Banner
Du er her: Forside / Numedalsbanen / Flesberg–Veggli

Flesberg–Veggli

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
40 km Grusveier, stier og asfalt Hard
Dette er en firemilsetappe i varierende terreng. Flere nedlagte holdeplasser og stasjoner passeres i tillegg til Rollag stavkirke. Strekningen mellom Rollag og Veggli er fredet.
< >
Tråen holdeplass
.
Hva er en bedre start på påskeferien enn flere mil langs jernbanespor? Det var skjærtorsdag og jeg satt på morgentoget til Kongsberg for å gå siste etappe på Numedalsbanen sammen med Vibeke. Hun skulle plukke meg opp på stasjonen og kjøre opp til Flesberg hvor turen ville starte.

Kjølig
Det var iskaldt og utrygt for regn da jeg steg av toget i halv ellevetiden. Nå var jeg glad jeg hadde tatt med meg lua. For bare én uke siden ruslet jeg langs Sørlandsbanen i t-skjorte i strålende solskinn. Men hvor var Vibeke? Jeg hadde visst fått en SMS fra henne – hun var rett rundt hjørnet.

Lite luft
Omsider dukket hun opp og vi kunne kjøre av sted til stasjonen. Ikke Flesberg stasjon, men bensinstasjonen. Det manglet visst luft i det ene fordekket.
– Jeg har kjørt på noen dårlige grusveier i Indre Østfold, sa hun. – Jeg har bodd mesteparten av livet i Østfold, men fant kjærligheten i Kongsberg og flytta hit, la hun til.
Jeg hadde blitt kjent med Vibeke via nettstedet Turvenn. Etter at hun flytta til Kongsberg, søkte hun etter nye turvenner. Og da endte det opp med en skinnelangstur.

Kompensasjon
Vi måtte kjøre til Flesberg med lite luft, for alle trykkmålerne i Kongsberg hadde visst gått i stykker. Som kompensasjon fikk vi med oss et stort parti med blåbæryoghurt fra Q-meieriene. Heldigvis fungerte lufttrykkmåleren ved Olje- og Energisenteret i Flesberg. Der parkerte vi også bilen før vi ruslet mot Flesberg stasjon.

Fredet strekning
Den opprinnelige planen var å rusle langs sporene fra Flesberg, men løypa måtte legges om siden Bane NOR ikke hadde svart på dispensasjonssøknaden min. Numedalsbanen er nemlig ikke formelt nedlagt opp til Rollag, så her gjelder Jernbaneloven. Og delen mellom Kongsberg og Flesberg ble faktisk gjenåpnet i 2013 etter at tømmereksporten til Sverige tok seg opp. Persontrafikken kommer neppe til å bli gjenopptatt, men det er ingen fare for at banen vil bli revet. For Riksantikvaren fredet strekningen mellom Rollag og Rødberg samme år.

Ombyggede brakker
En skulle nesten tro at Numedalsbanen var en tertiærbane med tanke på de små stasjonsbygningene den har enkelte steder. Faktisk var disse opprinnelig arbeiderbrakker som ble ombygget til stasjonsbygninger etter anleggstiden. Det var også tilfelle for Flesberg stasjon som minner mer om et bolighus fra Lilleputthammer. Barken lå spredd rundt den forfalne bygningen som hadde trengt et malingstrøk. Plattformen var dekket av enorme mengder med tømmerstokker og på sporet stod det oppsatt et tømmertog.
– Vi får fortsette langs fylkesveien, sa jeg etter at vi hadde tatt noen bilder.

Bjørnsrud holdeplass
Det tok ikke lang tid før vi kunne forlate den trafikkerte veien. Da vi nærmet oss Aslefetmyra, kunne vi fortsatte på grusveien som gikk langs Numedalsbanen. Det var litt trist at vi ikke kunne følge sporene som opprinnelig tenkt, for på denne delen av Numedalsbanen kan det umulig komme et tog. Veien vi nå gikk på krysset jernbanen og over sporene var det lagt et tykt lag med grus. Etter et kvarter langs myr, skog og jernbanespor, dukket dagens første holdeplass opp. Murplattformen til Bjørnsrud holdeplass var i ferd med å bli kamuflert for godt av mose og andre vekster. Vi tok noen bilder og ruslet ned til den trafikkerte fylkesveien igjen.

