Banner
Du er her: Forside / Tinnosbanen / Notodden–Hjuksebø

Notodden–Hjuksebø

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
12 km Asfalt og grusveier Lett
Første del av turen går langs fylkesveien fra Notodden frem til nedbrente Tinnegrend stoppested. Deretter går ferden opp i terrenget på grusveier nær jernbanen forbi Tveitan og Trykkerud holdeplass. Det er flott utsikt til Heddalsvannet på store deler av etappen.
< >
Tveitan holdeplass
.
Jeg hadde nettopp besøkt moren min i Hovin i Telemark og var på vei til hytta i Lifjell. Planen var å gå siste etappen på Tinnosbanen fra Notodden til Hjuksebø og fortsette skinnelangs Sørlandsbanen til Nordagutu. Derfra skulle jeg ta enten buss eller tog videre frem til Bø.

Tre stasjoner
Det var vindstille og svært varmt for årstiden å være. Jeg knøt derfor jakka rundt livet før jeg tok på meg den store tursekken. Før jeg startet på ferden, gikk jeg rundt den store stasjonsbygningen for å ta noen fine bilder. Stasjonen ble åpnet i 1919 og erstattet den eldre fra 1909 som lå omtrent der næringsparken ligger i dag. Det finnes også en tredje stasjonsbygning som ble tatt i bruk i 2004, men dette er kun en enkel holdeplass som er endestasjon for togene på Bratsbergbanen.

Utsiktspunkt
Utfordringen var å komme opp på fylkesveien som følger sporene på østsiden av Tinnosbanen. Jeg måtte derfor gå en omvei på vestsiden av stasjonen opp en bratt bakke mot kirka. Derfra kunne jeg fortsette østover på en sykkelvei som fulgte fylkesveien mot Hjuksebø. Jeg kom frem til et fantastisk utsiktspunkt. Utsikten til Heddalsvannet og Notodden var fantastisk. Langt der nede snirklet sporene til Tinnosbanen seg inntil fjorden og fjellveggen.

Manglende drikke
Jeg fortsatte videre i en lang oppoverbakke jeg følte aldri ville ta slutt. Det var slutt på sykkelstien, så jeg gikk forsiktig på venstre side av den traffikerte veien. Jeg hadde forventet meg mindre trafikk siden det var midt i påskeferien. Sola stekte og jeg kjente at jeg allerede var tørst. Hvorfor hadde jeg ikke kjøpt med meg noe å drikke til turen? Det eneste jeg hadde i sekken var en Munkholm jeg hadde tenkt til å drikke når jeg kom frem til Hjuksebø. Jeg speidet nå etter en butikk eller en bensinstasjon hvor jeg kunne kjøpe meg en Farris.

Nedbrent stasjon
Etter å ha fulgt fylkesveien en time, tok veien en skarp sving og krysset jernbanen under ei bru. Tett inntil jernbanen lå det en haug av planker og skrot. Det var tydelig at det var rester etter en større bygning som nå var jevnet med jorden. Kartet viste at jeg hadde kommet frem til Tinnegrend stoppested. Etter litt research, fant jeg ut at restene etter bygningen opprinnelig var en rød stasjonsbygning fra 1918 som brant ned til grunnen sent om kvelden 1. juli 2012.

Tveitan holdeplass
Jeg krysset jernbanen under brua og forsatte langs veien tett inntil Heddalsvannet. Samtidig speidet jeg etter en grusvei jeg hadde tenkt til å følge fra Kåsa. Den klarte jeg faktisk å overse, noe jeg fant ut da jeg tok en pause ved et utsiktspunkt langs veien. Jeg snudde og fant heldigvis veien etter ti minutter. Veien gikk stupbratt oppover i terrenget. Det ble ekstra slitsomt med tung sekk og uten drikke, så jeg måtte ta to pauser før jeg klarte å komme opp den aller første bakken. Jernbanen kom til syne igjen på venstre side av meg. Jeg tok av på en stikkvei som i følge kartet gikk rett opp til Tveitan holdeplass. Etter fem minutter stod jeg ved en planovergang. Hvor lå holdeplassen? Her fantes det ingen rester etter hverken plattform eller ventebu. Utsikten over Heddalsvannet var derimot formidabel, så jeg tok noen flotte bilder i stedet før jeg ruslet ned igjen.

