Banner
Du er her: Forside / Bergensbanen / Mjølfjell–Voss

Mjølfjell–Voss

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
32 km Asfalt Middels
Etappen følger Rallarvegen nedover Raundalen langs Raundalselva. Høye snødekte fjelltopper og spektakulære fossefall veier opp for den kjedelige asfalterte veien. Nederst i Raundalen går elva ned i et dypt juv hvor det er svært bratt. Etappen følger restene etter Hardangerbana før den ender i Vossevangen.
< >
Lokaltog på Bergensbanen
.
Jeg hadde kjøpt kampanjebillett med NSB til 99 kroner på impuls og hadde ikke fått med meg noen til denne etappen. Det var knyttet store forventinger til turen ettersom den fortsatte der hvor vi avsluttet fjorårets ferd langs Bergensbanen, nemlig Mjølfjell. Stedet ligger på vei ned fra Hardangervidda på nesten 630 meters høyde, akkurat i grenselandet mellom vidde og sivilisasjon.

Lite søvn
Jeg hadde deltatt på den ukentlige fredagsquizen på Mr. Pizza og var på vei ned til Oslo S for å sette meg på nattoget mot Bergen. Som vanlig sover jeg ikke på nattog, så jeg var forberedt på nok en våkennatt. Og det ble det. Jeg ruslet inn på Voss stasjon som en levende zoombie halv seks om morgenen og satte meg ned i det tomme venterommet. Planen var å slappe av halvannen time til frokostserveringen startet på Park hotell. Deretter skulle jeg ta første morgentog til Mjølfjell som gikk i halv ni-tiden. Jeg la meg ned på benken i det varme venterommet og brukte sekken som sovepute. Så sovnet jeg.

Frokost på Esso
Jeg våknet av noen turister som romstrerte rundt i venterommet. Klokka var straks sju, men jeg var for trøtt. Orket jeg å reise meg opp? Nei, jeg valgte å slumre litt til. Og så sovnet jeg igjen. Klokka 8 innså jeg at jeg ikke ville rekke toget hvis jeg beveget meg mot hotellet, så jeg ruslet ned til Esso-stasjonen og kjøpte meg pølse og kaffe i stedet. Da jeg ruslet opp igjen, stod toget til Mjølfjell allerede oppsatt på spor 3. Jeg gikk om bord og oppdaget at jeg absolutt ikke var alene. Hele vogna var okkupert av franske turister som sikkert skulle på tur med Flåmsbana fra Myrdal.

Franske turister
Toget rullet. Konduktøren kom inn og en franskmann spratt opp med gruppebilletten viftende i hånda som gjaldt samtlige unntatt meg selv. Konduktøren oppdaget meg så vidt før han suste av gårde til neste vogn.
- Mjølfjell, ja. Han nikket og iakttok billetten. Også gikk han videre.
Jeg visste det var mange holdeplasser underveis, men lokaltoget stoppet ikke på noen av disse. Ville lokføreren huske på å slippe meg av mon tro? Det var overhodet ingen annonsering over høyttaleranlegget. Ikke fikk jeg kikket så mye ut av vinduene heller, for de franske turistene hadde sperret alt av utsikt. De stod på rekke og rad mens de filmet og knipset bilder.
- Vi køyrer no inn på Mjølfjell stasjon om eit augneblink. Avstigning på høgre side.

Rallarvegen
Jeg var fremme. Det var skyfri himmel og det begynte å bli relativt varmt i været, enda klokka ikke hadde rukket å bli mer enn ni om morgenen. Høye snødekte fjell steg opp på vestsiden av den røde stasjonsbygningen. Det var mot disse jeg begynte å rusle. Først ned en grusvei fra stasjonsområdet og så inn på den asfalterte fylkesveien som en gang var en del av Rallarvegen. Jeg var forberedt på mye asfalt nedover Raundalen helt frem til Voss. Det kunne bli utfordrende, for jeg hadde nemlig ikke tid til så mange pauser underveis. I løpet av de 32 kilometerne jeg skulle gå, hadde jeg bare åtte og en halv time på meg for å rekke siste toget tilbake fra Voss.

Sauer
De første jeg møtte på veien var en flokk nysgjerrige sauer. De stod bare og glante på meg midt i veien da jeg kom gående, men løp straks avgårde da jeg kom for nære. Jeg møtte ingen mennesker før jeg ankom Reimegrend, den første bebyggelsen på ferden. På veien krysset jeg jernbanen samtidig som lokaltoget til Myrdal passerte. Ved Reimegrend gikk en stikkvei nedover mot stasjonen, men jeg fortsatte allikevel videre ettersom jeg ikke hadde all verdens tid. Terrenget videre ble bratt. Fylkesveien gikk i sikksakk nedover som faktisk het Bakken. På veien mot Skiple møtte jeg tre sauer som var veldig nysgjerrige og som ville ha litt klapp. Skiple var den neste bygda på ferden. Her valgte jeg å rusle opp til holdeplassen som lå synlig fra hovedveien. En knøttliten ventebu lå inntil en sving før jernbanen forsvant inn i en tunnel.

