Banner
Du er her: Forside / Nordlandsbanen / Rognan–Fauske

Rognan–Fauske

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
30 km Asfalt og grusveier Middels
Dette er en nervepirrende etappe som går langs flere sammenraste veier forbi stupbratte fjellsider. Første del går langs Blodveien som ble bygget av jugoslaviske krigsfanger. Noen kilometer før Fauske passeres rester etter den gamle Sulitjelmabanen ved Finneid stasjon.
< >
Steinras
.
Jeg hadde gått etappen Værnes–Langstein dagen før og tatt kveldstoget til Mo i Rana. Nå skulle jeg fortsette skinnelangs Nordlandsbanen mellom Rognan og Fauske etter en natt på Meyergården. Først måtte jeg ta morgentoget som gikk klokka 8, så jeg stod opp 6.30 for å få god tid til frokosten.

Revnet bukse
Jeg satte meg ned i venterommet på stasjonen og oppdaget at jenta foran meg kikket rart på meg. Da fant jeg ut at turbuksa hadde revnet foran. Litt småflau ruslet jeg ut og forsøkte å skjule hullet for de andre som ventet på toget utenfor. Det ble tryggere da jeg kunne gjemme meg i et sete for meg selv i togkupéen. Turen gikk over Saltfjellet med et tovogners dieselmotorvognsett. Det var fortsatt snø i høyden, noe som kunne skape utfordringer uka etter når jeg skulle krysse polarsirkelen på sti langs etappen Bjøllånes–Lønsdal. Sola tittet av og til frem bak skylaget. Det så ut til å bli opphold denne dagen til tross for at det var meldt uttrykk for regn.

Blodveien
Jeg steg av toget i halv titiden og tok på meg turjakka før jeg startet på ferden nordover. På veien passerte jeg rullebanen av gress som tilhørte Rognan flyplass. For å unngå å følge E 6, fulgte jeg gamleveien rundt Soksenvika, nærmere bestemt Blodvegen. Veiens navn tilsier hvilke brutale forhold den ble bygget under. Veien langs kysten frem til Saltnes ble bygget hovedsakelig av jugoslaviske krigsfanger mellom 1942 og 1945. Jeg passerte et minnesmerke som var reist til minne for de som måtte ofre livet under byggingen av Riksvei 50. Mens jugoslaverne ofret livet for å bygge veien, skulle jeg ofre mitt eget ved å gå på den.

Farlig vei
Plutselig dukket det opp to eldre menn og ei dame på sykkel foran meg.
– Er det mulig å komme seg rundt tunnelene på veien frem til Fauske? spurte jeg for sikkerhets skyld.
– Ja, det er jo bare å følge gamleveien, svarte den ene mannen.
– Men du må være forsiktig, la dama med sykkelen til.
Det var tydelig at veien videre var mindre trygg. Deler av den gamle veien hadde rast ut og grodd igjen etter at tunnelene ble bygget i senere tid.
– Det blir vel tryggere enn å gå inn i tunnelene, svarte jeg og smilte.

Kvernsteinsbruddene
Det tok ikke lang tid før jeg fikk øye på den aller første tunnelen. Jeg hadde rundet vika og Blodveien steg oppover i terrenget før den gjorde en krapp sving til venstre og krysset E 6 over tunnelåpningen. Rett foran tunnelen stod det oppført et informasjonsskilt om Kvernsteinsbruddene i Saksenvik. Her hadde det blitt produsert kvernstein siden år 900 som ble brukt til å korne malt. Jeg hadde dessverre ikke tid til å undersøke steinbruddene, så jeg fortsatte langs gamleveien mens spenningen steg. Veien virket alldeles ikke skummel, men fremstod som en avsideliggendes vei som fulgte kysten tett. Gulstripa på veien var fortsatt synlig et godt stykke fremover, men vegetasjonen hadde fått gro fritt de årene veien hadde blitt liggende brakk. Plutselig fikk jeg en kald isklump i magen da jeg fikk se hva som lå foran meg. En steinblokk på minst ett tonn hadde falt ned på veien.

Utrygg vei
Jeg skjønte nå at dette ikke var en trygg vei, så jeg satte opp tempoet. Veien foran meg var delvis gjengrodd, så det var ikke lett å se om det var mulig å fortsette. Kanskje veien var rast ut lengre fremme? Hvordan skulle jeg så komme meg videre til Fauske? Mange tanker streifet rundt i hodet mitt mens jeg fortsatte forbi mindre steinblokker som hadde falt ned fra fjellsiden. Etter 20 minutter fikk jeg øye på E 6 igjen. Den var dypt savnet til tross for at den var sterkt trafikkert.

