Banner
Du er her: Forside / Randsfjordbanen / Hokksund–Vikersund

Hokksund–Vikersund

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
33 km Grusveier, stier og asfalt Middels
Etappen mellom Hokksund og Vikersund ble fulgt en glatt vinterdag. Første del gikk på en grusvei langs jernbanen hvor det i 1834 ble funnet en enorm gullskatt. Et par nedlagte stasjoner og et gruveområde ble passerte før ankomst til Vikersund hvor Krøderbanen har sitt utløp. Her ligger også verdens største hoppbakke.
< >
Geithus stasjon
.
Toget trillet inn på Hokksund stasjon og vi stod klare for å stige av toget. Da spratt det frem en forvirret dame som lurte på om hun måtte bytte tog for å komme seg videre til Vikersund. Jeg skulle til å si at hun kunne rusle sammen med oss, men valgte i stedet å bekrefte at Hokksund stasjon var riktig byttested. Da vi tre hadde satt føttene våre på perrongen, begynte kirkeklokkene å slå.

Stasjonsbildet
Jeg og Sita satte kursen videre vestover på den såpeglatte gangveien langs jernbanelinja. I følge kartet skulle vi inn på en mindre vei etter en rundkjøring mellom jernbanen og elva. Etter å ha skravlet i et kvarter, kom jeg på at jeg hadde glemt noe viktig.
– Jeg har glemt å ta bilde av stasjonsbygningen.
Det var et stykke tilbake igjen til stasjonen, så nå kikket jeg etter et severdig objekt jeg kunne ta bilde av i stedet.
– Vi går tilbake igjen, insisterte Sita.
Da jeg ikke fant noen fotogene objekter i umiddelbar nærhet, innså jeg at det var en god idé. På veien tilbake passerte det to busser som det stod Vikersund på. Mon tro om den forvirra dama hadde kommet seg på en av disse. For til Vikersund stopper det nemlig kun ett tog om dagen når det er helg.

Pub etter pub
Da vi endelig hadde fått tatt stasjonsbildet, fulgte vi i stedet hovedgata gjennom Hokksund tilbake. Den ene puben etter den andre dukket opp mens vi ruslet gatelangs. Ingen av disse oppdaga vi etter forrige tomilstur da vi ankom Hokksund relativt tørste. Da fant vi bare den lokale bingoen.

Stifinner
Vi kom fram til rundkjøringa og fulgte sykkelskiltene mot Åmot, men vi måtte snu da de pekte rett mot brua over Drammenselva. Vi skulle nemlig holde oss på sørsiden av elva langs en grusvei nær jernbanen. I følge kartet skulle vi inn på en stikkvei som ledet til denne veien, men hvor var den? Vi antok at det måtte være den private gårdsveien til venstre for oss. Vi fulgte denne og kom inn på et tun. Ville bonden komme ut med hagla? Eller ville vi bli inviterte inn på kaffe og vafler? Vi var i hvert fall et lett bytte, for på tunet var det ustrødd og såpeglatt. Heldigvis var vi på rett vei. Foran oss lå det en sikret planovergang med signallys og bommer. På andre siden av sporet lå grusveien vi hadde sett etter. Den var relativt nedsnødd, så her gjaldt det å få på broddene før vi fortsatte.

Hoppende hund
Grusveien så ut til å være en populær turrute for lokalbefolkningen. De sørget for at vi slapp å vasse i dypsnø siden den var godt nedtråkka. Plutselig oppdaget vi en bjeffende hund som kom byksende imot oss. Eierne kom løpende etter mens de ropte etter bikkja som ikke så ut til å lystre. Den bråstoppa rett foran oss, men fortsatte å gjø.
– Han vil bare hilse på, sa eieren.
Hun så lettere forskrekka ut.

Skattejakt
Grusveien viste seg å by på en del historie, for plutselig dukket det opp et severdighetsskilt. Hoenskatten ble nemlig funnet i dette området, faktisk hele 2,5 kilo rent gull. En gårdarbeidet holdt på å grave grøfter i dette området i 1834, da han plutselig kom over det enorme funnet som trolig stammer fra 800-tallet. Det har blitt regnet som et av de største skattefunnene i Norge fra vikingtiden.

Bomtur
Kartet viste at vi skulle krysse en usikret planovergang og fortsette på en grusvei parallelt med både jernbanen og Drammenselva frem til Burud stasjon. Vi spaserte over sporet og ble møtt med piggtrådgjerder og adgang forbudt-skilt. Utrangerte transformatorer og diverse skrot lå slengt rundt på tomta.
– Vi har kommet til et Twin Peaks-område, sa Sita.
En lukket grind hindret videre ferdsel på grusveien vi hadde tenkt til å følge. Foran porten var det oppført skilter som varslet om kameraovervåkning. Det var tydelig ikke meningen at vi skulle oppholde oss på denne tomta.
– Jeg tror vi må snu, sa jeg til Sita.
Vi fortsatte i stedet videre på samme vei vi hadde fulgt.

