Banner
Du er her: Forside / Solørbanen / Kongsvinger–Nor

Kongsvinger–Nor

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
25 km Asfalt, stier og grusveier Middels
Første etappe på Solørbanen går gjennom mye skog på stier og mindre grusveier. På veien passeres Roverud stasjon. Siste delen av etappen går langs den trafikkerte riksveien til Nor hvor det også står oppført en eldre stasjonsbygning.
< >
Skog
.
Det var Halloween-feiring og utrygt å oppholde seg i tigerstaden. Jeg og Kristin hadde derfor bestemt oss for å gå en todagersetappe på Solørbanen fra Kongsvinger for å rømme fra utkledde monstre som tigget etter godterier. Nå satt vi på Kongsvinger-toget. Kristin leste dagens aviser mens jeg tenkte igjennom hva jeg skulle si til journalisten fra Glåmdalen som skulle møte meg på stasjonen. Glåmdalen skulle nemlig lage reportasje om meg og Skinnelangs-prosjektet. Plutselig ringte telefonen.
– Er dere på toget?
Det var Kjell fra Glåmdalen som lurte på om vi var i rute.

Ufin, men fin
Det var ingen journalister å oppspore da vi steg av toget. Rett før vi skulle gå inn i stasjonsbygningen, kom det ruslende en kar bærende på en notatblokk.
– Er det du som er Erlend?
Kjell virket interessert i Skinnelangs-prosjektet. Han noterte flittig ned mens jeg fôret ham med stoff. Så fikk han høre hvem faren til Kristin var.
– Det er han som er ufin i kjeften uten å være ufin.
Som dikter og tekstforfatter har nok Tore Hestbråten blitt en kjent figur i Solør-området, selv om mesteparten av tekstene hans ble utgitt i løpet av de førti årene han bodde på Hamarøy i Nordland.
– Der har vi jo fotografen vår, utbrøt Kjell.
En langhåra kar med kameraet rundt halsen dukket opp på perrongen.

Katteutstilling
Det virket som om både Kjell og Jens hadde mer lyst til å følge oss skinnelangs enn å dra på katteutstillingen som var neste post på programmet. Det ble derfor laget en mellomløsning, nemlig å ta noen flere bilder av oss ved Hov, et par kilometer nordøst for Kongsvinger. Her går det nemlig en grusvei som krysser jernbanen.
– Det er vel å jukse hvis dere sitter på med oss i bilen?
Kjell spurte, selv om han egentlig visste svaret. Jeg og Kristin lovte at vi skulle gå i raskt tempo opp til Hov slik at de slapp å vente så lenge på oss i bilen.

Grensehandel
Det gikk ikke mer enn fem minutter før vi ble usikre på veien videre. Vi hadde kommet frem til en rundkjøring og valget stod mellom å følge skiltene mot Elverum eller Karlstad. Vi bestemte oss for det siste. Å følge veien mot venstre virket ikke logisk. Så hørte vi en velkjent stemme rope fra bilen bak oss.
– Skal dere dra på grensehandel i stedet eller?
Fotografen Jens hadde fulgt med slik at vi ikke gikk oss bort. Vi skulle visst ha fulgt skiltene mot Elverum i stedet, noe vi egentlig burde ha skjønt. Solørbanen går jo nettopp mellom Kongsvinger og Elverum.

Tømmer
Tåka lå tett over Glomma og det var fuktig i været, men det var kanskje slik det skulle være på Halloween. Den hindret sikten opp til Kongsvinger festning jeg hadde tenkt til å ta noen bilder av. Det tok ikke lang tid før vi skjønte hvor viktig tømmertransporten har vært i dette området. Rett nord for Kongsvinger stasjon stod godsvogner på rad og rekke lastet med tømmer. Jeg tror aldri jeg har sett så mye tømmer i hele mitt liv.

Ulven
Etter en halvtime kom vi fram. Det blinket i lysene fra en bil som stod parkert nær planovergangen på grusveien vi skulle følge. Jens stod klar med kameraet. Han var svært nøye og ville ha det perfekte bildet. Vi måtte spasere frem og tilbake på planovergangen flere ganger mens han knipset serier på serier med bilder. Omsider var han fornøyd og vi kunne rusle videre på vår ferd. Vi forlot sivilisasjonen og fortsatte oppover en grusvei som gikk inn i skogen. Tåka lå tett over trærne. Mens vi ruslet oppover, diskuterte vi ulven. Var den en uting eller fortjente den livets rett? Vi visste nok begge svaret, men innså at dette var et betent tema en ikke snakket høyt om på disse trakter.

Elgjakt
Vi traff ingen og ingen traff oss. Jakttårna stod tett oppførte langs veien. Vi hadde beveget oss inn på livsfarlig territorium. Hadde noen hørt oss da vi snakka om ulven, ville vi trolig vært skutt nå. Kristin vurderte å ta på seg den selvlysende vesten for ikke å la oss bli forveksla med elgen. Det var altså tryggere å bli plaget av utkledde monstre i Oslo allikevel. Vi satte oss ned på noen stubber rundt et provisorisk bord, antageligvis brukt av jegere i området. Etter en halvtimes lunsjpause var vi i gang igjen. Nå var det vi som var på jakt. Vi skulle finne en traktorvei som gikk opp til Bråten. Derfra skulle vi videre ut av skogen og inn på en fylkesvei som gikk til Roverud.

