Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Gardermobanen / Oslo S–TrosterudEtappe

Oslo S–Trosterud

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
16 km Asfalt, Grusvei, Sti Middels
Turen går fra Oslo S mot Kværnerbyen og videre på stier langs elva Alna i Svartdalsparken. Fra Bryn stasjon går ferden forbi Nordre Skøyen Hovedgård og inn i marka ved Trasopp. Siste del går på turveier forbi Rundtjern og på sti langs vestsiden av Lutvann.
Tagget stein. Foto: Erlend Garåsen
Tagget stein. Foto: Erlend Garåsen
Det hadde kommet et enormt snøfall over Østlandet natt til torsdag. All busstrafikk i Oslo var innstilt og det var store forsinkelser i både fly- og togtrafikken. Noen dager tidligere hadde jeg avtalt med Evy å påbegynne Gardermobanen fra Oslo mot Lillestrøm. Skulle vi avlyse turen mon tro? Det var to dager igjen til vi skulle gå og ute var det full vinter.

Beslutningen
Ettersom vi ikke hadde snakket sammen i tiden etter snøfallet, sendte jeg henne en SMS i quizpausen fra Mr. Pizza kvelden før turdagen.
– Hvordan blir det med morgendagen?
Hun lurte faktisk på det samme da jeg fikk svar. Vi avtalte at vi skulle møtes klokka elleve på Oslo S dagen etter med pakket tursekk.
– Husk brodder, skrev jeg i det siste svaret til henne.

Vinterlig
Det var sol og skyfri himmel denne lørdagsformiddagen. Jeg tok turen gjennom Botanisk hage fra leiligheten på veien ned til Oslo S. Det var lite som minnet meg om vår da jeg trasket igjennom den nedsnødde parken, noe som minnet meg om at vi ville møte utfordringer underveis. 20 minutter senere møtte jeg henne i avgangshallen. Vi var klare for avgang, men først måtte vi kjøpe appelsin og sjokolade, samt ta det sedvanlige stasjonsbildet. Det ble av meg foran flytoget med Kvikk-Lunsj i den ene hånda og en appelsin i den andre.

Manglet kart
Jeg hadde ikke skrevet ut et eneste turkart, for jeg hadde virkelig ikke trodd at det ble noe av turen vår. Nå forsøkte jeg å huske løypa jeg hadde tenkt vi skulle følge. Det eneste jeg husket var at vi skulle følge elva Alna mot Bryn og fortsette inn i marka forbi Godlia og passere Lutvann på nordsiden. Planen var simpelthen å følge Romeriksporten over bakken. Tunnelen var nemlig inntegnet på kartet som en striplet linje.

Follobanen
Vi startet fra Oslo S og fulgte spor 19 forbi Barcode i retning av Gamlebyen. På veien passerte vi et større byggeområde hvor Øyafestivalen opprinnelig holdt til. Byggingen av Follobanen var godt i gang, det vil si den nye tunnelen som vil korte ned reisetiden til Ski med elleve minutter. På veien forsøkte jeg hele tiden å finne stien langs Alna fra UT.no-appen uten særlig hell. Elva lå nemlig i rør i dette området. Jeg skulle virkelig hatt et mer detaljert utskrevet papirkart med meg.

Byggeplass
– Vi fortsetter mot Kværnerbyen, foreslo jeg overfor Evy.
Dette byggefeltet hadde jeg faktisk besøkt for seks år siden da jeg skulle kjøpe leilighet. På mange måter er jeg glad for at jeg aldri slo til, for dette stedet har vært en større byggeplass i flere år. Og det så det fortsatt ut til å være da vi nådde frem etter en halvtime. Planen var å gå igjennom boligområdet, men store gjerder var satt opp som følge av byggeaktivitet. Hvor i all verden skulle vi gå? Vi spurte en mann om holdt på å pakke ut av bilen.
– Bare fortsett rett frem og ta til høyre opp den smale passasjen.

Svartdalsparken
Vi gjorde som han sa og kom nær området der Gardermobanen forsvinner inn i den nesten 15 kilometer lange Romeriksporten.
– Vi må gå gjennom Svartdalsparken, utbrøt Evy.
Hun var tydeligvis mer kjent i området enn det jeg var, så jeg lot henne lede vei. Da oppdaget jeg at stien langs Alna faktisk gikk igjennom denne skogen. Vi hadde med andre ord gått helt riktig. Til tross for de enorme snømengdene, var stien godt nedtråkka av turgåere. Lyden fra de små fossefallene kunne godt høres mens vi gikk innover dalen. Mens vi trasket i det snøkledde terrenget med turklærne på, fikk jeg følelsen av at vi gikk i påskefjellet. Men uten ski.

