvilken vakker sti han hadde utenfor huset sitt.

Elvelangs
Jeg passerte en bom hvor det hang et skilt. Veien var stengt grunnet telehiv. Jeg fortsatte oppover Ådalen langs grusveien et godt stykke før jeg tok til venstre. I følge kartet skulle jeg krysse Hjukseelva og fortsette på en ny vei nordover mot Lauvås. Veien videre over brua og langs Lauvåselva var smalere og brattere. Jeg la merke til at flere av steinene langs elva var sterkt rødfargede. Disse måtte inneholde mye jern, tenkte jeg.

Elghodeskaller
Jeg var visst ikke helt alene, for nå dukket det opp fire turkledde mennesker som kom gående imot meg.
– Vet du hvor Lauvåsknollen ligger? spurte den ene dama.
– Nei, det er første gang jeg er her, svarte jeg.
– Men kommer jeg meg trygt fram til Elgsjø herfra? spurte jeg.
– Bare følg alle veier til høyre, svarte dama og ruslet videre.
Jeg var på nytt forlatt i ødemarken og til tilfeldighetene. Plutselig fikk jeg øye på ei skummel bu noen meter inn i skogen. Elghodeskaller var montert på hver sin side av inngangen. I bua stod det plassert et ildsted midt i rommet med sittealkover rundt. Stedet minnet meg om hytta fra skrekkfilmen Evil Dead. Jeg tok noen bilder og skyndet meg videre for å komme vekk fra det skumle stedet.

Brua revet
Gamle og forfalne bygninger dukket opp. Jeg hadde kommet frem til Lauvås, en eldre seter som var bosatt på 1800-tallet. Nå satte jeg meg ned på en trestubbe for å drikke saft før jeg fortsatte. Første vei til høyre ble bomtur, så jeg tok i stedet opp UT.no-appen og fulgte GPS-markøren i stedet for damas anvisninger. Jeg fulgte en bred sti hvor underlaget var av fin hvit sand. Buldringen av en større elv kom nærmere og nærmere. Jeg skulle akkurat til å krysse den, da jeg oppdaget at brua var borte. Hvordan skulle jeg komme meg over?

Gamle kjenninger
Fire nye turgåere dukket opp, men disse befant seg på andre siden av brua. De ble stående på andre siden like hjelpeløse som meg.
– Hvordan kommer jeg meg over? spurte jeg.
– Du kommer ikke over, svarte den ene dama. – Du må vade, men vi kan vente her for å se hvordan det går med deg.
Mannen hennes virket kjent, men jeg klarte ikke å plassere ham i farten. Jeg ruslet ned til noen større steiner i elva for å se om det virket trygt. Jeg balanserte på noen løse steiner, men måtte snu. Det var for farlig. Jeg forsøkte på nytt et sted hvor elva virket bredere og hvor strømmen var svakere. Steinene begynte å vakle under meg, så jeg hoppet raskt videre til jeg endelig hadde kommet meg over. Jeg kjempet meg gjennom et kratt før jeg kom til veien på andre siden av brua. Da oppdaget jeg hvem de andre var. Det var foreldrene til barndomsvennen min Tobias – Marianne og Jo-Dagfinn. Og med seg på laget var faren til Hilmar, en venn fra Sandefjord.

Hytta
Det er vel større sannsynlighet å vinne i Lotto enn plutselig å finne dere her, kommenterte jeg.
– Vi har hytta i nærheten, sa Marianne. – Den ligger rett borti her.
Vi balanserte alle på noen planker som var lagt over myra mot hytta. Deretter fortsatte jeg videre på stien, mens de andre dro til sitt.
– Følg stien til du kommer opp til autostradaen som vi kaller den, sa Marianne. – Deretter finner du bilene våre og kommer deg videre til Øysteinstul.

Autostradaen
Jeg fortsatte opp en bratt sti som ledet ut i en godt opparbeidet sti. Dette måtte være den såkalte autostradaen. Kort tid etter dukket det opp to biler og jeg kom inn på en bredere vei. Jeg tok til høyre i et kryss og fulgte en endeløs oppoverbakke. Nå skal det bli godt med en pause på togstasjonen, tenkte jeg. For i følge kartet skulle den nedlagte Øysteinstul stasjon ligge på toppen av bakken.

Øysteinstul stasjon
Jeg krysset jernbanen under ei bru og fortsatte nordover på en grusvei. Da oppdaget jeg at stasjonsbygningen lå på motsatt side av sporene. Jeg gadd ikke å snu, så jeg satte meg i stedet ned på en betongsville ved veien. Jeg strakk beina mine og tok frem matpakka. Nå skulle jeg ha meg en lang og velfortjent pause. Jeg tok bilder av stasjonsbygningen fra andre siden av sporene, men fikk litt problemer med motlyset. Øysteinstul stasjon ble nedlagt i 1989, men hadde stor trafikk på 1950- og 1960-tallet da det gikk egne skitog hit fra Skien og Notodden.

Røde steiner
Jeg var sliten da jeg fortsatte. Derfor passet det dårlig at grusveien jeg fulgte gikk oppover og oppover. Hvor høyt ville jeg komme egentlig? Det hadde stort sett gått oppover siden jeg gikk fra Hjuksebø. Nye røde steiner dukket opp langs veien, men disse hadde en mye sterkere rødfarge. Jeg kom til å tenke på alle de nedlagte gruvene i området, selv om de fleste utenfor Kongsberg var rene sølvgruver.

Elgsjø
Elgsjø kom til syne og jeg visste at jeg snart ville komme ut av ødemarken. Snødekte fjelltopper dukket også opp. Var det Lifjell mon tro? Veien begynte endelig å gå nedover igjen og jeg kunne høre biltrafikken langt der fremme. Grusveien ledet til slutt ut i E134 og jeg satte meg ned for å drikke de siste restene av colaen min. I følge Google Maps var det enda syv kilometer igjen. Jeg droppet den siste kilometeren med stier som jeg kunne ha fulgt. Nå var jeg mer motivert for å komme meg kjapt frem til Meheia. Dessverre gikk den trafikkerte veien oppover og oppover. Ville de endeløse oppoverbakkene ingen ende ta?

Idylliske vann
Jeg nådde endelig den aller siste bakketoppen og passerte noen tyrkiske trailere som stod parkerte ved en rasteplass. Jernbanen gikk helt inntil europaveien. Jeg krysset fylkesgrensa og befant meg nå i Buskerud kommune. Området var svært idyllisk. Avlange vann lå på begge sider av veien og jernbanen hvor det var bygget flere småhytter. Jeg nærmet meg målet og satte opp tempoet. Men jeg måtte stoppe opp for å hilse på to tillitsfulle lam som kom løpende imot meg mens de bræket.

Meheia stasjon
Jeg nådde endelig frem til Meheia og krysset sporene via en undergang. Hvor lå stasjonen? Til slutt fikk jeg øye på den mellom trærne. Den lå visst enda et stykke lenger frem. Jeg fulgte hovedveien ytterligere noen meter og oppdaget et stort rødt hus til venstre for meg. Samtidig fikk jeg en tekstmelding. Det var moren min som lurte på hvor jeg var, for hun hadde kommet frem til Meheia og letet etter stasjonen. Jeg ga henne reisebeskrivelsen og ventet ved veien. Da hun endelig dukket opp og jeg fikk lagt sekken i bagasjerommet, var det så vidt jeg orket å vagge opp til stasjonsområdet for å ta et avslutningsbilde.
comments powered by Disqus