Banner
Du er her: Forside / Randsfjordbanen / Vikersund–Hønefoss

Vikersund–Hønefoss

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
32 km Asfalt, grusveier og stier Middels
Turen går fra Vikersund stasjon hvor Krøderbanen i dag har sitt endepunkt. På veien mot Tyristrand følges jernbanen tett langs øde fylkes- og grusveier hvor flere nedlagte stasjoner passeres. Siste del av turen går stort sett langs riksveien frem til Hønefoss.
< >
Godstog
.
Klokka var åtte om morgenen da klokka ringte. Nå angret jeg på at jeg ikke hadde avsluttet gårdagens festligheter litt tidligere. Etter en halvtime var jeg ute av senga, noe som medførte at jeg nå fikk dårlig tid. Jeg kastet i meg en rask frokost og lagde en primitiv matpakke. Deretter løp jeg ut døra og gikk i raskt tempo ned Monrads gate langs Botanisk hage. Da fikk jeg en tekstmelding fra Sita. Hun hadde ikke tatt høyde for at det var lørdagsruter på T-banen fra Tveita og var nå redd for at hun ikke ville rekke toget. Mens jeg fortsatte mot Oslo S, forsøkte jeg å søke opp avgangene fra Tveita til Jernbanetorget. I følge Ruter ville hun være fremme ti minutter før togavgang. Det var altså håp.

Hektisk
Da jeg nærmet meg Oslo Plaza, fikk jeg en ny melding. Nå streiket NSB-appen og hun fikk ikke kjøpt billett. Det vil si at hun fikk dårligere tid og måtte innom billettautomaten. Plutselig røyk den ene skolissa. Jeg så på klokka. Det var åtte minutter til toget gikk. Jeg satte opp tempoet mens jeg forsøkte å beholde skoen på. Ville jeg rekke å kjøpe morgenkaffe på Narvesen mon tro? Det var fire minutter til toget gikk og jeg hadde selv ikke ordnet med billett. Jeg ble stående noen sekunder utenfor Narvesen på Oslo S før jeg bestemte meg for å gå rett ned til perrongen i stedet. På veien ned kjøpte jeg billett uten problemer med appen.
– Hei! sa Sita som stod rett bak meg. I samme øyeblikk kom toget trillende inn.

Feil vogn
Endelig kunne vi lene oss tilbake i togsettet for å slappe av. Trodde vi.
– Vi sitter på feil sted. – Du må validere billetten din i betjent vogn, sa jeg til Sita.
Jeg passet på plassene mens Sita fór gjennom togsettet for å få stempla billetten. Etter et par minutter var hun tilbake igjen.
– Konduktøren ville visst ikke stemple den, sa hun.
Da var det tid for å senke skuldrene igjen. I hvert fall den timen det tok å ta toget til Hokksund.
– Vi må gå av toget, sa jeg til Sita mens jeg reiste meg opp.
– Skal vi av her? – Men det står jo på skjermen at vi er på Steinberg, sa Sita.
Skjermen viste feil. Vi hadde faktisk ankommet Hokksund. Det ville bli kort opphold, så her gjaldt det å løpe ut før toget kjørte videre.
– Vi må kjappe oss, sa jeg til Sita. – Bussen går hvert øyeblikk.
Men fra hvor? Vi hadde nemlig bare noen minutter på oss til å rekke bussen til Vikersund.

