Banner
Du er her: Forside / Numedalsbanen / Kongsberg–Flesberg

Kongsberg–Flesberg

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
32 km Grusveier, stier og asfalt Middels
Første del av etappen går langs fylkesveien og på turstier frem til Svene. Flere nedlagte holdeplasser passeres hvor de fleste stasjonsbygningene har blitt omgjort til privatboliger. Siste del av etappen går langs Riksvei 40 frem til Flesberg forbi en historisk stavkirke.
< >
Eie holdeplass
.
Det var påskens første feriedag. Jeg skulle besøke moren min i Hovin, men til fots. Det vil si å ta toget til Kongsberg og gå skinnelangs Numedalsbanen til Flesberg. Der skulle hun hente meg med bil senere på dagen. Flesberg ligger på østsiden av Blefjell, mens Hovin ligger på vestsiden.

Stasjonsbildet
Det var et strålende vårvær da jeg gikk av toget i Kongsberg i 11.30-tiden. Formen var derimot ikke på topp. Jeg hadde visst havnet i et altfor lystig lag kvelden i forveien, så jeg var litt sliten. Jeg satset på at frisk luft ville gjøre susen. De fleste passasjerene gikk til venstre mot ventehallen da vi steg ned trappene til undergangen fra plattformen. Jeg gikk til høyre, da jeg antok at dette var riktig retning i forhold til Numedalssporet. Og jeg fikk rett. Før jeg startet på ferden, forsøkte jeg å ta det sedvanlige stasjonsbildet. Det ble ikke lett. Togene sperret for utsikten og sola skinte rett imot. Dessuten fikk jeg heller ikke med stasjonsbygningen på bildet.

Kajakker
Det tok ikke lang tid før jeg fant noe spennende underveis. I Numedalslågen padlet det seks–syv barn i kajakker. Jeg ruslet ned for å ta noen bilder av dem. Sola speilet seg i vannoverflaten. De voksne turlederne kikket litt mistenksomt bort på meg. Skulle sekkemannen campe i området mon tro?

Spiten
Jeg steg opp på veien igjen og ruslet langs den smale fylkesveien som følger både jernbanen og elva fram til Svene. Nå kikket jeg spent etter dagens første holdeplass, nemlig Spiten. Den skulle ligge ved en planovergang. Jeg trodde jeg hadde funnet den da jeg oppdaget en grusvei som krysset jernbanen med et rustent signalanlegg ved siden av. Det fantes ingenting i området som kunne minne om en holdeplass. Jeg ruslet derfor videre. Etter ti minutter fant jeg den. Ved neste planovergang lå det en kort gjennområtten plattform som tilsynelatende ikke hadde betjent passasjerer på mange tiår.

Stasjonsjakt
Stasjonsjakten var ikke over. Det var fortsatt elleve nye foran meg som jeg håpet å finne. Nå gjaldt det å finne Pikerfoss holdeplass. I følge notatene mine skulle den bestå av en rosa toetasjes stasjonsbygning. På veien skulle jeg følge en lysløype som gikk lengre opp i terrenget og nærmere jernbanen. Den skulle ligge rett etter Spiten.

Lysløype
Jeg tok opp en grusvei fra veien og oppdaget raskt lysmastene som ledet inn i skogen. Dette skulle by på utfordringer, for her lå det fortsatt en god del snø. Det knaket under meg av isen som sprakk mens jeg forsøkte å bevege meg bortover. Det var tungt. I løpet av kort tid ble lyden av passerende biler erstattet av fuglesang. Det ga en frihetsfølelse. Lysløypa gikk i ring, så jeg fulgte det øvre løpet som gikk inntil jernbanelinja før den krysset en grusvei som gikk ned til veien igjen. Da jeg kom ned til veien, befant jeg meg i et særdeles vakkert landskap. Veien lå tett inntil Numedalslågen og var omgjort til en allé med trær på begge sider. Et vakkert stabbur stod oppført på gården jeg passerte med en vimpel festet til flaggstanga. Det var tydelig at det var sterk vind ute, for vimpelen stod rett ut.

Pikerfoss holdeplass
Veien krysset jernbanen og et rosa bygg kom til syne på venstre side av meg. Det måtte være Pikerfoss holdeplass. Et skilt hang på den ene portestolpen: Ta Dem ivare for tog. Lukk grinden. Det var tydelig at det bodde folk i stasjonshuset. En bil stod parkert på innsiden, så jeg snek meg forsiktig inn mot hagen og knipset et bilde av huset før jeg ruslet videre.