Burud stasjon
Langs veien passerte vi en snømann som stod på hodet. Noen hadde vært kreative og laget en opp-ned-snømann. Grusveien ledet omsider inn på den lettere trafikkerte Skotselvveien. Det ble hardt for beina å fortsette på hard asfalt med brodder, så jeg valgte å gå i grøfta. Etter en halvtime kom vi fram til Burud. Vi bestemte oss for å følge skiltene ned til stasjonen. Det var her vi egentlig skulle ende opp ved å følge Twin Peaks-ruta forbi transformatorene. Det var få rester etter den nedlagte stasjonen. Både stasjonsbygningen og dobbeltsporet var fjernet.

Dystert
Vi fortsatte langs fylkesveien i retning av neste stasjon, nemlig Skotselv. Merkelige bygninger dukket opp langs veien. Først et forlatt spøkelseshus med knuste ruter og en murbygning påtagget teksten Hvorfor lever du? Den grå himmelen gjorde stemningen ekstra dyster. Det var også svært kaldt i området, noe jeg kjente godt uten lue på hodet. Sita forsøkte å heve stemningen ved å trekke de røde vottene hennes nedover slik at hun fikk ekstra lange armer.
– Vi nærmer jo oss Kjemperud, forklarte hun.
For i Kjemperud er alt stort og langt.

Hassel Jernværk
Veien delte seg i et stort kryss da vi nærmet oss Skotselv. Jernbanestasjonen lå til høyre, mens vi skulle til venstre. Vi begynte å bli sultne og bestemte oss å fortsette frem mot Åmot for å spise dagens lunsj. Vi droppet stasjonen. På veien passerte vi Gruveåsen. Her lå tidligere Hassel Jernværk som faktisk var et av landets eldste jernverk fra 1649. Hassel gruver som lå et steinkast unna var noen av jernverkets aller største.

Found footage
Etter en times tid kom vi frem til et nytt kryss. Vi hadde kommet oss ganske høyt opp i terrenget og hadde fin utsikt over Åmot. Magene våre begynte å romle. Vi var skrubbsultne. Vi fortsatte på en stikkvei som gikk i retning av Drammenselva som vi skulle krysse. På veien diskuterte vi film, spesielt found footage-genren med filmer som Cannibal Holocaust, Blair Witch Project og Trolljegeren. Det var sikkert de dystre områdene vi hadde passert som hadde påvirket oss.

Riksvei 35
Vi kom ned til en større demning vi måtte passere. Strømmen i elva var enorm. Men hvor var Åmot? Vi fotsatte opp en bratt bakke og kom frem til den enormt trafikkerte Riksvei 35. Den eneste fornuftige veien vi kunne fortsette på var en flerfeltsvei hvor det var forbudt for traktorer. Men hva med oss? Ingen skilter indikerte at det var forbudt for gående.
– Det kan hende jeg snart ikke orker å gå lengre, sa Sita.
Hun begynte å få vondt i beina. Åmot ble en eneste stor nedtur. Vi trodde vi ville finne et spisested, men måtte i stedet presse oss inntil autovernet på en svært trafikkert vei. Sentrum lå lengre ned i dalen, men det var umulig å komme seg dit fra riksveien. Vi bestemte oss for å sette opp tempoet siden det begynte å bli mørkere ute. Biler suste forbi oss i 80-sonen mens de blinka med lysene og tuta. Det gjorde ikke situasjonen noe bedre, for vi hadde virkelig ikke noe annet sted å gå.

Kriseplan
Heldigvis kom vi frem til et veikryss hvor det var mulig å ta av på en sidevei. Da vi snudde oss, oppdaget vi skiltet. Forbudt for gående og syklende. Hvorfor var det ikke et tilsvarende skilt i krysset der hvor vi kom inn på veien? Vi begynte å lage kriseplaner. Sita tok opp nista og spiste den mens vi gikk i et raskt tempo. Siste tog ville vi neppe rekke, men det gikk en buss til Oslo en time senere. Mens vi stresset bortover, fant jeg ut at vi kunne ta en buss til Hønefoss i åttetiden hvis vi ikke rakk Oslo-bussen. Rakk vi ikke den, var vi fortapte. Det begynte å mørkne og Sita fikk mer og mer vondt i beinet. Så begynte jeg å miste energien. Jeg tok frem nøttene mine som jeg spiste mens jeg forsøkte å følge med på Google Maps. Vi var i rute og ville rekke Oslo-bussen.