Engstelig
Jeg begynte allerede å grue meg til neste tunnel mens jeg ruslet inntil autovernet langs E 6. Ville neste omvei bli like ille? Eller kanskje den var i en enda dårligere forfatning? Jeg forsøkte å tenke rasjonelt. Det ville jo være større sannsynlighet for å vinne i Lotto enn å bli truffet av et steinblokk fra fjellet. Da Nordlandsbanen kom ut av en tunnel og fortsatte langs veien på venstre side av meg, glemte jeg hele tunnelproblematikken. Jeg ble opptatt med å ta bilder i stedet. Roheten varte i to timer, for nå stod jeg plutselig utenfor Setsåhøgdatunnelen.

Setsåhøgdatunnelen
Tunnelen var bare 170 meter lang. Hvis gamleveien rundt var rast sammen, kunne jeg i verste fall løpe gjennom biltunnelen når det var fritt for biler. Jeg åpnet opp grinda som stengte den gamle veien som var dekket av gress. Det var så vidt muren langs veiskulderen var synlig. Jeg måtte brøyte meg igjennom greiner som sperret for videre ferdsel. En tynn sti var det eneste som var igjen av veien som frem til 1968 var hovedfartsåren mellom Østlandet og Nord-Norge. Kort tid etter hadde jeg kommet meg rundt. To av tre tunneler var nå passerte. Den aller siste ville bli den aller lengste, nemlig den 1747 meter lange Kvænflogtunnelen. Kartet viste tette høydemetere, noe som indikerte at gamleveien gikk langs stupbratte fjellsider.

Rasteplass
Bobilene viste ikke særlig hensyn mens jeg ruslet videre mot den siste tunnelen. De kjørte såpass nært at jeg kjente vindkastene når de suste forbi. Plutselig dukket sola opp og jeg kjente varmen. Jeg hadde bare et par desiliter igjen av vannflaska jeg hadde fylt opp i Mo i Rana. Da en rasteplass kom til syne, satte jeg meg ned på en benk for å spise kjeks og nøtter for å få blodsukkeret opp. Noen nederlendere sparket ball et steinkast unna meg. Etter ti minutter, reiste jeg meg opp og var klar for den aller siste hindringen. Tunnelåpningen dukket opp et kvarter senere rundt en sving.

Kvænflogtunnelen
Etter at Kvænflogtunnelen ble åpnet i 1968, har gamleveien rundt blitt liggende brakk. Da jeg passerte bommen, ble veien temmelig gjengrodd. En tynn sti var det eneste jeg fikk øye på. De små lommene langs veien var antageligvis tidligere møteplasser. Små bekker rant nedover fjellsiden, men den var ikke særlig bratt. Det var det derimot videre fra veien og ned til sjøen. Langt der nede kunne jeg skimte sporene til Nordlandsbanen før den forsvant inn i en lang tunnel. Stien gikk nå bratt nedover og sjøen nærmet seg for hvert skritt jeg tok. Jeg passerte et telt langs stien, men jeg kunne ikke se noen folk. Hadde de blitt tatt av raset mon tro? Skumle tanker dukket opp i hodet mitt. Et kaldt gufs fór igjennom kroppen da de første steinblokkene kom til syne. Håpet om å få gå på en rasfri strekning brast. Jeg klatret over steinblokkene og fortsatte inn i et tett kratt av busker. Det var enda langt igjen til jeg ville nå E 6. Plutselig skvatt jeg til da jeg kikket inn i en mørk tunnelåpning. Det var altså tunneler på gamleveien også. Hvorfor tok jeg ikke med meg lykt?

Steinras
Lettere pessimistisk nærmet jeg meg tunnelåpningen. Et lettelses sukk kom frem da jeg så at tunnelen ikke var fullstendig mørklagt. Den ene tunnelveggen som pekte mot sjøsiden var nemlig åpen. Jeg følte meg fullstendig trygg inne i tunnelen siden den ga ly for eventuelle steinblokker som måtte falle ned. Da jeg kom ut på andre siden kunne jeg høre trafikken fra E 6 langt der fremme. Det var enda godt, for foran meg lå nye digre steinblokker som hadde falt ned fra fjellsiden. Et ras hadde dratt med seg flere trær som lå over den gamle veien. 20 minutter senere kunne jeg sette meg ned på en stein for å puste lettet ut. Jeg hadde nå kommet meg forbi alle de tre tunnelene.