Mer stress
Vi kikket til alle kanter og løp i villrede bortover veien i håp om å få øye på en bussholdeplass. Da fikk vi øye på en eldre mann som kom imot oss.
– Unnskyld, vet du hvor vi kan ta bussen til Vikersund? spurte jeg.
Mannen så ut til å ha god tid. Etter mye om og men, kom det endelig et svar. Han pekte videre nedover gata. Da fikk jeg øye på busskuret. I samme øyeblikk kom Hønefoss-bussen kjørende. Vi løp bort til bussholdeplassen. Det var da vi kom på noe viktig.
– Har du cash, Sita?
– Nei.
Det hadde ikke jeg heller. Vi gikk inn i bussen for å sjekke om vi kunne betale med kort.
– Nei, her tar vi bare kontanter.
– Rekker vi å ta ut penger da? spurte jeg.
– Jeg kjører om to minutter, men dere kan jo løpe bort til Mix-kiosken borti gata der.
Vi løp bortover gata. To kvartaler lengre unna oppdaget vi kiosken, men den var stengt. Sita løp videre bortover mot banken som lå enda et kvartal lengre unna. Etter noen sekunder kom hun løpende tilbake. Jeg antok at hun hadde fått tatt ut penger, så jeg løp mot bussen for å holde den igjen. Heldigvis ventet sjåføren på oss.

Høy vannstand
Vi hadde heldigvis roet oss ned da vi steg av bussen i Vikersund 40 minutter senere. Det hadde blitt nokså varmt ute og det var på tide å legge jakka i sekken. Vannstanden i Tyrifjorden var svært høy og lå faretruende nær veien.
– Jeg må ha nye skolisser, sa jeg til Sita.
Vi ruslet mot sentrum og rett inn på G-sport. Det var nemlig ikke vanlige lisser jeg var på utkikk etter, men en type i nylon som passet til Salomon-skoa mine. Det ble bomtur, for de hadde akkurat gått tom i følge butikkmedarbeideren. Vi ruslet derfor videre gatelangs for å lete etter en matbutikk i stedet.

Vikersund stasjon
Vi gikk inn på Spar-butikken som lå på andre siden av gata for togstasjonen for å kjøpe drikke til turen. Deretter ruslet vi opp til Vikersund stasjon. Vi tok noen bilder av den gule stasjonsbygningen i sveitserstil som åpnet allerede i 1866. Stasjonen benyttes av veterantogene som kjører på Krøderbanen i dag. I tillegg stopper to av Bergensbanens tog på denne stasjonen.

Arkitektonisk versting
Vi fortsatte videre nordover langs Vikersundgata og inn på sykkelstien tvers igjennom Vikersund fjordpark. Dette friområdet ligger idyllisk nær nedre del av Tyrifjorden og strekker seg nordover til rådhuset i Vikersund, rettere sagt Modum rådhus. Rådhuset har blitt kåret som en arkitektonisk versting blant enkelte arkitekter. Det var nok ikke synet av klossen som fikk oss til å snu, men heller det at vi ønsket å komme over på andre siden av jernbanelinja for å følge Jarenvegen. Denne avsideliggendes veien følger nemlig jernbanen tett. I løpet av en halvtime møtte vi den aller første syklisten. Kort tid etter kom det en til. Vi hadde havnet midt i et sykkelritt.

Trelasthandel
Tuting kunne høres i det fjerne.
– Det kommer et tog, utbrøt Sita.
Vi gjorde oss klare med kameraene våre for å knipse et bilde av toget når det ville passere. Det var et godstog med trelast fra svenske TX Logistik. Trelasteksporten til Sverige har skutt fart i løpet av de siste årene, noe som også har medført at nedlagte linjer som Numedalsbanen delvis har gjenåpnet. Nå er riktignok ikke denne delen av Randsfjordbanen nedlagt, selv om togtilbudet i dag er sterkt redusert.

Bræking
Plutselig begynte bjellene å slå, men hvor lå planovergangen? Lyden viste seg å komme fra en flokk sauer i stedet på andre siden av jernbanelinja. Nå hadde de oppdaget oss og kom løpende bort for å hilse på. De virket ikke til å være særlig skvetne, kanskje fordi de var av en annen type? De fleste av dem hadde sorte hoder. Nå stod de og stirret på oss og bræket høyt.
– Bæ! svarte Sita.
Nå forsøkte hun å sende en Snapchat, men det skulle visst by på problemer. For hver eneste gang Sita forsøkte å filme brækingen, ble sauene helt stumme og kikket bare dumt bort på henne. Til slutt måtte hun gi opp.

