Banner
Du er her: Forside / Randsfjordbanen / Hønefoss–Randsfjord

Hønefoss–Randsfjord

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
22 km Asfalt, grusveier og stier Middels
Denne delen av Randsfjordbanen er nedlagt hvor de siste kilometerne av skinnegangen er omgjort til tursti. På veien passeres den praktfulle Hen stasjon fra 1868 hvor sidelinjen Sperillbanen hadde sitt utspring. Resten av etappen går på stier og turveier hvor den gamle flyplassen ved Eggemoen passeres.
< >
Viulpensen
.
Vi skulle gå avslutningsetappen på Randsfjordbanen fra Hønefoss til Randsfjord utenfor Jevnaker. Denne turen hadde vi gledet oss til, da denne delen av jernbanen er nedlagt. De siste kilometerne er også omgjort til sykkelvei, så det ville bli store muligheter for jernbanearkeologi denne dagen.

Tidlig opp
Jeg og Sita måtte stå tidlig opp. I følge Ruter gikk siste bussen tilbake fra Jevnaker i 18-tiden. Derfor hadde vi bestemt oss for å ta 8.40-bussen fra Bussterminalen. Begge hadde beregnet god tid i motsetning til forrige gang. Da rakk vi toget med kun små marginer.

Iskaldt
Det var iskaldt da vi steg av bussen i Hønefoss i 10-tiden. Lavtliggende tåke hang over byen og iskald luft strømmet opp fra Ådalselva som vi fulgte mot Hønefoss stasjon. Heldigvis var det vindstille. De gule trærne speilet seg i det blikkstille vannet som ligger innenfor dikene til Hønefossen. Over elva lå jernbanebrua som forbinder Hønefoss med Hadeland. Den delen kalles i dag for Roa–Hønefosslinjen som faktisk er en del av Bergensbanen. Det var her togene til Bergen kjørte før de ble omdirigerte via Drammen i 1984. Etter omleggingen mistet Jevnaker sin andre jernbanestasjon. For Randsfjord stasjon var Jevnakers aller første stasjon før den ble nedlagt i 1968. Det var denne stasjonen som skulle bli dagens endepunkt.

Hofsfoss
Vi tok en rask svipptur innom Hønefoss stasjon for å ta noen bilder før vi fortsatte videre. Det var såpass kaldt at det gjaldt å holde seg i bevegelse for å holde varmen. Deretter fulgte vi Randsfjordbanen videre ved å følge Hofsfossveien som følger elva tett forbi eldre industrianlegg og elvekraftverk. Veien krysset jernbanen over en planovergang hvor det lå et gjengrodd sidespor. Var det her Hofsfoss holdeplass tidligere lå mon tro? Etter hvert gikk Hofsfossveien over til å bli en grusvei som forsvant inn i et øde grøntområde. To digre høyspentlinjer strakk seg over veien.
– Dette er de samme mastene du ser ved Sognsvann, sa jeg. – De fortsetter et godt stykke opp i Hallingdal, la jeg til.

Motstridende informasjon
Langs veien var det satt opp et stort skilt som fortalte at henleggelse av avfall var forbudt. På andre siden av veien stod det et motstridene skilt. Dette oppfordret folk til å kaste hageavfall langs veien. Vi hadde ikke noe å kvitte oss med, så vi fortsatte videre langs grusveien gjennom furuskogen. Da vi ankom Hensfossen, krysset vi Ådalselva over ei bru. Under oss gikk det et enormt vannrør som forsynte Hensfoss kraftverk med vann. Vi fortsatte langs Hensveien på andre siden av elva. Vi nærmet oss Hen stasjon hvor sidelinjen Sperillbanen en gang hadde sin utgangsstasjon.

Hen stasjon
Den praktfulle stasjonsbygningen fra 1868 kom til syne. Den betjente også den kortlivede sidelinjen Sperillbanen hvor persontrafikken ble nedlagt kun syv år etter åpningen i 1926. Hen stasjon drives i dag av Hen gjestgiveri som leier ut rom i stasjonsbygningen og det tidligere jernbanehotellet som ligger på andre siden av veien. Vi satte oss ned på en benk utenfor stasjonen for å spise dagens lunsj. Det var da vi fant ut at vi ikke var alene.
– Se, et tog! utbrøt Sita.
Jeg spratt opp og løp bort til perrongen for å fotografere anleggstoget som var på vei. Det var egentlig en gravemaskin med en påmontert jernbanevogn. Anleggstoget passerte og stoppet et steinkast unna stasjonen. Hva var det slags arbeider som ble gjort mon tro? Vi spiste opp lunsjen og ruslet ned til hovedveien. Et stykke bortenfor stasjonen passerte vi brukarene hvor Sperillbanen en gang hadde krysset veien. Bortsett fra brukaret fantes det ingen synlige rester etter den gamle sidelinjen. Den hadde nok blitt erstattet av dyrket mark.