Bryn stasjon
Etter et kvarter ble dalen atskillig smalere. Stien gikk tett inntil elva og vi kom inn på en hengebru. Til venstre for oss lå en eldre industribygning i murstein med en høy skorstein. På høyre side gikk Hovedbanen. Et par tog passerte oss på veien opp til Brynseng hvor parken ender. En gul stor murbygning kom til syne foran oss. Det var den første stasjonsbygningen til Bryn stasjon som ble oppført i 1858. Litt nærmere oss lå den nye stasjonen fra 1904, en lav sennepsgul trebygning. Mens jeg forsøkte å finne ut hvor vi skulle gå videre, fant Evy grafitti av en høne hun måtte ta bilde av.

Mona
Vi måtte komme oss over på andre siden av sporet og gå i retning av Godlia. Der bodde nemlig Mona, ei studievenninne fra NTNU-tiden i Trondheim. Jeg hadde sendt henne et par bilder fra Svartdalsparken i håp om at hun ble fristet til å bli med oss videre på ferden. På veien opp ringte jeg henne.
– Hei, nå er vi straks hos deg. – Vil du være med på tur?
Hun tilbød seg i stedet å invitere oss på kaffe siden hun skulle reise til Trondheim dagen etter. Jeg og Evy fortsatte derfor opp en bratt bakke. En gutt i tiårsalderen kom løpende imot oss. Så skled han på grusen og gikk skikkelig på trynet. Foreldrene kom løpende etter. Han hadde visst slått seg skikkelig og begynte å gråte. Det så skikkelig vondt ut.

Nordre Skøyen Hovedgård
Foran oss dukket det opp et flott avlangt bygg på toppen av en ås. Det viste seg å være Nordre Skøyen Hovedgård, en bygning med lang historie. Arkeologer har fastslått at de eldste delene av grunnmuren kan stamme fra 1250. På 1600-tallet ble gården pantsatt flere ganger for å finansiere kongenes store kriger på denne tiden før den ble i privat besittelse på 1660-tallet. Gården holdt faktisk på å bli lokalene til Munch-museet i første halvdel av 1900-tallet, men endte til slutt opp med å bli et samfunnshus. Evy tok et panoramabilde av den flotte utsikten fra toppen før vi fortsatte videre langs Baneveien, en vei som fulgte traséen til Østensjøbanen.

Lunsjpause
Plutselig kom det en tekstmelding fra Mona. Det var kontrabeskjed. Hun ble allikevel med oss på tur og foreslo at vi møttes på Godlia t-banestasjon. Vi ankom stasjonen samtidig ti minutter senere og satte oss ned på noen benker for å spise dagens lunsj. Til tross for strålende sol, ble det raskt kjølig når vi satt stille. Derfor gjorde vi oss raskt ferdige med lunsjen og fortsatte videre på vår ferd. Mona ledet vei siden hun kjente veiene mot marka.

Skilangs
Vi fant omsider veien som førte inn i marka ved Trasopp. Det var en pen preparert skiløype. Vi skulle altså gå skilangs midt i sporet, men i et spor som Jernbaneverket ikke rådet over. Det er godt mulig at enkelte skiløpere ønsket oss av banen, for stadig måtte vi flytte oss når det kom en skiløper i full fart fra bakketoppen. Jeg var litt engstelig for at vi beveget oss for langt sør i terrenget. Vi skulle egentlig passere Lutvann på nordsiden omtrent der Romeriksporten går under bakken, men UT.no-appen viste nå at vi ville nå vannet ved sørenden i stedet. Lutvann ble spesielt kjent under byggingen av Romeriksporten, for i 1997 sank vannstanden betydelig etter at borringen under vannet medførte betydelige lekkasjer.

Rundtjern
Det ble tungt å gå i skisporet, spesielt i flere av de lange oppoverbakkene. Evy måtte stoppe for å strekke på beina. Da kom det en dame leiende på to hunder imot oss. Jeg stoppet henne for å spørre om veien til Lutvann.
– Åh, det er et godt stykke videre innover. – Ta av til høyre når dere kommer til et kryss.
Etter en halvtime fant vi omsider krysset og tok av til høyre som hun anbefalte. Kort tid etter kom vi til et vann.
– Lutvann, utbrøt jeg.
Vi satte oss ned på en benk nær vannet for å hvile. Da jeg tok opp kartet, oppdaget jeg at vi kun hadde kommet til Rundtjern. Da bestemte Mona seg for å snu. Hun skulle tross alt kjøre helt til Trondheim dagen etter. Jeg og Evy fortsatte videre på veien.