Drolsum holdeplass
Det ble slutt på Jarenvegen da vi ankom Drolsum. Var den eldre tømmerbygningen på andre siden av planovergangen en eldre stasjonsbygning mon tro? Byggestilen liknet ikke en typisk stasjon. Dessuten stod bygningen litt på skrå for sporene. For å komme oss videre, måtte vi følge en ny vei litt lengre vestover. Vi burde ha undersøkt området nærmere før vi fortsatte, for Drolsum holdeplass lå faktisk bare hundre meter lengre fremme.

Hest og badekar
Vi begynte å bli slitne og kikket nå etter et sted for å spise dagens lunsj. Foran oss gikk veien i en lang oppoverbakke og savnet etter mat og drikke ble stort. Vi stoppet halvveis opp bakken for å hilse på den flotte hesten som kom ruslende imot oss på innsiden av et strømgjerde. Sita tok opp kameraet for å ta bilde av meg som klappet hesten. Det grønne landskapet med små daler og topper minnet om bakgrunnsbildet på en eldre Windows-versjon.
– Skal vi ta oss et bad? spurte jeg Sita.
Midt på jordet stod et eldre badekar inntil en mast.

Ølbu
Vi nådde endelig bakketoppen og det begynte å gå nedover.
– Du kan prøve å ta en snapchat av kua i stedet, sa jeg til Sita.
På jordet til høyre for oss stod det flere kuer og beitet. De var ganske nysgjerrige på oss.
– Ei ventebu, sa jeg til Sita mens jeg pekte i enden av bakken.
– Nei, det er ei ølbu, svarte Sita.
I et veikryss var det oppført et lita bu med sitteplasser, et perfekt sted for å spise dagens lunsj. Dessuten hadde vi kjøpt hver vår cider fra Arendals bryggeri som vi var spente på. Jeg hadde en solbærcider og Sita en eplecider.

Ubudne gjester
Etter en halvtime var vi på beina igjen. Vi tok av på en liten omvei fra ventebua for å slippe å gå opp til den trafikkerte riksveien. Grusveien endte ved en gård og vi ble usikre på veien videre. På terassen utenfor gårdshuset satt det folk og fulgte nøye med på oss.
– Der går det ikke noen vei, hørte vi ei dame kommentere idet vi forsøkte å komme oss rundt låven. Vi brydde oss ikke særlig om henne. Heldigvis fant vi en traktorvei som gikk bratt nedover bakken på andre siden av låven. I bunnen av dalen krysset vi elva Henåa over ei bru og kom opp til den trafikkerte riksveien.
– Vi skal snart inn på en ny grusvei, forsikret jeg Sita.

Nakkerud holdeplass
Da vi nådde toppen av en lang bakke, fant vi grusveien som gikk ned mot Tyrifjorden. På andre siden av vannet kunne vi skimte Utøya. Hendelsene derfra ønsket ingen av oss å kommentere nærmere, så vi fokuserte i stedet på det flotte landskapet som åpnet seg opp. Da vi kom ned til bunnen av bakken, fortsatte vi nordover langs grusveien som gikk helt inntil jernbanen.
– Hvorfor har det ikke passert noen tog? spurte jeg Sita. – Er Bergensbanen fortsatt stengt etter flomskadene?
Plutselig oppdaget jeg at vi gikk ved siden av et dobbeltspor.
– Her tror jeg det ligger en nedlagt stasjon, sa jeg til Sita.
Jeg krysset jernbanen over en planovergang og fulgte sporet tilbake igjen på andre siden av linja. Da dukket den forfalne plattformen opp. Vi hadde visst kommet frem til Nakkerud holdeplass. Den brune ventebua stod fortsatt, men bygningen bar tydelig preg av manglende vedlikehold.

