Banner
Du er her: Forside / Nordlandsbanen / Oteråga–Bodø

Oteråga–Bodø

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
27 km Asfalt Middels
Turen går fra Oteråga stasjon langs Riksvei 80 til Tverlandet og videre langs gamleveien via Hopen. Deretter følges stort sett sykkelveien mot Bodø. Fra Mørkved går resten av turen langs kystveiene forbi Bodø lufthavn.
< >
Traktorspor
.
Etter én dag med hvile var det på tide å bevege seg igjen. Dagene før hadde jeg gått langs Nordlandsbanen tre dager på rad. Men det var viktig ikke å overanstrenge seg, for dagen etter skulle jeg gå en firemilsetappe langs Sulitjelmabanen.

Full klaff
Jeg hadde overnattet hos Espen og Trine som bor i Grønnåsen utenfor Bodø. Siden de ikke hadde en ekstranøkkel, passet det bra at bussen min til Oteråga gikk samtidig som de måtte dra på jobb. Den stoppet faktisk bare fem minutter unna huset, så det kunne ikke ha passet bedre. Jeg var også heldig med været. Sola skinte og det var heldigvis ikke så varmt som dagen før. Det var et perfekt turvær.

Totning viser vei
Jeg satte meg foran i bussen siden jeg ikke visste hvor jeg skulle gå av. Bussjåføren kjente ikke til den nedlagte Oteråga stasjon, men det gjorde passasjeren i setet foran meg.
– Den stasjonen vet jeg hvor er, sa ei dame med Toten-dialekt.
– Du kan sette ham av på det gamle fergeleiet, la hun til.
Det var bra vi hadde med oss ei totning på bussen, for ellers hadde jeg vel ikke funnet fram.

Stasjonsjakt
Jeg hoppet av ved det gamle fergeleiet og satte kursen østover siden jeg antok stasjonen lå i den retningen. Mens jeg ruslet langs den smale riksveien, lurte jeg på hvor fergene egentlig gikk og når fergeleiet ble lagt ned. Det måtte ha vært en god stund siden, for kaia bar preg av forfall. Jeg krysset jernbanen under ei bru og fikk øye på en privat vei som ledet bort til sporene. Var det her den gamle stasjonen lå? Jeg hoppet over kjettingen som sperret veien, men stanset da jeg så at jernbanen var enkeltsporet. Den måtte ha ligget et annet sted. Jeg tok opp telefonen og søkte etter stasjonen på Google Maps. Etter å ha plottet inn GPS-koordinatene fra en Wikipedia-artikkel, fant jeg det endelig ut. Jeg burde ha hørt på totningen, for stasjonen lå nemlig rett over det gamle fergeleiet. Jeg snudde og gikk tilbake igjen.

Ubrukt signalanlegg
Jeg passerte fergeleiet atter en gang og kikket nøye opp skråningen i retning av sporene. Plutselig fikk jeg øye på en grusvei og en rød bygning bak noen trær. Jeg hadde endelig funnet den nedlagte stasjonen som skulle være dagens startpunkt. Her lå det også et kryssingsspor, faktisk det eneste som finnes mellom Bodø og Fauske. Jeg satte meg ned på trappa til det gamle godshuset for å ta en kort drikkepause. Deretter tok jeg noen bilder av stasjonsområdet, inkludert signalanlegget som stod vendt til side. Kryssene på mastene indikerte at signalene ikke var i bruk. Grunnen er at Jernbaneverket kjøpte nytt signalanlegg som ikke ble typegodkjent av Jernbanetilsynet. Dermed ble 600 millioner kroner svidd av til ingen nytte. To direktører i Jernbaneverket måtte gå av etter denne fadesen.

Vakkert landskap
Jeg fortsatte videre langs den trafikkerte riksveien. Heldigvis var den rett og oversiktlig, for her fantes det ingen sykkelvei. Det ga meg også muligheter til å stoppe opp for å fotografere de flotte fjella i området uten å risikere livet. Jeg krysset jernbanen under ei bru og nærmet meg Løding. Til høyre gikk det en grusvei inn i et vakkert og flatt steinlandskap. Kunne jeg følge denne mon tro? Jeg fortsatte allikevel rett frem, men i etterpåklokspanes navn burde jeg nok ha valgt denne framfor asfalt og rundkjøringer.