Nedsnødd løype
Vi kom fram til et kryss. Selv om skiltet pekte mot Lutvann, var det et skuffende syn. Løypa var fullstendig nedsnødd. Var det i det hele tatt mulig å fortsette? Vi forsøkte å gå noen meter inn på den smale stien. Det var tungt. Kartet viste at vi snart ville møte et nytt kryss.
– Det blir sikkert snart bedre, sa jeg til Evy. – Krysset er rett rundt svingen.
Det ble ikke bedre, men kanskje verre. Jeg forsøkte å oppmuntre Evy med at vi snart ville møte enda et kryss. I stedet ble løypa ytterligere vanskeligere å gå. Plutselig plumpa jeg rett uti en bekk som rant under oss.

Full stopp
Vi nådde omsider sørenden av Lutvann hvor det ble full stopp. Det var overhodet ikke mulig å fortsette. Evy bestemte seg for å snu og i stedet besøke ei venninne som bodde på Bøler. Jeg ville alldeles ikke gi opp, og forsøkte å finne en alternativ rute. Jeg fant ut at en av de kryssende stiene på den trøblete ruta gikk mot Hellerud. Det ble litt skummelt å fortsette alene inn på den uten Evy til stede. I verste fall kunne jeg risikere å bli sittende fast i snøen eller å slå meg.
– Hvis du ikke får en tekstmelding fra meg innen tre timer, betyr det at noe har skjedd, sa jeg til henne.
Vi gikk hver våre veier tilbake, hun samme vei som vi hadde kommet, mens jeg opp en smal sti rett vestover.

Skam å snu
Det var et lite kick å gå alene inn i skogen. Snøen var dyp og det fantes ingen telefondekning i området. De eneste ledetrådene var de blåmerka trærne jeg passerte og den svakt nedtråkkede løypa. Jeg måtte stadig hive etter pusten, for det var tungt og bratt. Etter et kvarter kom jeg til et kryss. Jeg tok opp UT.no-appen og oppdaget at stien til høyre faktisk ville lede meg rundt Lutvann som opprinnelig planlagt. Jeg hadde visst funnet riktig løype alene. Allikevel kunne jeg avbryte ved å følge stien til venstre og komme inn på den trygge veien. Jeg begynte å tenke på fjellvettreglene, spesielt den eneste jeg husker. Nemlig at det er en stor skam å snu. Kort tid etter var jeg på vei rundt Lutvann mutters alene mens jeg vassa i snøen.

Klissvåt
Til tross for et enormt krevende område, angret jeg ikke på valget. Jeg hadde kommet høyt opp i terrenget og hadde flott utsikt over Lutvann. Det så ut som om bølgene hadde frosset fast siden isen hadde et spesielt gjentakende mønster. Jeg måtte gå svært forsiktig, for nå beveget jeg meg langs et stup. Jeg måtte smyge meg inntil en stor stein som noen hadde tagget et fjes på. Terrenget videre ble krevende, noe som medførte at jeg måtte ta hyppige pauser. Plutselig ga bakken etter under meg og jeg hadde vannet opp til kneet. Jeg fikk løs foten og fortsatte klissvåt videre. Nå kunne jeg ikke se et eneste blåmerke på trærne rundt meg. Heldigvis fant jeg dem igjen da jeg snudde og fant raskt stien jeg egentlig skulle følge.

Trosterud
Slik fortsatte jeg de neste to kilometerne. Det begynte å mørkne da jeg til slutt kom ut på en bredere vei på nordsiden av Lutvann. Jeg hadde klart det, men hvor var veien ut til sivilisasjonen? Tett inntil veien stod det oppført et høyt gjerde hvor det var tydelig skiltet at fotografering var strengt forbudt. Jeg hadde visst kommet til et militært område. Veien videre østover førte meg ikke ut av området, så jeg snudde og gikk vestover i stedet. I løpet av et kvarter kom jeg ut i et boligområde nær Trosterud. Klokka hadde blitt 17.30. Var det realistisk å fortsette til Lillestrøm? Google Maps fortalte meg at det var 15 kilometer igjen. Jeg innså at det nå var best å snu. Det ville snart bli mørkt og jeg var jo klissvåt. Jeg ruslet derfor ned til t-banestasjonen og satte meg på banen hjem til Tøyen. Det ble et lite stopp innom Wasabi ved Tøyensenteret for å spise sushi før jeg returnerte hjem for å ta en varm dusj.