Gjennomvåt
Vi fortsatte videre på grusveien som endte ved en snuplass lengre fremme. En gjørmete sti fortsatte videre inn i skogen.
– Denne stien finner jeg ikke på kartet, sa jeg til Sita. – Men jeg tror vi allikevel kan følge den.
Selv om vi kom inn i skogen, var vi ikke langt unna sivilisasjonen. Det bråket nemlig noe voldsomt et steinkast unna oss. Var det en skurtresker mon tro? En grusvei dukket opp foran oss, men for å komme inn på den måtte vi hoppe over bekken.
– Her blir det vading, spøkte jeg.
Plutselig hørte jeg et digert plask. Sita hadde sklidd på en stein og var nå søkkvåt oppover hele leggen.
– Det går bra, smilte Sita.

Fengsel
Grusveien gikk bratt oppover og endte ved en gård. Deretter måtte vi på nytt følge den trafikkerte riksveien.
– Vi tar en ny pause ved Tyristrand, sa jeg til Sita.
Jeg ble litt redd for at Sita ønsket å avbryte etappen nå som hun var søkkvåt, men hun smilte fortsatt og var i godt humør.
– Ringerike fengsel ligger rett borti her, sa jeg mens jeg kikket på kartet.
I samme øyeblikk dukket skiltet opp som pekte ned til fengselet.
– Tenk om vi gikk i et monopolspill, sa jeg. – Plutselig havner vi i fengsel og må rykke tilbake til start.
På andre siden av veien kunne vi følge en sykkelsti i stedet for den trafikkerte veien. Det tydet på at vi nærmet oss Tyristrand.

Beger eller kjeks
På høyre side av veien dukket det opp en bensinstasjon.
– Har de mat? spurte jeg.
– Ja, de reklamerer for burger, svarte Sita.
Vi tok ikke sjansen på å lete etter et bedre alternativ, så vi gikk rett inn for å finne noe å spise. Dessuten måtte vi begge på do. Jeg forsøkte å finne ut av hva jeg skulle bestille, men det var ikke så lett. Menyen rullerte på en monitor og det var nærmest umulig å følge med på hva som stod der.
– Vi har lørdagstilbud på kyllingburger til 29 kroner, sa mannen bak kassa.
– Perfekt! svarte jeg. – Og en cola, la jeg til.
Jeg betalte og lot dama bak meg i køen komme frem til kassa. Mens jeg ventet på maten, fiklet jeg med telefonen.
– Skal det være i beger eller kjeks? spurte betjenten.
– Hæ? svarte jeg.
Spørsmålet var visst rettet til hun jeg nettopp slapp forbi som hadde bestilt softis.

Skjærdalen
Vi satte oss på en benk utenfor og nøt de siste solstrålene før sola forsvant bak åskammen. Det minnet oss om at det snart ville bli mørkt og at vi måtte sette opp tempoet for å rekke toget. Vi lot derfor være å gå ned til den nedlagte Tyristrand stasjon selv om den var verdt et besøk. Den vernede stasjonsbygningen er opprinnelig fra 1867 og het den gangen Kinn stasjon. Vi skulle nå følge sykkelveien frem mot Klavåsen hvor vi skulle fortsette på en gårdsvei mot Haga. På veien passerte vi brua over Skjærdalen, navnet som Tyristrand stasjon bar i perioden 1868 til 1918. Under brua kunne vi se stien vi ville ha fulgt dersom vi hadde tatt turen innom stasjonen.

Gikk for langt
Det ble slutt på sykkelveien og vi måtte fortsette langs veien. Det begynte å skumre, men det var såpass lyst at vi fortsatt var synlige for bilistene. Da vi oppdaget en grusvei opp fjellsiden, tok jeg opp telefonen for å sjekke kartet.
– Det ser ut for at vi har gått for langt, sa jeg til Sita.
Gårdsveien vi skulle følge hadde vi passert for lenge siden. Og den bratte veien vi nå stod ved gikk nok bare opp til et bolighus.
– Jeg foreslår at vi følger hovedveien for å komme raskere fram, sa Sita.
Vi satte opp tempoet og fulgte riksveien i stedet.