Bever
Vi måtte smyge oss tett inntil autovernet på den svingete veien. Påsketrafikken gjorde at vi måtte passe oss for bilene. Lågen og Numedalsbanen fulgte oss tett på hver sin side. Mens Vibeke lånte rasteplassens fasiliteter, tok jeg frem kartet. Da fant jeg ut at vi hadde gått for langt.
– Vi skulle tatt av på grusveien der borte, sa jeg. – Det blir en liten omvei, men da får vi en fin skogstur i stedet.
Vi fortsatte nå inn i en tett furuskog og slapp å forholde oss til påsketrafikken. Ville vi møte på rakkeren som hadde gått løs på treet som lå felt langs veien? Beveren hadde visst vært på ferde.

Bakkerud holdeplass
Etter en halvtime med skogens ro, ble vi gjenforent med det travle påskefolket med skiboks på biltaket. De ble raskt glemt, for nå lå Bakkerud holdeplass foran oss med en ny stasjonsbygning i miniatyr.
– Her er det utedo, sa Vibeke da hun åpnet en av stasjonens mange dører.
Ingen av oss følte behov for å teste det ut, så vi nøyde oss med å fotogradere venterommet i stedet.

Elvekryssing
Plutselig begynte det å regne. Da var det godt at det lå et busskur på andre siden av veien for stasjonen. Det ble turens første matpause før vi fortsatte inn i furuskogen med ponsjoene våre. Grusveien gikk i motsatt retning et stykke før vi fant en sti som gikk nordover. Hva gjør man ikke for å unngå en trafikkert vei? Plutselig ble det full stopp.
– Er du klar for å vade? spurte jeg Vibeke.
Stien krysset en liten elv og det ble vanskelig å komme seg over på andre siden. Jeg holdt på å plumpe rett uti da jeg gled på den første steinen, men jeg klarte å holde meg fast i trestammen. Vibeke hadde allerede kommet seg over på andre siden da jeg forsøkte å krysse elva et stykke lenger opp. Hun fikk hjulpet meg trygt over på andre siden.

Fossan holdeplass
– Det ligger en ny stasjon i enden av veien, sa jeg.
Vibeke hadde funnet noe annet spennende på bakken.
– Se konglene! ropte Vibeke.
På bakken under en strømstolpe lå det samlet en diger haug med kongler.
– Det ligger en ny haug ved neste mast også, sa Vibeke og pekte fremover.
Vi lurte begge to på hvordan de hadde havnet der, men glemte mysteriet da en rød bygning kunne skimtes mellom trærne. Fossan holdeplass hadde visst også en brakkelignende stasjonsbygning som Flesberg. Stasjonsnavnet kan nok forvirre, for Tønsberg–Eidsfossbanen hadde en stasjon med samme navn som står den dag i dag. Begge stasjonsbygningene er også røde.

Doble stabbur
Det ble en kjedelig time videre langs Riksvei 40, men Vibeke hadde en gåte på lager.
– Hvorfor har alle gårdene i Numedalen doble stabbur?
I samme øyeblikk passerte vi en gård som nettopp hadde to røde stabbur som stod tett i tett. Jeg hadde ikke noen glupe svar, men innså etter hvert at hun hadde rett. For rundt neste sving dukket det opp en ny gård med to nye stabbur.
– Alle har to stabbur i denne dalen, presiserte Vibeke på nytt.
Vi hadde fått en skikkelig påskenøtt å knekke mens vi ruslet videre. På veien passerte vi den 228 meter lange Helle tunnel på høyre hånd. Det ble vanskelig å fotografere tunnelåpningen, for jernbanen gikk nå i en dyp kløft.

