Banner
Du er her: Forside / Nordlandsbanen / Hjartåsen–Krukki

Hjartåsen–Krukki

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
24 km Stier Hard
Etappen følger den gamle telegraflinja som gikk fra Bjøllånes til Rusånes. På veien krysses polarsirkelen gjennom en portal og en nedbrent DNT-hytte som tidligere fungerte som telegrafstue. Turen er krevende og har en jevn stigning opp til toppen på 800 meter.
< >
Lappflyttarskardet
.
Dette var en tur jeg virkelig hadde sett frem til. Jeg skulle gå sammen med Eirik og Bjørn over Saltfjellet fra Bjøllånes til Lønsdal med overnatting på Saltfjellstua. Før jeg satte meg på nattoget til Rognan, deltok jeg på Bryggerifestivalen i Trondheim sammen med et par venner. Både Eirik og Bjørn var derfor spente om jeg klarte å komme meg på toget denne kvelden.

Intet svar
Hverken Bjørn eller Eirik hadde svart på tekstmeldingene jeg hadde sendt fra kafévogna under frokosten. Siden jeg ikke visste hvor Bjørn bodde, regnet jeg med at de ville møte meg på stasjonen når toget ankom i åttetiden. Spenningen var derfor stor da toget trillet inn på stasjonen. Da jeg kom ut, fant jeg ingen kjente fjes. Det var heller ingen som tok telefonen da jeg ringte dem begge. Her var det nok noen som hadde tatt seg en fest, tenkte jeg mens jeg satte meg ned på en benk. Da jeg ringte Bjørn for tredje gang, tok han endelig telefonen. Det kom noen grynt i andre enden.
– Jeg kommer om fem minutter, sa en morgengretten Bjørn.

Feilinnkjøp
Kort tid etter dukket Bjørn opp med bilen. Vi kjørte hjem for å vekke Eirik som fortsatt sov. Etter en god frokost satte vi oss i bilen og kjørte sørover på vei til Bjøllånes. Bjørn hadde lånt søsterens bil som vi skulle sette igjen og hente noen dager senere. Underveis fortalte Bjørn om fatale innkjøp som Jernbaneverket hadde gjort i fortiden.
– Ser dere at signalanlegget står vendt bort fra sporene? – Det er fordi Jernbaneverket kjøpte et signalanlegg som ikke er typegodkjent og som derfor ikke kan brukes, la Bjørn til.
Nordlandsbanen fulgte E 6 tett oppover Saltdal. På veien oppdaget vi signalmaster som var vendt vekk fra skinnegangen, akkurat slik Bjørn hadde fortalt oss. 600 millioner kroner hadde blitt kastet bort på dette prosjektet som følge av brudd på anskaffelsesloven og manglende godkjenning av Jernbanetilsynet.

Banjostemme
Etter en time kom vi frem til Bjøllånes. Nå gjaldt det å finne et sted hvor vi kunne parkere bilen.
– Før kunne man ta toget til Hjartåsen og starte turen derfra, sa Bjørn. – Men stasjonen er i dag nedlagt, la han til.
Vi tok av på en grusvei og krysset Ranelva. Bjørn satte av meg og Eirik utenfor en rød låve mens han kjørte videre for å finne parkeringsplass. Luftfuktigheten var temmelig høy og det regnet lett. Ville det avta i løpet av dagen mon tro? Mens vi pakket om sekkene våre, fikk vi øye på Bjørn sammen med tre jenter.
– Jeg har ordnet damer, ropte Bjørn på avstand.
Før Bjørn kom helt frem, hadde de tre jentene rømt oppover fjellsiden.
– De syntes sikkert jeg hadde en skummel banjostemme, sa Bjørn til sitt forsvar.

Undervurderte høydemetere
Det ble en tøff start på dagens etappe. Traktorveien opp Tespdalen var svært bratt og vi tok raskt noen pauser for ikke å bruke opp energien. Vi skulle tross alt gå tre mil på stier denne dagen.
– Jeg tror vi kanskje bør overnatte på Krukkistua i stedet, sa Bjørn. Både han og Eirik hadde studert kartet nøye kvelden i forveien og funnet ut av vi hadde mange høydemetere foran oss. Jeg måtte innrømme at jeg hadde undervurdert stigningen og planlagt for dårlig. Nå befant vi oss i en høyde på 150 meter og skulle passere Lappflyttarskardet som lå nesten 800 meter over havet. Dette ville bli utfordrende.

Vanskelig terreng
Traktorveien tok slutt og vi fortsatte på en tynn sti videre oppover dalen. Stien var tydelig merket med røde T-merker på trærne, så det var ingen tvil om hvor løypa gikk. Flere trær lå veltet over ende og sperret for videre ferdsel. Det var tydelig at det hadde blåst kraftig i området. Regnværet gjorde også stien gjørmete og vanskelig å gå på. Jeg hadde allerede rukket å bli gjennomvåt og så frem til å få på meg tørre klær i hytta når vi kom frem.

Linjelangs
Plutselig passerte vi flere stolper som lå slengt i stabler langs stien.
– Nå går vi linjelangs, sa Bjørn. – Den gamle telefraflinja gikk nemlig opp denne dalen.
Krukkistua, som var hytta vi skulle overnatte i, var nemlig en gammel telegrafstue som trolig ble bygget i 1881. Telegraflinja fra Namsos gikk nemlig opp Tespdalen til Rusånes hvor det ble etablert en rikstelegrafstasjon.
– En portal, ropte Eirik.
Midt i stien hadde det blitt satt opp to stokker. Mellom disse hang et skilt som det stod Artic Circle på. Vi var i ferd med å krysse polarsirkelen. Nå var det frem med kameraene, for alle ønsket et bilde av seg selv som stod under portalen.