Supermåne
Vi nærmet oss nordenden av Tyrifjorden og jernbanen fulgte nå veien tett.
– Se månen, sa jeg.
Månen steg opp fra åsen på andre siden av fjorden og speilet seg i vannet. Og dette var ikke en hvilken som helst måne, men nemlig en supermåne. Et døgn senere skulle den bli fullmåne og formørket av jordskyggen senere på natta. Det var nemlig duket for en supermåneformørkelse.

Nedbrent hus
Vi nærmet oss Ask, et sted hvor jeg antok det lå en gammel stasjon.
– Kan du hjelpe meg med å se etter stasjonen? spurte jeg Sita.
Mens vi ruslet på høyre side av veien langs jernbanesporene, dukket det plutselig opp kjøreledningsfester for dobbeltspor. Det ene sporet var visst fjernet. En nedbrent bygning lå inntil det gjenværende sporet, men det liknet mer på et bolighus enn en stasjonsbygning.
– Her har det visst brent godt, sa Sita.
Det var nok ikke stasjonen vi så, for den ble revet i 1987. Huset vi nå stod utenfor ble muligens påtent sommeren 2012. Siden har ruiene blitt stående til naboenes store fortvilelse.

Sokna
Jeg krysset planovergangen og tok bilde i den retningen jeg antok at Ask stasjon hadde ligget. Deretter fortsatte vi langs den opplyste sykkelveien. Det hadde nå blitt helt mørkt ute. Vi krysset elva Sokna og ble stående en stund på brua og kikke på jernbanebrua litt lengre unna. Tenk om det hadde kommet et tog nå. Det ville blitt et perfekt bilde. Under jernbanebrua gikk det en liten vei vi egentlig skulle følge for deretter å fortsette på stier langs jernbanen. Nå var det for mørkt, så vi fortsatte i stedet langs riksveien. Jeg tok frem refleksen og tente hodelykta siden det var slutt på sykkelveien.

Bryggerikjelleren
Vi krysset E 16 over ei bru og fortsatte langs Askveien. Nå ble veien opplyst av gatebelysning og jeg kunne legge ned hodelykta. En sykkelvei dukket opp som vi fulgte helt frem til Hønefoss. Klokka nærmet seg ni og vi skjønte at vi ikke ville rekke siste toget hjem. Heldigvis hadde vi en backupplan, nemlig å ta siste bussen som gikk klokka ti. I mellomtiden hadde vi planer om å drikke en lokal øl fra Hønefoss i Bryggerikjelleren. Da vi endelig ankom sentrum kvart over ni, tok jeg opp telefonen for å lete etter stedet.
– Der står det Bryggerikjelleren, utbrøt Sita og pekte mot en dør.
Vi hadde funnet et skilt, men hvor lå puben? Hvis vi skulle rekke å smake en lokal øl, måtte vi finne stedet i løpet av kort tid. Vi rundet bygningen, men bak den lå det bare en mørk parkeringsplass.

Stengte dører
Vi gikk inn i hotellet som lå ved siden av bygget for å spørre etter veien.
– Inngangen er bak bygget her, sa resepsjonisten mens han forklarte nøyaktig hvordan vi kunne finne fram.
Vi fulgte anvisningene og fant etter hvert inngangen.
– Den er stengt, sa Sita.
Plutselig dukket det en mann opp bak oss.
– Skal dere inn? – Vi skulle ha åpna ni, men vi er nok litt forsinka, la han til.
Kort tid etter ble dørene låst opp og vi ble kveldens første gjester. Vi ruslet ned trappa og bort til baren.
– Jeg finner ingen lokale øl, sa jeg litt småskuffa til Sita.
– Nei, vi har ikke flere igjen, svarte dama bak bardisken.
Vi bestilte oss derfor hver vår glutenfrie øl fra Neumarkter Lammsbräu, det mest eksotiske vi fant på menyen. Det var kanskje like greit at det ble et kort besøk, for lokalet var iskaldt. Derfor ble det en nytelse å sette seg på en god og varm buss tilbake til Oslo.
Sponsor:
comments powered by Disqus