Kraftutbygging
Lågen var nå omgjort til en bred kanal som forsvant inn i sin egen tunnel.
– Her må det ligge et elvekraftverk, sa jeg.
Det var nemlig kraftutbygging som var årsaken til at Numedalsbanen ble realisert. Etter unionsoppløsningen kjøpte Staten flere fallrettigheter i norske elver, deriblant Numedalslågen. Nore I ved Rødberg skulle bli landets største kraftverk etter byggevedtak i 1918. Samme år ble også Numedalsbanen vedtatt. Jernbanen skulle frakte utstyr til byggingen av kraftstasjonen.
– Der ligger demningen! sa jeg og pekte på dammen bak et høyt gjerde.
Vi hadde kommet til Djupdal kraftverk som utnytter et fall i Lågen på 16 meter.

Djupdal stasjon
Av alle stasjonsbygg vi hadde passert, stakk nok Djupdal av med seieren i forfall. Stasjonen var nedtagget og treplattformen hadde kollapset. Det ene sidesporet var fullstendig gjengrodd og nesten usynlig. Etter å ha tatt noen bilder, fortsatte vi i retning av Kjome via Raunedalen. Numedalsbanen forsvant inn i tre tunneler i et rasutsatt område. Det var vel ikke uten grunn at området het Bratterud.

Hagl
Jeg begynte å bli sliten da vi kom frem til sivilisasjonen. Vi hadde kommet frem til Kjomme, men hvor lå holdeplassen? Veien krysset jernbanen under ei bru og fortsatte som en kjedelig asfaltert vei videre mot Rollag. Vi brukte ikke særlig energi på å lete etter holdeplassen, for nå ville vi bare finne et sted hvor vi kunne sette oss ned. Plutselig begynte det å hagle. Burde vi søke ly under jernbanebrua sammen med bilen? Noen hadde nemlig tatt seg til rette og benyttet jernbanebrua som carport.

Numedal Stasjons Bryggeri
Spenningen steg da vi nærmet oss sentrum av Rollag. Fantes det bensinstasjon eller kafé hvor vi kunne varme oss? Jeg tenkte vel mest på andre fasiliteter enn mat, for nå hadde jeg fått en skikkelig mageknipe. Burde jeg tatt en nærmere titt på utedoen som Vibeke hadde funnet ved Bakkerud?
– Det ligger et bryggeri i stasjonsbygningen som selger NSB-øl, sa jeg. – Kanskje det er åpent?
Numedal Stasjons Bryggeri (NSB) ble etablert i 2014 og holder til i det gamle godshuset. Ølene er oppkalt etter Numedalsbanens stasjoner.
– Det ser stengt ut i Rollag, sa Vibeke da vi passerte et av bygdas få butikker.
Vi ruslet håpefulle i retning av togstasjonen, men med uforrettet sak. Stasjonen var stengt og det fantes ingen edle dråper å oppdrive.

Prekært
Vi satte oss ned på benkene utenfor for å spise dagens lunsj. Da kom mageknipen sterkere tilbake. Jeg tok en runde rundt stasjonsbygningen for å se om det fantes en løsning, men det ville neppe bli populært om jeg satte meg under jernbanevogna som ble brukt til uteservering.
– Jeg kjenner folk oppover dalen, sa Vibeke. – Ligger Tråen langt unna?
– Det er neste holdeplass, svarte jeg.
Vi spiste opp maten og satte av sted. Det var tross alt 12 kilometer igjen å gå.

Blefjell i solnedgang
Plutselig fikk vi øye på ei jente fra gårdsplassen som vinka til oss. Det var visst Sigrid, venninna til Vibeke. Vi ruslet opp til huset hvor jeg okkuperte husets hellige sted. Etter en stund kom jeg ut som en gjenfødt person. Faren til Sigrid kom ut i gangen for å hilse på meg. Da han fikk høre at moren min bodde i Hovin, begynte han å snakke om låta «Blefjell i solnedgang» som han hadde delt på YouTube. Den solnedgangen er nemlig godt synlig fra moren min sitt kjøkkenvindu.