Saltstraumen
Det ble flere og flere skyer på himmelen. Nå kunne jeg ikke lenger skimte de flotte fjelltoppene på andre siden av Saltfjorden. I enden av en lang nedoverbakke møtte jeg på en rundkjøring hvor et par anleggsarbeidere holdt på med vedlikehold. Til venstre gikk den nasjonale turistveien til Saltstraumen, en av verdens sterkeste tidevannsstrømmer. Rundt 150 000 turister besøker denne turistattraksjonen årlig, noe jeg selv hadde planer om senere på dagen. Jeg og Elisabeth i Bodø hadde nemlig en intensjonsavtale om en tur til Saltstraumen, men jeg måtte se an hvor sent jeg kom frem til Bodø.

Tordenbyger
Plutselig kom det et drønn fra fjellsiden. Jeg snudde meg og oppdaget svarte skyer mot øst. Det var uvær på vei. Da var det flaks at restauranten «Milano» lå i nærheten. I hvert fall i følge et skilt langs veien. Kanskje jeg rakk å finne Tverlandet holdeplass før uværet nådde frem? Jeg løp over veien og fortsatte inn på en grusvei som gikk i retning av jernbanesporene. Etter fem minutter måtte jeg snu med uforrettet sak. Det lå ingen holdeplass der hvor veien krysset jernbanesporene, men jeg kunne skimte en gul bygning langs linja et stykke bortenfor i retning mot Bodø. Kunne det være holdeplassen? Samtidig kom det et nytt drønn, denne gangen mye sterkere. Jeg skyndet meg tilbake igjen for å finne restauranten.

Internasjonalt
Til tross for uværet, satte jeg meg på uteserveringen til den lille italienske restauranten. Eller var den tyrkisk? Internasjonal var den i hvert fall, for her hadde de alt fra kebab til pizza. Jeg bestilte meg en mellomstor biffpizza og et stort glass vann. Da jeg hadde spist opp, var sola tilbake igjen. Restauranten kom skikkelig som bestilt. Jeg tok opp kartet for å finne stasjonen før jeg dro videre.

Tverlandet holdeplass
Jeg fikk raskt øye på holdeplassen da jeg tok av på neste sidevei. Holdeplassen er ny og åpnet 17. august 2015 for å gi Tverlandet et togtilbud på Saltenbanen. De burde kanskje ha satt opp et skilt til holdeplassen slik at folk finner frem, for den er utstyrt med en stor parkeringsplass som muliggjør innfartsparkering til Bodø. Jeg gikk bort til trappa som ledet opp til plattformen. På et skilt stod det at unødig opphold på stasjonsområdet var forbudt. Å fotografere stasjonen for å legge den inn i Skinnelangs' stasjonsdatabase måtte vel være innenfor. Jeg ruslet opp og tok bilde av en lille gule ventebua jeg hadde sett før det smalt.

Tverlandsbrua
Jeg fortsatte i retning av den store Tverlandsbrua som åpnet i november 2013. Brua ble bygget med fire felter og forkortet riksveien med to kilometer. Sykkelveien jeg nå fulgte fortsatte også over brua, men ville det være i Skinnelangs' ånd å følge denne? Jeg bestemte meg for å gå gamleveien rundt Hopen siden denne fulgte Nordlandsbanen tettere. Dessuten så bukta ut til å være et spennende område siden veien gikk langs ei bratt fjellside.

Sverd og øksehode
Langs gamleveien var det satt opp flere historiske skilt. De var faktisk laget av elevene på andre trinn ved Løding skole. Ett av skiltene fortalte om hvilke funn 10-årigen Odin hadde gjort i 2014. Han hadde gravd i området der bestefaren Idar hadde funnet et spydspiss året før. Der fant Odin også restene etter et sverd og øksehode i jordmassene, gjenstander som er sendt til Tromsø for nærmere analyse.

Ferdsel på eget ansvar
Etter å ha gått en kilometer, dukket det opp et mindre hyggelig skilt. Veien var stengt 300 meter lenger fremme. Måtte jeg snu og gå helt tilbake igjen? Jeg fortsatte i tilfelle skiltet kun gjaldt kjøretøy. Et nytt skilt dukket opp som varslet om rasfare. Her foregikk all ferdsel på eget ansvar. Foran meg var veien sperret med tre betonggriser. Veien videre minnet meg om gamleveien mellom Rognan og Fauske jeg hadde gått året før. Det hadde blitt en nervepirrende etappe forbi store steiner som hadde rast ut fra fjellsiden. Jeg satset på at denne veien ville være et sikrere område og passerte derfor sperringene.

Nye betonggriser
Jeg ble lettet da jeg møtte på et par syklister. Dette så ut til å være en vei som ble brukt av pedalfolket. Omsider dukket nye betonggriser opp. Jeg hadde passert det kritiske området og var nå på trygg grunn. Gamleveien krysset nyveien på andre siden av Tverlandsbrua og fortsatte som sykkelvei på sørsiden av riksveien nærmest kysten. Jeg vurderte å rusle langs fjæresteinene i stedet, men lot være siden det ville bli ei plundrete rute. Sykkelveien hadde i hvert fall fin utsikt til både fjæra og de snødekte fjelltoppene på andre siden av fjorden.

