Levanger–Røra
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 28 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Middels |
Turen går langs Kjærlighetsstien til Kattangen og fortsetter langs den gamle kongeveien til Rinnan stasjon. Smale veier følges mot Fleskhus forbi Bergsgrav holdeplass og Verdal stasjon. Siste del går langs E6, men gamleveien må følges for å komme rundt den 58 meter lange Koatunnelen.
Levangerbukta. Foto: Erlend Garåsen
Lokale guider
Jeg tok morgenflyet til Værnes og hoppet på lokaltoget til Levanger. Der stod Hanne og Wenche klare med tursekkene sine. De skulle bli med meg på deler av etappen opp til Røra. Etter å ha tatt det sedvanlige stasjonsbildet, åpnet jeg sekken for å finne frem turkartet.
– Det trengs ikke, svarte Hanne. – Bare følg oss.
Det var jo aldeles supert å ha lokale turguider med på dagens etappe. Hanne visste godt hvilken sti jeg hadde valgt ut, nemlig den som følger kysten opp til Kattangen.
Norge på tvers
Jeg lot Wenche og Hanne vise vei. Vi ruslet ned mot Sundet og fulgte sykkelveien nordover langs småbåthavna.
– Vi skal gå Norge på tvers neste uke, sa Hanne. – Derfor bruker vi anledningen til å trene litt.
Wenche og Hanne skulle gå den populære ruta fra Stjørdal til svenskegrensen over syv dager.
– Den gikk jeg delvis på første etappe på Meråkerbanen, svarte jeg. – Men bare fra Hell til Hegra festning.
Da kom jeg på at jeg selv hadde gått Norge på tvers, men en langt mindre krevende rute.
– Jeg gikk også Norge på tvers da jeg fulgte Ofotbanen fra Riksgrensen til Narvik, la jeg til.
Valgets kvaler
Sykkelveien krysset brua Holmgangen over Levangselva og fortsatte på en idyllisk sti på østsiden av høyden Holmhaugen. Plutselig åpnet landskapet seg og stien fortsatte gjennom en blomstereng og fulgte bukta tett. Vi kom frem til et kryss og det ble valgets kvaler. Fulgte vi stien til høyre kom vi opp til Røstad holdeplass på Trønderbanen. Kjærlighetsstien til venstre fortsatte videre langs den idylliske bukta til Kattangen.
– Det er nok mer å se mot Kattangen, sa Hanne.
Noen ganger må en velge bort jernbanen til fordel for naturen. Og vi valgte nok rett, for nå passerte stien en idyllisk sandstrand. Vi fikk øye på en andeflokk som hadde lagt ut på en liten svømmetur.
Røstad skole
– Der oppe ligger den gamle ærverdige bygningen, sa Hanne. – Og bygget fikk den beste tomta i området.
Skolen og internatbygget ved Røstad ble oppført i 1903 og skulle tjene som læresenter for åndssvake elever. På denne idylliske tomta hadde elevene de største mulighetene til å komme i nærkontakt med både dyr og jordbruk i naturskjønne omgivelser, men det ble i stedet straff og overgrep. Flere tyskerunger ble også sendt til skolen etter krigen. I dag har Nord universitet tatt over bygningen.
Asfalt til besvær
Etter vi hadde passert Kattangen, endte stien opp ved gården Ner-Tynes. Derfra vandret vi opp til jernbanen og fylkesveien som vi fulgte videre østover. Heldigvis var veien videre gruslagt, men den var faktisk i ferd med å bli asfaltert denne dagen. En anleggsmaskin holdt på å rulle over det første partiet med nylagt asfalt. Det var bra de ikke hadde kommet lenger, for det ble mer idyllisk å vandre langs den gamle kongeveien på grus. Asfalteringen har også satt sinnene i kok blant de lokale. I 2016 stod bonden Fuglu med samboeren fram i avisa Innherred for å protestere mot Statens vegvesens planer om å asfaltere samtlige av Nord-Trøndelags grusveier.
Verdens største lekter
Landskapet ble mer og mer idyllisk, spesielt da vi fikk Børsåsen på venstre hånd. Egentlig burde vi ha fulgt de flotte turstiene i Børsåsen, men dagens etappe var lang nok som den var. Det gikk etter hvert nedover i terrenget og vi fikk øye på tettstedet Rinnan foran oss. Nå hadde vi flott utsikt over fjorden på venstre side.
– Der har du verdens største lekter, sa Hanne og pekte ut mot verftet.
På andre siden av fjorden kunne den gule plattformen synes. Stigerørsplattformen hadde nylig blitt plassert på den nederlandske lekteren som er 63 meter bred og 260 meter lang. Senere i sommer skal plattformen fraktes videre til Johan Sverdrup-feltet i Nordsjøen.
Rinnleiret leir
Vi nærmet oss Rinnan hvor jeg ønsket å ta bilde av den nedlagte stasjonsbygningen.
– Jeg foreslår en matpause i den gamle leiren, sa Hanne.
Vi krysset E6 og fant veien opp til Rinnleiret leir.
– Hvilken perle! sa jeg noe overrasket.