Ovnsrør
Det var deilig å slippe den trafikkerte fylkesveien. I grøfta blomstret flere hestehov og trærne hadde fått nye skudd. Våren var i anmarsj. Jeg passerte flere frukttrær på høyre side av meg før jeg kom inn i et boligfelt. Kartet stemte ikke helt overens med omgivelsene, så jeg spurte en mann som kom gående med et ovnsrør i bånd.
– Bare følg veien videre, så kommer du ned til hovedveien igjen, lød svaret da jeg spurte ham om veien.
Ovnsrøret hoppet opp og ned. Jeg fikk ikke lov til å fortsette før jeg hadde hilst skikkelig på krabaten.

To valg
Jeg fant en bratt sti mellom noen hager som så ut til å være en snarvei ned til hovedveien. Her gjaldt det å gå forsiktig, for det lå løse steiner og grus på flere steder. Jeg kom ned til en sykkelvei som krysset Hjukseelva. Nå hadde jeg to valg. Enten å følge en omvei som gikk opp til jernbanen og forbi Trykkerud holdeplass eller fortsette på raskeste vei mot Hjuksebø. Jeg valgte omveien. Det var ikke lett å se hvor jeg skulle gå. Kartet viste at jeg skulle krysse hovedveien og følge en sidevei opp i terrenget. Problemet var at det var bratt opp til fylkesveien fra sykkelveien, så jeg valgte å fortsette videre et stykke. Etter kort tid gjorde sykkelveien en skarp sving og krysset fylkesveien under ei bru. Da oppdaget jeg den svært bratte og smale grusveien jeg skulle følge. Da jeg endelig trodde jeg hadde kommet meg opp på toppen, oppdaget jeg en ny endeløs oppoverbakke foran meg. Jeg var nå svært tørst og sliten.

Trykkerud
Etter flere pauser nådde jeg endelig toppen og kom frem til et kryss. Jeg fikk øye på jernbanesporene som kom ut fra en tunnelåpning og fortsatte tett inntil veien som gikk til høyre for krysset. Jeg fulgte denne veien og kom frem til et forfallent skur på andre siden av linja. Kunne dette være Trykkerud holdeplass mon tro? I så fall var det lenge siden den hadde vært i bruk, for hvor lå plattformen? Jeg fortsatte videre og fikk kort tid etter øye på holdeplassen som så ut til å være operativ. Jeg gikk opp på perrongen og satte meg ned på en benk i ventebua. Jeg tok frem kartet og oppdaget at jeg var nesten fremme. Hjuksebø stasjon var neste stoppested på Tinnosbanen.

Hjuksebø
Jeg fortsatte videre etter en kort hvilepause. Nå var det kun nedoverbakker så langt øyet kunne se. Jeg satte opp tempoet ettersom jeg lengtet etter en lengre lunsjpause og å åpne den eneste drikka jeg hadde med meg, Munkholm-ølen. Etter et kvarter kom jeg ned til hovedveien igjen som jeg fulgte et stykke. Kort tid etter kom jeg endelig frem til et skilt som pekte mot stasjonen. Jeg tok opp kartet og fant ut at det allikevel var et lite stykke å gå. Det var bare å bite tenna sammen og fortsette oppover den lange oppoverbakken. Jeg var såpass tørst at det ble hyppige pauser underveis. Til tross for noen få hundre meter, brukte jeg nok en halvtime på å komme frem til målet. Endelig kunne jeg skimte den røde stasjonsbygningen foran meg. Denne er tilknyttet både Tinnosbanen og Sørlandsbanen, men er nedlagt i dag. Inntil veggen på hovedbygningen fant jeg en eldre benk jeg satte meg ned på. Jeg tok frem maten og den etterlengtede ølen og ble sittende i t-skjorta i varmen. En veps satte seg ned på benken ved siden av meg. Det var nok flere som hadde lyst på en Munkholm.
comments powered by Disqus