Sulitjelmabanen
Nordlandsbanen fulgte E 6 tett på veien videre mot Finneid. Jeg var nå ganske sliten. Derfor ble det ekstra tungt å gå de lange oppoverbakkene foran meg. Etter en halvtime kunne jeg skimte Nervatnet på høyre side av meg. På andre siden av fjorden gikk en gang den gamle Sulitjelmabanen som hadde sin utgangsstasjon fra Finneid. Ville jeg finne noen rester etter den gamle jernbanen i Finneid? I følge notatene mine så skulle stasjonsbygningen fortsatt stå oppført.

Finneid stasjon
Jeg tok av på en grusvei som fulgte E 6 parallelt på østsiden. Det var en befrielse å slippe den tette trafikken. På venstre side av meg hadde jeg flott utsikt mot Fauske på andre siden av fjorden. Jeg var snart ved etappens ende. Mens jeg ruslet videre, kikket jeg etter et sted for å kjøpe drikke. Jeg var nå skikkelig tørst. En SPAR-butikk kom til syne etter at jeg passerte Finneidstraumen over ei bru, men et annet objekt fikk nå større oppmerksomhet. På høyre side av veien stod det en gammel kran på en jernbaneperrong. En avlang forfallen bygning var plassert ved siden av. Var det stasjonsbygningen mon tro? Et kjapt Google-søk bekreftet at jeg nå stod ved Finneid stasjon, Sulitjelmabanens utgangsstasjon.

Øl og hund
En hvit hund stod bundet utenfor SPAR-butikken. Den logret med halen da jeg passerte den. Jeg følte meg ganske så urepresentabel der jeg gikk gjennomsvett langs butikkhyllene. Samtidig kom jeg til å tenke på det store hullet foran i buksa mi. Jeg gikk målrettet frem til kjøleskapet for å finne kald drikke, men ble stående og stusse foran ølflaskene. Pokker heller, jeg hadde fortjent en øl. Jeg fant en porter fra Mack og forsynte meg fra salatdisken. Jeg fisket med meg en yoghurt som jeg skulle ha til dessert. Deretter satte jeg meg på benken ved den hvite hunden. Mens jeg klappet den, kom eieren ut fra butikken.
– Så tillitsfull og fin hund du har, sa jeg til dama.
– Ja, ho e jo så glad i folk.
Jeg fortalte henne om den lange turen jeg hadde hatt helt fra Rognan, men det så ikke ut til å imponere henne særlig.
– Æ lika også å gå lange tura. – Og æ slit ho her ut, svarte hun mens hun pekte på golden retrieveren.

Fauske stasjon
Jeg satt en halvtime på benken for å hvile i sola som nå tittet frem. Plutselig pep det i telefonen. Mor og tante var visst på vei fra Mo i Rana. De hadde kjørt innom hotellet og plukket opp sekken min jeg hadde lagt igjen. Det var derfor på tide å rusle de siste tre kilometerne frem til Fauske hvor de skulle plukke meg opp. Det ble tungt å reise seg opp igjen. Beina hadde nemlig stivnet. Jeg fortsatte på sykkelveien den siste strekningen frem til Fauske. Da jeg kom inn i sentrum, tok jeg opp telefonen for å finne ut hvor stasjonen lå. Deretter gikk jeg opp en bratt bakke gjennom noen bolighus før den gule kjedelige betongbygningen dukket opp. Da fikk jeg en ny tekstmelding. De var nå en halvtime unna Fauske.

Dyr kaffe
Jeg gikk inn i stasjonskaféen og spurte jenta bak disken om de hadde noe spennende øl.
– Vi har Ringnes, lød svaret.
– Nei, takk! Da tar jeg en kaffe i stedet.
– 68 kroner.
– For en kaffe? spurte jeg lettere sjokkert.
– Men du skulle jo ha øl?
Etter noen nye presiseringer fikk jeg endelig kaffekoppen min som jeg drakk på terassen utenfor. Kort tid etter parkerte en hvit Toyota på parkeringssplassen. Nå gikk ferden videre mot Lofoten via E 6 for å delta på et slektsstevne. Dette var ikke en hvilken som helst vei. Her lå nemlig Polarbanen før norske myndigheter la asfalt over traséen, delvis i frykt for krigsskadeerstatninger fra Sovjetunionen. Byggingen av Polarbanen og deler av Nordlandbanen krevde nemlig flere tusen menneskeliv fra sovjetiske, polske og jugoslaviske krigsfanger som bygget jernbanestrekningene.
comments powered by Disqus