Skummelt juv
Ved Øyeflaten holdeplass ved Kvåle hadde jeg planlagt en liten stikkvei nord for fylkesveien, men jeg var uoppmerksom og passerte den. Det fant jeg ut da jeg så Urdland stasjon ligge inntil fylkesveien hvor stikkveien skulle ende. Jeg begynte å bli litt sliten, men fortsatte videre langs veien til terrenget begynte å bli ganske så spennende. Elva forsvant ned i et dypt juv. Jernbanen gikk i en bratt fjellhylle mellom juvet og veien. Det var skummelt å bevege seg for nær veikanten, for her gikk det virkelig rett ned. Samtidig kom myggen. Det svermet av mygg og knott over hodet mitt. Da kleggen kom flyvende i tillegg var det nok. Jeg tok fram myggsprayen og ga meg selv en real dusj. Det hjalp en halvtimes tid.

Første matpause
Landskapet åpnet seg da jeg kom til Klyve. Under veien kom jernbanen ut av en tunnel. Fløyting kunne høres i det fjerne. Ett minutt senere suser lokaltoget til Myrdal vestfra og kommer imot meg før det forsvinner inn i tunnelen. Jeg fortsetter rundt en sving og oppdager en stikkvei ned til Kløve holdeplass. Jeg titter på klokka og ser at jeg er i rute. Beina trenger hvile og kroppen trenger fôr. Jeg setter meg inn i et leskur og tar frem matpakka og saftflaska. Jeg plasserer sekken under føttene og bruker den som en skammel. Her blir jeg i en halvtime før jeg setter kursen videre vestover mot Voss.

Ygre stasjon
Jeg avla også Ygre stasjon et besøk. Den gule stasjonsbygningen i sveitserstil tilhørte opprinnelig Nesttun og ble reist i 1880. Bygningen ble flytta til Ygre da Nesttun fikk ny og større stasjonsbygning i 1981. I 1997 ble den freda av Riksantikvaren. Idet jeg skulle forlate stasjonen, oppdaget jeg flere fly som tok av fra flyplassen på Bømoen. Det første tror jeg var en Cessna. På andre siden av dalen kunne jeg skimte Palmafossen hvor sporene ender i dag på den nedlagte Hardangerbana. Jeg passerte Raundalselva jeg hadde fulgt hele denne dagen. Vannføringen var enorm. Jeg fortsatte videre langs en gang- og sykkelsti og fulgte sporene til Hardangerbana. Kjøreledningen var fjernet siden forrige gang jeg gikk langs denne linja i 2010.

Okkupert toalett
Det var nesten halvannen time til toget gikk da jeg ankom Voss. Jeg var gjennomsvett etter å ha gått over tre mil i solsteika. Derfor bestemte jeg meg for å skifte og vaske meg på toalettet på Voss stasjon. En gruppe med japanske turister hadde akkurat ankommet og de fleste hadde visst planer om et dobesøk samtidig som meg. Jeg måtte derfor vente til rushet hadde gitt seg. Omsider ble det klar bane. Etter å ha skiftet, ruslet jeg til en kombinert bar og restaurant med uteservering. Jeg bestilte meg en Frydenlund Pale Ale og satte meg i sola på det eneste ledige bordet uten parasoll. De fleste andre gjestene koste seg med pizza. Hvorfor bestilte jeg ikke det? Jeg var jo egentlig ganske sulten.

Kun trillevogn
Det var på tide å ta toget hjem. Et eldre togsett stod allerede oppsatt ved stasjonen. Jeg ruslet inn i den tomme vogna og satte meg ned. Ti minutter senere var vi i gang. Konduktøren kom og jeg spurte ham om hvor kafévogna var plassert.
- Kafévogn? Slikt finnes ikke her. En trillevogn kommer etter hvert, lød svaret.
Etter en halvtime kom trillevogna som kun serverte kalde retter som baguetter og annen gjærbakst jeg ikke spiser. Jeg nøyde meg med en Solo, men måtte kjøpe potetgull andre gang selgeren kom trillende inn. Jeg kom til å tenke på pizzaen i Voss og angret atter en gang på at jeg ikke hadde bestilt den.
Sponsor:
comments powered by Disqus