Hakkespett
Vi krysset Randsfjordbanen under ei bru og fortsatte opp en grusvei. Randsfjordbanen gjorde en stor bue og gikk nå østover i retning av Jevnaker. Grusveien fortsatte inn i en skog et stykke sør for jernbanen.
– Hakkespett! ropte Sita.
Hun rakk ikke å ta et eneste bilde av fuglen før den lettet og fløy avgårde.

Geiteryggen
En uventet planovergang lå foran oss til tross for at kartet viste at det ikke fantes jernbanespor i området. Vi hadde kommet frem til et nedlagt og gjengrodd sidespor fra en svunnen tid. Vi fulgte dette et stykke gjennom et industriområde. Det ledet ut i et annet nedlagt industrispor som fulgte E16 parallelt. Vi krysset europaveien og fortsatte inn på en industrivei forbi en gigantisk sementfabrikk. Var det tillatt å vandre på industritomta mon tro? I følge kartet skulle det gå en sti videre inn i skogen langs jernbanen i området. Vi kom frem til et dobbeltspor på Randsfjordbanen. Var det her Geiteryggen holdeplass en gang lå? Det var i hvert fall Geiteryggen området het i følge kartet.

Hjortelusfluer
Vi fortsatte på en spennende traktorvei som fulgte sporene tett. Etter hvert ledet veien bort fra skinnegangen og gikk over til å bli en sti.
– Sist jeg gikk på sti ble jeg angrepet av hjortelusfluer, sa jeg.
– Hadde vi møtt på noe slikt nå, måtte vi ha snudd, svarte Sita.
Det skulle jeg ikke ha sagt, for nå hadde det landet en hjortelusflue i nakken min. Kort tid etter festet en ny flue seg på hodet mitt. Vi ble begge tause, men skjønte at vi måtte komme oss raskt ut av skogen.

Vågård
I løpet av kort tid var vi heldigvis ute av skogen og kunne fortsette på en gårdsvei. Vi hadde kommet frem til Nedre Vågård hvor det luktet god mat fra det ene gårdshuset.
– Skal vi invitere oss selv? spurte jeg Sita.
Sita responderte ikke, for hun var opptatt med å fotografere et fargerikt blad som hadde falt ned på bakken.

Eggemoen
Vi krysset jernbanelinja og kikket nå etter restene av Vågård holdeplass vi antok hadde ligget i nærheten, men uten hell. Derfor fortsatte vi videre i retning av Eggemoen. Flyplassen i området ble bygget av tyskerne under andre verdenskrig og lå i tilknytning til Eggemoen leir som nå er nedlagt. Eggemoen er egentlig en diger sandmorene som stort sett er dekket av granskog. Derfor gikk ferden nå på stier inn i den tette granskogen parallelt med både jernbanen og den lange rullebanen.

Lensmansmordet
Plutselig dukket det opp et treskilt som var spikret til trestammen. «Lensmansmordet» var jo et merkelig navn på et sted, tenkte jeg. Skiltet pekte nok mot åstedet hvor lensmennene Solumsmoen og Aaøde hadde jaktet på to skapsprengere i Vågårdsåsen i 1926. Begge ble skutt og drept etter et basketak med forbryterne. Hendelsen ble i 1933 gjenfortalt i boka «To mistenkelige personer» av Gunnar Larsen og senere filmatisert av Tancred Ibsen.

Area 51
Vi krysset den rette jernbanelinja og fortsatte på en grusvei som gikk midt mellom flystripa og Randsfjordbanen. Innenfor det inngjerdede militære området fikk vi øye på gigantiske parabolantenner som pekte i alle retninger.
– Vi har kommet over en hemmelig base hvor de kommuniserer med aliens, sa jeg til Sita.
Hun hadde kommet frem til samme konklusjon. Mens vi ruslet langs veien sirklet et helikopter rundt oss. Snushanene Erlend og Sita hadde blitt fersket. Foran oss patruljerte en bil på veien som krysset grusveien vi gikk på og som ledet inn til leiren.
– Vi ble busta, sa Sita.