Flesberg
Flesberg kommune stod det på det blå grenseskiltet. Jeg kunne da umulig være fremme etter bare halvannen time. Det måtte være kommunen som i stedet var stor. Etter jeg hadde passert Tronrudstjernet, tok jeg av på en grusvei som i følge kartet skulle følge fylkesveien parallelt et godt stykke. En liten hund bjeffet da jeg passerte det første huset på høyre side av meg. Etter et kvarter kom jeg frem til et kryss. Veien jeg skulle følge videre ned til hovedveien var kledd av snø. Det knaket i isen under meg da jeg forsøkte å forsette. Veien var delvis fuktig. Små dammer hadde samlet seg flere steder som følge av smeltevann. Jeg begynte å høre bilene fra veien igjen og skjønte at det snart ville bli lettere å gå. Da jeg kom ned til hovedveien, satte jeg meg ned på en liggende tømmerstokk for å spise dagens lunsj. Jeg var sulten.

Redd hund
Jeg skvatt skikkelig da en diger hund bjeffet foran meg. Eieren, en middelaldrende dame, stod helt stille ved siden av hunden og kikket mistenksomt bort på meg. Slik stod de i minst et halvt minutt.
– Det er jo den store hunden som er redd, ropte jeg til henne.
Da kom de begge to vandrende oppover imot meg, men hunden holdt trygg avstand.
– Jeg har gått fra Kongsberg og skal helt frem til Flesberg i dag, la jeg til.
– Åh, har du det? – Ja, han er litt redd, svarte hun.
Jeg fortalte henne om turstiene jeg hadde valgt for dagens etappe og hva jeg hadde opplevd så langt.
– Vi som bor her er jo heldige som har så fine turveier, la hun til og ønsket meg god tur videre.

Gleda
Jeg måtte ikke gå lenge på hovedveien før jeg kom innpå en ny grusvei. Denne fulgte jernbanelinja tett. I følge notatene mine skulle neste stasjon være Gleda holdeplass. Mens jeg ruslet bortover veien, speidet jeg hele tiden etter et rødt stasjonshus. Den fant jeg etter å ha fulgt grusveien en kilometer. Det kunne ikke være noe annet en Gleda holdeplass, for ved siden av den store toetasjes bygningen stod det oppført et anneks som liknet veldig på et godshus. På gården holdt en dame på å pakke i bilen, så stasjonsbygningen var trolig omgjort til bolighus. Jeg gikk derfor ikke ned til holdeplassen.

Pukkverk
Jeg krysset jernbanen på en sidevei som gikk opp til hovedveien igjen. Gamle sviller lå langs hele jernbanelinja et godt stykke bortover. Disse stammet sikkert fra april ifjor, da Jernbaneverket skiftet svillene mellom Kongsberg og Flesberg etter en oppgradering av banens nedre del. Det har nemlig begynt å gå godstog på strekningen frem til Flesberg igjen. Jeg forsatte på hovedveien som nå tok en helt annen retning enn jernbanen som fulgte Numedalslågen i stedet. Før jeg forlot jernbanen, forsøkte jeg å speide etter Herbru holdeplass som skulle bestå av et lite forfallent skur. Den fant jeg imidlertid ikke, så jeg fortsatte frem til Ramsrud i stedet hvor neste holdeplass skulle ligge. I håp om å finne den, tok jeg av på en liten grusvei som gikk ned til noen hus. I følge kartet så skulle den krysse jernbanen hvor jeg antok at holdeplassen hadde ligget. Det var såpeglatt på den isdekte veien. Etter å ha gått i grøfta på det vanskeligste partiet, kom jeg ned til Svene Pukkverk. Her lå det faktisk et krysningsspor. Jeg antok at holdeplassen i sin tid lå langs dette dobbeltsporet. Ettersom jeg oppholdt meg i et industriområde, tok jeg kun et par bilder før jeg snudde.

Riksvei 40
Jeg fortsatte videre på fylkesveien som gikk tett inntil Numedalsbanen. Sporene var delvis tildekket av snø, så her var det en stund siden det hadde gått et tog. Jeg kom ned til et stort kryss. Det var slutt på fylkesveien og jeg måtte fortsette videre på Riksvei 40. Heldigvis gikk det gang- og sykkelvei ved siden av veien, for denne var ganske så trafikkert. Flere av bilene var fullastede og enkelte hadde skistativ påmontert taket. Det var tydelig at påsketrafikken var i gang. Jeg kikket etter Svene stoppested som i følge kartet skulle ligge til venstre for meg, men jeg så ingen rester etter en stasjon. Den måtte ha bli fjernet helt.