Tråen holdeplass
Etter en kort pause hos foreldrene til Sigrid, bestemte vi oss for å sette opp tempoet for å bli ferdig med dagens etappe. Det tok ikke lang tid før vi måtte stoppe opp, for nå kom vi frem til to gule brakker som lå idyllisk til ved det gjengrodde sporet. Tråen holdeplass var nok i bedre stand enn de andre stasjonene vi hadde sett. Muligens fordi bygningene på denne delen av Numedalsbanen er godt bevarte etter at Riksantikvaren fredet strekningen i september 2013.

Ørnesteinen
Det ble mer historie langs fylkesveien, for nå dukket spiret av Rollag stavkirke opp. Det begynte å skumre, noe som skapte en dunkel stemning da vi passerte alle korsene og gravsteinene på kirkegården. Det er antatt at stavkirka ble bygget på siste halvdel av 1200-tallet.
– Se der! ropte Vibeke og pekte mot en diger stein langs veien.
Jeg klatret opp en forfallen trapp ved siden av steinen og fikk øye på et skilt som fortalte om et sagn. Ørnesteinen ble angivelig til etter at en jutul kastet en stein mot bryllupsgjestene til jenta han ikke fikk. Steinen delte seg i to og ut krøp det flere ormer.
– Det skal også ligge en holdeplass her, sa jeg og tittet i retning av jernbanen som lå bak kirka.
Vi lot holdeplassen ligge. Det var på tide å komme frem.

Bjorsåte holdeplass
Veien forsvant opp i høyden og vi så ikke noe mer til jernbanen før vi ankom Bjorsåte. Der hadde noen sett fordelen av å benytte holdeplassens leskur som avfallsbod. Fylkesveien og jernbanen krysset Lågen over hver sine bruer.
– Vi kan gå på jernbanebrua, ropte jeg.
Sykkelstien fortsatte nemlig langs den ene sida av den 65 meter lange Bruhaug Bru. Det ble ikke spesielt morsomt å fortsette da fylkesveien munnet ut i den sterk trafikkerte Riksvei 40. Etter fem minutter langs veien, ropte ei jente til oss fra bilen som passerte i høy hastighet.
– Bruk refleksvest!

Vamre holdeplass
Vi fant ingen rester etter Laugi stoppested som opprinnelig hadde en toetasjes stasjonsbygning. For å slippe unna den trafikkerte veien, gikk vi i grøfta langs linja i stedet.
– Se elva! ropte jeg og pekte ned i det røde vannet som var farget av solnedgangen.
Vi ruslet ut på jordet og tok noen bilder før vi fortsatte. Nå var det nesten helt mørkt ute. Kort tid etter fikk vi øye på en forfallen plattform i et kryss. Det måtte være restene etter Vamre holdeplass.

Veggli stasjon
Telefonen ringte. Det var moren min som hadde kommet frem til Veggli for å hente oss. Hun kunne ikke finne Veggli stasjon og lurte på hvor vi var.
– Straks fremme, sa jeg. – Møt oss ved vertshuset i stedet.
Vi satte opp tempoet og dristet oss over den 30 meter lange jernbanebrua som krysset den strie elva. Brua virka ikke særlig trygg, selv om det var en passasje på siden og et kraftig rekkverk å holde i. På andre siden lå vertshuset som leier ut dresiner. Da vi var kommet trygt over, fikk vi øye på to togvogner som stod parkerte på sporet. En sovevogn og en salongvogn. De tilhørte Veggli vertshus som har et helt annet prisnivå enn NSB. En sovekupé koster her 390 kroner mot 930 som NSB skal ha.
– Der var dere, hørte jeg en kjent stemme si.
Moren min tittet ned på oss fra et platå.
Jeg og Vibeke fortsatte videre mot togstasjonen mens moren min kjørte etter. Det var kanskje ikke så rart hun ikke fant stasjonen, for den lå i et fullstendig mørklagt område. Moren min kjørte Vibeke tilbake til Flesberg mens jeg satt på videre hjem til pinnekjøtt.
Sponsor:
Veggli Vertshus
comments powered by Disqus