Livesending
Vi passerte et boligfelt med noen mindre pene hus. Flere av husa hadde gammeldagse vinduer og bar preg av forfall. I vinduet hang det et skilt som det stod LOV på. Dagen før var det nemlig valentinsdagen, men hvor ble det av E-en?
– Se den store TV-en, utbrøt Sita.
Gardinene var ikke trukket for. I stua viste en kjempeskjerm verdensmesterskapet i hopprenn. Det var visst direktesending. Sloveneren Peter Prevc var i ferd med å sette utfor hoppbakken. Men direktesendingen skulle vise seg å bli mer realistisk enn som så. Vi oppdaget nemlig at hopprennet foregikk i den enorme hoppbakken som kom til syne foran oss. For i Vikersund finnes nemlig verdens største hoppbakke. Det var litt av et sammentreff at verdensmesterskapet foregikk fra nettopp denne. Plutselig hørte vi lyden fra bakken og fikk øye på alle tilskuerne.
– Og der setter en skihopper utfor, sa jeg.
To mål var i ferd med å bli nådd. Peter Prevc fikk ny verdensrekord med 250 meter mens vi var snart fremme i Vikersund.

Shuttlebusser
Etappens nest siste stasjon kom til syne, nemlig Geithus. Den enorme hoppbakken var godt synlig i bakgrunnen. Vi fortsatte langs Geithusveien i retning av Vikersund. Det var under en time til vi ville være fremme.
– Spørs om det er plass på bussen, sa Sita.
Hun tenkte på alle tilskuerne i hoppbakken som skulle komme seg hjem. Da passerte en buss som det stod shuttle på. Så kom det en til og kanskje femten andre etter. Tilskuerne kom seg tydeligvis hjem, men var det noen flere busser igjen til oss?

Kortløst
Jeg angret på at jeg ikke hadde gjort som Sita, nemlig å spise nista mens jeg gikk. Energinivået var nå på bunnivå. Da det var et kvarter igjen til bussen gikk, nådde vi endelig frem til Vikersund. Men hvor lå gatekjøkkenet jeg besøkte forrige gang jeg var på dette tettstedet? Begge måtte nemlig veldig på do. Omsider fant vi stedet. En italiensk restaurant hadde overtatt lokalene.
– Kan vi kjøpe hver vår kopp med kaffe mot at vi får låne toalettet? spurte jeg den ene servitøren.
– Ikke noe problem, men vi tar ikke kort, lød svaret.
Jeg tømte lommeboka. Ut datt det en tjuekroning og noen kronestykker. Sita hadde ikke ei krone. Det var allikevel nok til én kopp kaffe. Sita ordnet med resten av bestillingen mens jeg løp inn på do. Da jeg kom ut igjen, tømte jeg i meg kaffen. Så løp vi ut til busstasjonen. En buss stod klar til avgang mot Drammen.
– Hvor skal dere? spurte en representant i gul vest fra busselskapet.
– Til Oslo, svarte vi.
– Den bussruta er nedlagt, men dere kan sitte på til Drammen.
– Men den bussen der tar vel ikke kort? spurte jeg.
Dama i den gule vesten tenkte seg om før hun steg inn i bussen for å gi sjåføren en klar beskjed.
– Disse to er mine kunder og de skal til Drammen. Regninga går på min kappe.

Leketid
Det ble en lang tur tilbake til Drammen. Vi kjørte nemlig melkeruta. Det var uansett ingen grunn til å klage siden vi reiste gratis. Vi lurte på om vi skulle ta en øl i Drammen før vi tok toget til Oslo. Da bussen stoppa rett utenfor togstasjonen, ble valget lett. Det ble rett hjem. Vi kjøpte billetter med NSB-appen og hoppet på toget til Eidsvoll som trillet inn på spor 1. Det var smekkfult.
– Det er ledig plass i stillevogna, sa konduktøren.
Jeg og Sita tittet forundret på hverandre. Skulle vi to være stille? Vi hoppet av toget igjen og tok i stedet neste tog som gikk til Lillehammer. Da Sita skulle vise telefonen til konduktøren, oppdaget hun at hun hadde kjøpt billett til et tog som gikk én time senere.
– Det går bra, svarte konduktøren.
På nytt hadde vi møtt et fleksibelt menneske. Det ble tid for å leke. Sita tok fram kindereggene for å feire at dagens etappe var over. Stillevogn du liksom.
Sponsor:
comments powered by Disqus