Matpause
Etter en time kom jeg frem til Lampeland, turens største bebyggelse etter Kongsberg. Jeg var skrekkelig sulten og håpet på å finne et sted for å kjøpe meg mat. Ved siden av Statoil-stasjonen lå det et hotell med både kafeteria og restaurant. Hadde jeg fortjent en kald øl mon tro? Jeg var ikke klar for hvite duker, så jeg gikk inn i kaféen i stedet. Jeg bestilte meg en cheeseburger og en Aass pilsner på flaske.
– Er du på langtur?
En dame kom inn i kaféen og tittet på meg. Kjente hun meg? Jeg ble litt overrasket og fikk ikke respondert på annen måte enn å nikke. Det plaget meg at jeg ikke dro kjensel på henne, men jeg tenkte til slutt at det kanskje var noen som hadde kjørt forbi meg og oppdaget den store sekken jeg drasset på.

Lampeland stasjon
Jeg sendte en SMS til moren min og fortalte at jeg nå gikk fra Lampeland. Før jeg fortsatte videre mot Flesberg, ruslet jeg ned til Lampeland stasjon. Den lysegule stasjonsbygningen så ut til å være bebodd siden den hadde en relativt velstelt hage. Jeg gikk derfor ikke nærmere enn at jeg fikk tatt et brukbart bilde av bygningen. Deretter fortsatte jeg videre langs riksveien. Det var dessverre slutt på gang- og sykkelstien, så jeg gikk forsiktig på venstre side av veien i stedet. Etter en halvtime fikk jeg øye på Fløtterud holdeplass som bestod av et rødt lite skur med en kort treplattform. Holdeplassen lå helt inntil veien ettersom dette er et område hvor jernbanen og riksveien følger hverandre tett.

Tidlig ankomst
Det tutet bak meg. Jeg fikk øye på en hvit Toyota som kjørte inn til siden og stoppa. Det var moren min.
– Du kommer altfor tidlig, ropte jeg.
– Det gikk visst raskere enn jeg trodde, lød svaret.
Jeg fikk lagt fra meg sekken i bilen og tok ut det mest nødvendige til ferden videre, det vil si nødladeren og vannflaska.
– Du kan møte meg på Vangestad holdeplass, sa jeg før hun kjørte videre i retning av Flesberg.
Om holdeplassen fortsatt eksisterte, visste jeg ikke. Uansett så lå den rett rundt svingen i følge kartet.

Uønsket
Selv om jernbanen fulgte riksveien tett, oppdaget jeg få spor etter holdeplassen. Det er godt mulig at snøen skjulte de gjenværende restene. Opprinnelig bestod den av et gult lite avlangt hus i følge Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase. Jeg fortsatte derfor videre mot Flesberg, men tok av på en tursti inn i skogen som var dekket av snø. Denne ville følge riksveien parallelt. Det begynte nemlig å bli mørkere ute og jeg hadde atter en gang glemt å ta med meg refleks. Det ble derfor tryggere å gå i skogen. Turstien krysset jernbanen og et skilt fortalte meg at denne ikke var for allmenn ferdsel. Jeg trosset skiltet og vasset i den tunge snøen. Dette var trolig en privat vei som ikke hadde blitt brøytet på en stund. Et nytt fareskilt dukket opp: Vokt Dem for hunden. Det var tydelig at gårdeieren ikke ønsket at uvedkommende oppholdt seg i området. Jeg nærmet meg huset og lurte på om bonden ville stå klar med rottweileren og hagla. Huset var heldigvis tomt, så jeg fortsatte videre inn på veien som gikk ut mot fylkesveien igjen. Jeg passerte Eie holdeplass med det røde skuret da jeg krysset jernbanen.

Flesberg stavkirke
Jeg nærmet meg Flesberg. Det var 500 meter til Flesberg stavkirke i følge severdigetsskiltet. Jeg sendte en melding til moren min og sa at jeg ville ta noen bilder av kirka før jeg ruslet bort til stasjonsområdet hvor hun ventet. Rett etter jeg sendte meldingen, gikk jeg tom for strøm. Jeg antok at jeg ville finne henne, men jeg hadde jo med meg nødladeren for sikkerhets skyld. Stavkirka er fra siste halvdel av 1100-tallet, men har blitt ombygget flere ganger. Den var ikke så severdig som andre stavkirker jeg har sett i Norge. Etter jeg hadde tatt et par bilder, gikk også kameraet tomt for strøm. Det var på tide å gi seg for dagen. Moren min hadde nok oppdaget meg, for hun kom kjørende bak meg da jeg gikk i retning av stasjonen. Jeg koblet nødladeren til telefonen og fikk tatt et bilde av Flesberg stasjon før jeg satte meg i bilen for å kjøre til Hovin. Det var på tide, for nå var det nesten helt mørkt ute.
Sponsor:
Veggli Vertshus
comments powered by Disqus