Valosen
Etter en time nådde jeg bukta Valosen hvor det skulle ligge noen fine turstier i følge kartet. Jeg tok av på en vei som gikk ned til bukta. På kartet mitt var det avtegnet en sti som krysset vannet over ei bru. Jeg krysset Futelva og ble stående foran flere bolighus. Stien lå visst på andre siden av husa, men hvordan kom jeg meg rundt? Jeg ga opp og ruslet opp til den trygge sykkelveien mot Bodø i stedet.

Mørkved holdeplass
Plutselig kom det et tut. Jeg snudde meg og fikk øye på morgentoget fra Trondheim som var på vei til Bodø. Toget stansen noen hundre meter lenger fremme etter at det hadde passert. Var det rødt signal mon tro? Jeg innhentet toget, men rakk ikke frem før det kjørte videre. Da fikk jeg øye på den lange plattformen hvor det hadde stanset. Nå hadde jeg kommet frem til Mørkved holdeplass, stoppestedet hvor plattformen er på hele 250 meter. Jeg krysset riksveien over ei bru for å ta bilde av holdeplassen. Plutselig begynte det å styrtregne.

Søkte ly
Jeg løp tilbake over brua og søkte ly i et busskur. Det ble jeg ikke alene om, for nå satt vi fire stykker tett inntil hverandre. Jenta til venstre for meg kikka rart på meg da jeg dro fram knekkebrød, en sjokolade og nødladeren som jeg koblet til telefonen. Det var like greit å ta en pause i busskuret, for det var ikke snakk om at jeg skulle ut i det regnværet. Selv ikke med ponsjo.

Gigantisk veiprosjekt
Etter en halvtime hadde det verste regnet gitt seg. Jeg dristet meg ut fra skuret og fortsatte i retning av Bodø. Noen hundre meter lenger fremme ble det stopp. Nå stod jeg midt i anleggsområdet til Bypakke Bodøs største veiprosjekt, den nye firefeltsveien mellom Hunstadmoen og Thallekrysset. Jeg fortsatte på den alternative sykkelruta gjennom et boligfelt som gikk nærmere Saltfjorden. Det var ikke lett å skjønne hvor sykkelveien egentlig gikk, så det ble mye gjetting. Etter å ha gått et langt stykke, merket jeg at jeg hadde gått feil. I følge UT.no-appen måtte jeg snu for å komme opp til hovedveien igjen. Da bestemte jeg meg for å legge om ruta og i stedet følge kystveiene frem til Bodø.

Raskeste vei
Jeg ankom Jensvoll og gikk nå på en idyllisk turvei langs kysten. Det begynte å bli seint, så jeg sendte en melding til Elisabeth og foreslo at vi tok en øl i stedet for en tur til Saltstraumen. Det var enda halvannen time igjen å gå. Nå begynte jeg å få skikkelig vondt i høyrefoten, noe som ikke lovet godt for morgendagens tur langs Sulitjelmabanen. Jeg bestemte meg for å gå den aller raskeste veien frem til Bodø stasjon. Derfor gikk jeg også tvers over et jorde i stedet for å følge veien rundt. På andre siden av jordet lå det ei rundt hvit kule som liknet på en radar. Jeg hadde visst kommet frem til flyplassen.

Bodø lufthavn
Bodø lufthavn ligger faktisk så nær byen at det er mulig å spasere til terminalen, også med bagasje. Flyplassen har både en militær og en sivil del. Avinor har planer om å flytte den sivile delen lenger sør for å frigjøre dagens område til boligformål. Dette avhenger av finansiering og når Forsvaret trekker seg ut fra flyplassen.

Bodø stasjon
Veien videre mot sentrum ble en hinderløype. Det var store anleggsarbeider i området som sperret veien jeg hadde tenkt til å følge. Jeg var såpass sliten at jeg fortsatte mitt i kjørefeltet og krysset en rundkjøring. Det fikk ikke hjelpe om noen tutet, for jeg ante rett og slett ikke hvor jeg ellers skulle gå. Jeg passerte kjøpesenteret City Nord og kom inn på sykkelveien langs riksveien jeg hadde fulgt tidligere på dagen. Denne fulgte jeg helt frem til Bodø stasjon, endestasjonen til den 729 kilometer lange Nordlandsbanen. Det ble buss tilbake til Espen og Trine, for nå orket jeg ikke å gå en meter.
comments powered by Disqus