Banner
Du er her: Forside / Numedalsbanen / Veggli–Rødberg

Veggli–Rødberg

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
32 km Jernbanespor Middels
Dette er den flotteste delen av Numedalsbanen hvor det er mulig å sykle på dresin. Turen opp Numedalen følger Numedalslågen tett forbi nedlagte stasjoner og gjennom mange tunneler. Den tøffeste delen er mellom Gvammen og Rødberg der stigningen er på 25 promille.
< >
Inn i Gjeiteryggen tunnel
.
Dette var en tur vi hadde planlagt lang tid i forveien. Jeg hadde fått med meg Alexander og Elisabeth, to barndomsvenner fra Larvik som skulle sykle dresin med meg de 32 kilometerne opp til Rødberg. Vi skulle overnatte hos moren min som bor i området, noe Alexander og Elisabeth hadde gledet seg til. De hadde nemlig ikke sett Tone siden de var barn.

Opprinnelig plan
Jeg og Alexander steg av toget i Kongsberg i halv elleve-tiden. Hvor var Elisabeth? Hun skulle kjøre fra Stavern og plukke oss opp på stasjonen. Alexander ringe henne opp og fant ut at hun ventet på oss ved den nordlige inngangen på andre siden av sporene. Vi krysset undergangen og fikk dermed øye på henne. Deretter kjørte vi opp til Veggli hvor moren min skulle møte oss. Vi valgte å følge fylkesveien i stedet for riksveien siden denne fulgte Numedalsbanen tettere. Moren min stod klar da vi nådde frem til Veggli. Planen var at hun skulle følge oss et lite stykke på egen dresin og senere hente oss med tilhenger i Rødberg. Å sykle frem og tilbake ble for langt, men det ble lettere om vi fraktet dresinen tilbake til Veggli på tilhenger.

Kalde føtter
Tone fikk kalde føtter da hun så hvor store dresinene var. Nå hadde hun ikke særlig lyst til å frakte en slik doning på tilhengeren allikevel.
– Det tar fem–seks timer å sykle tur/retur, sa dama bak disken i vertshuset.
Etter litt betenkningstid, fant vi ut at vi alle måtte sykle hele strekningen frem og tilbake. Det ville bli 64 kilometer til sammen. Om moren min ikke orker turen helt opp, kunne jeg og Elisabeth fortsette videre på egen dresin. Det var jo vi som var de sprekeste av oss alle.

Original overnatting
Vi hentet hjelmene og signerte papirene før vi ruslet mot skinnegangen hvor dresinene stod parkerte. På veien tok vi bilde av sovevognen som stod utenfor vertshuset. Sovevogna og den påkoblede salongvogna kan faktisk leies til spesielle begivenheter av vertshuset. Prisen for en sovekupé med tilgang til dusj er halvparten av hva NSB selv tar, så her bør noen vurdere sitt eget prisnivå …

Avsporing
Det var nok ikke bare å sette seg på dresinen og sykle av sted, for sporvekslerne skapte utfordringer. Det ble avsporing ved første forsøk. Her måtte vi stige av for å trille dresinen forbi stasjonsområdet. Da ble det i hvert fall tid til å fotografere den gule stasjonsbygningen. Vel hundre meter lenger fremme, ble kryssingssporene igjen forent til ett og vi kunne starte på ferden oppover Numedalen. Vi hadde to dresiner med fører- og passasjerplass. Jeg og Alexander syklet først på den ene, mens Tone og Elisabeth fulgte etter på den andre.

Tveitkåsa holdeplass
Det tok ikke lang tid før noe spennende dukket opp langs sporene. Nå passerte vi et firkantet gult skilt med et svart kryss. Slike skilt indikerer tre ting: At toget skal gi signal, at det kommer en planovergang og at en stasjon er i vente. Det var det aller siste som tiltrakk min oppmerksomhet, for på informasjonsarket fra vertshuset stod det at Kjerre var første stoppested. Hadde vi allerede syklet fire kilometer? Plutselig fikk vi øye på den forfalne plattformen til Tveitkåsa holdeplass. Den stod ikke på lista.

Kjerre stoppested
Turen videre gikk i et idyllisk landskap. Skinnegangen fulgte Lågen tett oppover dalen til vi ankom den oppdemmede Kjerredammen. Et nytt gult skilt med kryss dukket opp. Kort tid etter fikk vi øye på den røde stasjonsbygningen til Kjerre stoppested. Jeg og Alexander stanset for å vente på Tone og Elisabeth som lå et stykke bak oss. Vi hadde nok kanskje kjørt litt for fort. Etter å ha tatt noen bilder, var vi på vei til noe vi gledet oss skikkelig til. Nemlig den 572 meter lange Gjeiteryggen tunnel. Men først måtte vi passere Fossebrekke holdeplass som lå et par kilometer lenger fremme. Denne holdeplassen hadde i hvert fall ventebua intakt.