Viulpensen
Både bilen og helikopteret var forsvunnet da vi kom frem til krysset. Veien videre rett frem var sperret med kjetting med et skilt som fortalte oss at Kartverket foretok avstandsmålinger innenfor. Var dette bare en dekkoperasjon iscenesatt av de nasjonale sikkerhetsmyndighetene? Vi utfordret skjebnen og smøg oss rundt sperringene. Etter et kvarter ble det stopp. Vi måtte krysse jernbanelinja og finne en sti som ledet oss ut fra området. Kort tid etter ankom vi Viulpensen, stedet som er oppkalt etter lasterampa rett nord for den nedlagte Viul holdeplass. Dobbeltsporet lå der fortsatt, samt en forfallen lasterampe i stein.

Motocross
Vi ruslet videre på en turvei som fulgte jernbanelinja tett. Etter omtrent et kvarter kom vi frem til stedet der den tidligere Eggemoen holdeplass skulle ligge, men vi fant ingen synlige spor etter en plattform. Det eneste vi så var ei bru som gikk over et dypt juv hvor jernbanen lå i bunn. Vi fortsatte inn i skogen og kom inn i en lysløype. Var det lyden fra en motorsag vi hørte? Lyden kom sterkere og ble mer intens. Plutselig trasket vi inn i en motocrossbane som var i bruk denne dagen. Her gjaldt det å skygge banen, så vi skyndte oss videre gjennom et industriområde.

Randsfjord stasjon
Randsfjordbanen kom atter til syne, men i form av en tursti. Herfra og videre mot Jevnaker var skinnegangen fjernet og erstattet av et gruslag. Det var allikevel tydelig at vi gikk på selve traséen, for grusveien gikk i en svak kurve på et solid opphøyd fundament. Utsikten til Jevnaker og Randsfjorden var praktfull. Bebyggelsen ble tettere og vi beveget oss forbi store hager og flotte villaer. Turveien endte ut i et kryss. På andre siden av den kryssende veien fikk vi øye på den lyseblå bygningen som en gang tjente som Randsfjord stasjon. Det var ingen tvil om at Røde kors benyttet bygningen i dag, for på den ene veggen hang det et stort rødt kors. Heldigvis hadde de tatt vare på stasjonsskiltet i tillegg. «Randsfjord. H.o.h. 141,4 m».

Pimpa busskur
Magene våre romlet. Vi fortsatte derfor mot sentrum etter å ha tatt noen bilder av stasjonsbygningen. Valget falt på restauranten Corner'n som Aria, Eirik og jeg hadde besøkt etter å ha gått etappen Harestua–Jevnaker. Denne gangen satte vi oss innendørs og bestilte hver vår øl og delte en diger biffpizza. Det var over en time til siste bussen gikk, så vi tok oss god tid. Da det var 20 minutter igjen til bussavgang, forlot vi stedet og gikk mot bussholdeplassen. Vi fikk oss litt av en overraskelse da vi kom frem.
– Noen har pimpa busskuret, sa Sita.
Busskuret var møblert med et lite bord med duk, malerier og en liten bokhylle. Her var det bare å sette seg ned med ei bok og krype under pleddet som lå på benken.

Mista bussen
Klokka nærmet seg halv seks, men ingen buss dukket opp. Etter vel 20 minutter skjønte vi at det ikke gikk noen buss. Rutetabellen på veggen bekreftet dette. Den hadde visst gått for en time siden. Informasjonen på ruter.no var altså feil. Det hadde nå blitt bekmørkt ute og vi begynte å bli kalde. Lettere pessimistiske begynte vi å haike langs veien, men ingen biler ville stoppe. Og det hjalp vel heller ikke at vi luktet øl, så vi spiste tyggis for sikkerhets skyld. Vi bestemte oss for å gå mot Esso-stasjonen som lå et stykke utenfor sentrum. Det var kanskje lettere å spørre folk som tanket og holde en hundrelapp i hånda. Etter et kvarter kom vi frem til den øde bensinstasjonen. De få bilene som stanset her skulle dessverre i motsatt retning.

Polakk med Wunderbaum
Vi ruslet over på andre siden av veien og begynte å haike i stedet. Vi var nok knapt synlige i det svake utelyset fra butikken utenfor. Plutselig stanset en bil. Vi løp bortover for å høre om vi kunne sitte på til Hønefoss. Inne i bilen satt en polakk med Wunderbaum i speilet og bilen fylt opp av forskjellige gjenstander.
– I am on the way to Tønsberg, sa polakken. – So I can drive you to Hønefoss – no problem.
Jeg forsøkte å forklare om konseptet Skinnelangs, men jeg tror ikke han skjønte hvorfor jeg gadd å rusle langs 5000 kilometer med jernbanespor. Det spilte i grunnen ingen rolle, for nå hadde vi kommet frem til sentrum av Hønefoss og kunne endelig gjøre som planlagt. Nemlig å teste ut utestedet Kooperativen hvor de hadde et rikt ølutvalg.
Sponsor:
comments powered by Disqus