Varmmat
– Skal vi ta en matpause? spurte Eirik.
Forslaget ble godt mottatt av oss andre. Vi hadde en lang tur foran oss, så det gjaldt å spise ofte og ta hyppige pauser.
Bjørn dro opp en diger gul bøtte fra sekken sin.
– Hva i all verden har du der? spurte jeg Bjørn.
– Mat, svarte han.
Bjørn hadde fylt ei bøtte stappfull av matvarer. Vi andre hadde nøyet oss med matpakke og nøtter.
– Vil dere ha gryterett? spurte Bjørn.
Før vi rakk å svare, var han allerede i gang med å montere stormkjøkkenet og tenne på gassen. Dette skulle virkelig smake.

Gjester
Mens vi ventet på at maten skulle koke ferdig i gryta, dukket to skikkelser opp. En gutt og ei jente med store sekker kom gående imot oss.
– Skal dere på langtur? spurte Bjørn.
– Vi skal opp til Tespvatna for å fiske, svarte gutten.
Med seg hadde de et telt. Vi slo av en kort prat før de ruslet videre. Nå var også maten klar. Etter en halvtime var vi klare for å forstette. Men først skulle Eirik ned til elva for å fylle opp vannflaskene våre.

Nedbrent hytte
Helt siden vi startet på turen fra Bjøllånes, hadde elva fulgt oss lengre nede i dalen. Nå kom lyden fra fossefallene nærmere og nærmere. Elva rant nå langs stien og det ble lett å fylle opp vannflaskene våre. Etter en periode med lite stigning, begynte det nå å gå oppover igjen. Plutselig oppdaget vi grunnmurene etter to hytter. Var det her Gila fjellstue lå mon tro? Hytta ble i likhet med Krukkistua bygget for å huse arbeidere som jobbet med telegraflinja, men brant ned på 1960-tallet.

Nådde toppen
Tespvatna lå nå foran oss og terrenget flatet ut. Det var tydelig at vi hadde kommet oss høyt opp i fjellet, for nå var stien delvis dekket med snø. Bjørn fant en porselenkrukke på bakken som stammet fra de gamle telegrafstolpene. Plutselig gikk stien bratt oppover fjellsiden igjen. Jeg måtte sette meg ned for en lengre pause, for jeg begynte virkelig å bli sliten. Etter en stund forsøkte jeg å innhente de andre som hadde fått et skikkelig forsprang. Omsider nådde jeg toppen hvor Bjørn og Eirik ventet på meg.
– Vi har nådd toppen, sa Bjørn.
Sikten var begrenset, for på toppen lå tåka tykk.
– Der nede ligger Bjøllådalen, sa Eirik.
Broren hans hadde visst tidligere gått i den dalen og hadde frarådet oss å gjøre det samme. I følge han så var stien krevende som følge av mye stein.

Offersted
Det ble en velsignelse å følge stien videre nedover fjellsiden. Nå kunne vi også sette opp tempoet. I følge kartet skulle vi møte på stien som broren til Eirik hadde fulgt fra Bolna.
– Er ikke det Kjerkesteinen? spurte Eirik mens han pekte mot fjellet på andre siden av dalen.
Langt der borte kunne vi skimte den rødlige steinen på fjellet, et område som muligens har vært et gammelt offersted.

Mistet stien
Det ble en drøy tur ned fra fjellet til tross for at det gikk gradvis nedover. Stien var såpass dårlig merket at vi mistet den flere ganger. Nå hadde vi på nytt rotet oss bort og hadde ikke oppdaget en rødmerket stein på evigheter.
– Vi må ha mistet stien igjen, sa jeg til de andre.
– Vi kan følge sporene etter mastene, svarte Bjørn. – Linja gikk jo forbi Krukkistua.
Eirik valgte å gå et stykke lengre ned i dalen for å lete etter stien. Etter en halvtime kunne vi høre ham rope. Han hadde funnet stien et godt stykke nede i dalen i nærheten av elva Bjøllåga.

Krukkistua
Da vi hadde kommet helt ned i bunnen av dalen, var stien godt merket og i god stand. Nå fulgte den elva tett gjennom en liten skog. Bjørn og Eirik gikk et godt stykke foran meg. Jeg var såpass sliten at jeg ikke orket å holde tritt.
– Vi har funnet hytta! ropte Eirik langt der fremme.
Lettelsen var stor da tre små bygninger kunne skimtes i det fjerne. Vi hadde kommet frem til Krukkistua og det så ut for at vi var de eneste gjestene.
– Vi tar sikringshytta, sa Bjørn.
Sikringshytta ble bygget ferdig høsten 2008 og supplerte den gamle telegrafstua med fire nye sengeplasser. Den nye hytta var svært godt utstyrt med stue, kjøkkenkrok og 12 volts strømanlegg. Etter å ha knotet med diverse brytere og sikkerhetskraner, hadde vi fått både lys og liv i gasskomfyren. Det var på tide å åpne vinflaskene og ta frem maten for å lage et velfortjent festmåltid.
comments powered by Disqus