Bekmørkt
Plutselig fikk vi øye på det store svarte hullet inn i fjellet.
– Stopp, jeg må ta bilde, utbrøt Alexander.
Han hoppet av sykkelen og forsvant inn i mørket.
– Sykle litt lenger frem! – Der, ja!
Nå måtte vi finne frem lommelyktene våre, for ingen av oss hadde lyst til å sykle inn i bekmørket. Lyset fra lykta var for svakt. Vi kunne kanskje se skinnegangen en meter foran oss, men ikke noe mer. På veien gjennom tunnelen ble vi truffet av iskalde vanndråper som kom fra oven. Det ble en lettelse å se den lille lysprikken langt der fremme. Ikke før vi kom ut av tunnelen, dukket en ny opp. Denne var bare et par hundre meter lang og ble mindre utfordrende å passere.

Eidsstryken holdeplass
Vi kom frem til Kravikfjord holdeplass som faktisk hadde egen stasjonsbygning. Den gule bygningen lå idyllisk til nær Kravikfjorden. Vi tok en rask pause, men tok oss ikke tid til å sette oss ned på de mange benkene som var plasserte på perrongen. På veien videre passerte vi den røde ventebua til Kittelsland holdeplass før vi ankom Eidsstryken. Denne holdeplassen hadde en atskillig mer forfallen stasjonsbygning. Malingen hadde flasset av på store deler av de beige veggene. Stasjonsskiltet var mer intakt: «Eidsstryken. H.o.h. 274,6 m».

Norefjord stasjon
Det ble gradvis tyngre å trå jo lenger opp i dalen vi kom som følge av stigningen. Før vi ankom Norefjord, turens første store stasjon, måtte vi krysse den 30 meter lange brua over Eidsåa. Stasjonsområdet var relativt kjedelig, så vi fortsatte selv om vi sikkert burde ha unnet oss en pause. Nye sporvekslere skapte nye utfordringer, men det var nok like greit å trille dresinene et stykke. Og i hvert fall over planovergangen der bilene krysset sporene.

Gvammen stasjon
Turen opp til Gvammen stasjon ble en drøy etappe med større stigninger. Vi byttet nå oftere på hvem av oss som syklet. Terrenget ble ganske så kupert med mange skarpe kurver. Etter seks tunneler og tre mindre holdeplasser, kom vi frem til Gvammen etter en time. På en benk inntil stasjonsbygningen satt det en bamse iført konduktøruniform.

Bratt parti
Turen mellom Gvammen og Rødberg ble nok turens drøyeste. Dette er nemlig Numedalsbanens bratteste parti hvor stigningen er på hele 25 promille. Det tok ikke lang tid før vi måtte gi tapt. Etter 25 kilometer ble det for tungt å sykle på en dresin som veide 60 kilo i tillegg til en passasjer. Alexander valgte å følge sporet til fots mens jeg syklet alene opp bakkene. Skinnegangen var så våt at hjulene spant hver gang jeg forsøkte å tråkke. Tone og Elisabeth valgte samme løsning.
– Det blir snart en heftig nedoverbakke, sa Alexander.

Høyeste punkt
– Vi er fremme på Rødberg, sa Tone.
Hun leste skiltet som var festet til den røde ventebua. «Rødberg vb».
– Det kan nok ikke stemme, svarte jeg.
Det var nok et stykke igjen, men heldigvis i nedoverbakker som Alexander hadde varslet om. Vi stod nå ved holdeplassen Rødberg vokterbolig som er Numedalsbanens høyeste punkt 395 meter over havet. Alexander satte seg på passasjersetet mens vi trillet ned de siste kilometerne. «Sterkt fall, bruk brems» stod det på et skilt vi passerte. Og det var ikke lett å bremse, for skinnene var glatte slik at bremseeffekten ble redusert.

Rødberg stasjon
Plutselig ble det bråstopp. En bjelke var lagt over skinnegangen for å hindre videre ferdsel. Sporene krysset riksveien og delte brua med bilene over Lågen. Vi parkerte dresinene og fortsatte skinnelangs i stedet mot Rødberg stasjon. Numedalsbanens endepunkt lå fortsatt et stykke lenger frem. Tone og Elisabeth valgte å bli igjen mens jeg og Alexander ruslet bort til den røde stasjonsbygningen for å ta bilder. På veien passerte vi lokstallen og den store svingskiva som ble brukt for å snu lokomotivene.

Returen
Før vi startet på returen, ruslet vi opp til en kafé litt lenger opp i sentrum. Jeg bestilte litt proteinpåfyll, nærmere bestemt karbonadesmørbrød med speilegg. Etter en halvtime ruslet vi ned til dresinene for å ta fatt på returen. Nå ventet fårikål hos Tone, noe alle så frem til. Vi rakk frem til vertshuset og fikk levert syklene rett før det ble mørkt.
Sponsor:
Veggli Vertshus
comments powered by Disqus