Elg i sikte
Traktorveien var svært gjørmete, men de vanntette turskoa mine holdt meg tørrskodd. Trærne stod tette i skogen. Det var et vakkert landskap vi beveget oss i. Vi kom ut til en mindre bosetting og fant veien ut til fylkesveien.
– Se, elgen!
Kristin pekte på et vandrende objekt på veien foran oss. Det er jo klart at elgen velger å spasere langs veien, for i skogen er det jo livsfarlig. Det hadde vi nettopp selv fått erfare. Det viste seg å være et par som gikk på tur i stedet. Vi kom ned til sivilisasjonen og satte kursen mot Roverud stasjon for å ta noen stasjonsbilder. På veien møtte vi en jente som luftet bikkja. Den var veldig nysgjerrig på oss og logra med halen. Vi passerte Roverud stasjon og fortsatte over planovergangen som lå på nordsiden av stasjonen. Da traff vi på jenta med hunden igjen. De hadde visst tatt en rundtur på veien som gikk på andre siden av jernbanesporene. Halen gikk fortsatt som en propell.

Utydelig sti
Vi skulle snart inn i skogen igjen. Halvannen kilometer lengre fremme tok vi av på en mindre vei vi fulgte opp til Haug. Derfra skulle vi følge en sti inn i skogen frem til Kjensmo. Dette gamle stedet het opprinnelig Tjernsmo og har trolig navnet sitt fra det midtre Rytjernet som ligger rett i nærheten. Mellom dette tjernet og et mindre vann skulle det i følge kartet være mulig å passere. Da vi kom frem til Haug, oppdaget vi en umerket sti som gikk bratt oppover i terrenget. Vi satset på at vi hadde gått riktig, men veien opp skulle by på utfordringer. Stien var såpass utydelig at vi mista den flere ganger. Vi måtte stadig passe på slik at vi ikke tråkket i de mange vannpyttene på bakken. Jeg ble raskt klisvåt på buksebeina. Omsider nådde vi toppen og satte oss ned på en trestamme. Det var en fantastisk frihetsfølelse å kikke inn i den endeløse skogen og kun høre fuglekvitter.

Gikk feil
Vi kom frem til tjernene ved Kjensmo, men ble usikre på veien videre. Foran oss lå det et kryss med tre valgmuligheter – høyre, venstre eller rett frem. Kompasset på telefonen skiftet retning i hytt og pine, så vi bestemte oss for å navigere etter terrenget i stedet. Vi tok av mot venstre og fulgte det store tjernet på nordsiden. Planen var å komme ut av skogen og følge en skogsvei langs vannet Nugguren frem til Nor. Etter en halvtime gikk vi fortsatt i skogen og skjønte at vi hadde gått feil. I følge GPS-en var vi nå på vei nordover i stedet. Det ble veldig vanskelig å fortsette. Anleggsmaskiner hadde gjørmet til et større område og det var vått overalt. Det ville snart bli mørkt og det var på tide å komme seg ut.

Strømgjerde
Etter en halvtime kom vi ut på en grusvei. Foran oss stod et gammelt bussvrak og en veteranbil i en garasje. Kartet viste at vi var i Sømmerud og at det var mulig å komme seg ut til sivilisasjonen ved å følge veien vestover. Utfordringen nå var å komme forbi det strømførende gjerdet som bestod av to kabler i spenn over veien. Vi løsnet den nederste av dem og klarte å krype under den øverste. Neste hindring var verre. Her hørte vi tydelig knepp fra det pulserende strømgjerdet. Slike gjerder har som regel en spenning på 3000 volt, altså høyspent, men amperestyrken er såpass lav at det ikke skal være farlig. Men vondt gjør det uansett. Jeg forsøkte å fjerne ståltrådvaieren som holdt grinda på plass. For sikkerhets skyld hadde jeg på meg hansker i tilfelle den var strømførende. Så ringte telefonen til Kristin. Det var faren hennes, Tore.
– Hei, vi sitter fast og er omringet av strømførende gjerder, men vi kommer snart!
Kristin forsøkte å estimere ankomsttiden til Nor mens jeg plundret med gjerdet. På nytt kom jeg til å tenke på de utkledde monstrene. Dagens ferd var nok farligere enn antatt. Jeg fikk heldigvis av vaieren og fikk åpnet porten. Kristin tok tak i plasthåndtaket til en av kablene som stod spent over veien for å løsne den. Det gnistret voldsomt.

Fiskesuppe
Heldigvis var det ingen flere hindringer foran oss bortsett fra mørket. Kristin hadde heldigvis tatt med lommelykt som hun slo på for å varsle møtende bilister. Det fantes overhodet ingen gatebelysning i dette området, heller ikke langs den trafikkerte riksveien vi senere kom ut på. Det ble ganske ubehagelig å fortsette. Vi stanset og gikk ut i grøfta når større vogntog kom susende forbi. Plutselig stanset en av bilene midt på veien. Sjåføren blinket med lysene. Det var Tore. Han hadde valgt å plukke oss opp på veien i stedet for togstasjonen. Det var kanskje like så greit, for nå plundret vi fælt i mørket. Nå ventet hjemmelaget fiskesuppe og vin. Faren var enda ikke over, for Tore hadde nemlig kjøpt et gresskar som stod utenfor huset. Ikke fordi det var Halloween, men av gastronomiske årsaker. Denne allehelgensaften forfulgte oss uansett hvor mye vi forsøkte å rømme unna den.
comments powered by Disqus