Nå ruslet vi opp den brede veien forbi alle de fredede militærbygningene fra slutten av 1800-tallet. Leiren er faktisk den eldste bevarte kavalerileiren i Europa.
– Kan vi kanskje ta lunsjen ved stasjonen? spurte jeg. – Der finnes det kanskje benker, la jeg til.
Men hvordan kom vi oss til stasjonen som lå på andre siden av leiren? Vi vandret rundt på området for å finne veien ut, men leiren var omringet med et høyt gjerde. Til slutt ga vi opp og satte oss i stedet ned på noen benker utenfor ei brakke. Vi tok en lang velfortjent pause.
Rinnanbanden
Vi måtte ned til hovedinngangen igjen for å komme oss ut. Wenche måtte rekke et tidligere tog, så da bestemte Hanne seg for å følge med henne til Bergsgrav holdeplass. Jeg ruslet i stedet opp til Rinnan stasjon. Den fant jeg i toppen av en bakke til venstre for planovergangen. Den vakre grønne stasjonsbygningen var omringet av en idyllisk hage og var delvis dekket av trær og busker. Jeg gikk ikke inn i hagen i tilfelle stasjonen var bebodd, så det fikk holde med et bilde fra avstand. På veien tilbake kom jeg til å tenke på alt Henry Rinnan hadde foretatt seg under andre verdenskrig. Han gikk opprinnelig på skole ved Mule, stedet vi hadde passert på veien til Rinnan. Han ledet i 1942 gruppa Sonderabteilung Lola, også kjent som «Rinnanbanden». Arbeidsmetodene var brutale. Flere hundre fra motstandsbevegelsen ble drept og torturert under ledelse av bøddelen selv.
Bergsgrav holdeplass
Jeg ruslet innom Shell-stasjonen for å kjøle meg ned med en sjokoladeis. Nå begynte det å bli temmelig varmt og luftfuktigheten var høy. Hvor ble det av regnet som var meldt denne dagen? Etter en kort pause tok jeg av på Fylkesvei 72 mot ledet mot Østersund i Sverige. Deretter krysset jeg jernbanelinja og fikk øye på Bergsgrav holdeplass til høyre for brua. Hanne og Wenche var ikke å se på perrongen, så de hadde nok kommet seg på toget. Jeg tok av på en ny vei som fulgte jernbanen tett mot Verdal hvor jeg hadde bestemt meg for å ta en ny pause.
– Er du på tur? spurte dansken som syklet forbi meg.
– Ja, jeg skal til Røra i dag, svarte jeg. – Faktisk skal jeg følge hele Nordlandsbanen til fots.
– Hav en god tur! svarte han og syklet videre.
Jeg krysset Verdalselva over den lange Tindbrua som ledet inn til sentrum.
Verdal stasjon
Det stod kanskje 20 mennesker på perrongen da jeg kom frem til Verdal stasjon. Toget ankom nok hvert øyeblikk, så her kunne jeg få et skikkelig blinkskudd. Akkurat idet jeg skulle stille meg opp for å fotografere, ringte Øystein som skulle bli med langs Namsosbanen dagen etter.
– Jeg rekker ikke å bli med fra Grong i morgen, sa han. – Det har skjedd en pågripelse og jeg må bistå retten, la han til.
Jeg hadde tidligere studert statsvitenskap med Øystein ved NTNU, men han endte senere opp med jusstudier og ble advokat.
– Hold an, Øystein. – Jeg må ta bilde av toget som nå kjører inn til stasjonen.
Ett minutt senere kunne vi fortsette samtalen.
Gamle kongevei
Jeg tok en pause på 20 minutter før jeg ruslet videre i retning av Fleskhus. På veien forsøkte jeg å se etter en matbutikk hvor jeg kunne kjøpe påfyll av drikke. Hvorfor handlet jeg ikke i en av butikkene i sentrum av Verdal? Jeg ruslet videre langs den rette veien som fulgte Trønderbanen tett og kikket samtidig etter rester av Fleskhus stoppested. Da jeg fikk øye på et busskur med benk, satte jeg meg ned for å drikke opp resten av safta. Nå skulle jeg nemlig følge Leklemsvegen opp i høyden og fortsette på den gamle kongeveien. Det var slik jeg kunne komme meg rundt veitunnelen som E6 passerte på vei mot Røra.
Ruteomlegging
Den øde grusveien opp dalen var flott, men samtidig slitsom. Jeg måtte stadig stoppe for å hente igjen pusten. Flere steder var veien vasket ut som følge av at elva hadde gått over sine bredder. Nå hadde jeg åpnet den siste flaska med drikke som allerede var halvtom. Jeg satte meg ned på nytt og tørket svetten. Hvordan skulle dette gå? Og var stien over fjellet tørr? Plutselig fikk jeg øye på to turgåere som kom vandrende ned de bratte bakkene.
– Kommer jeg meg til Røra på denne veien? spurte jeg.
– Det er jeg faktisk ikke sikker på, svarte mannen. – Men jeg vet det går en sti på østsiden av Leklemvatnet, la han til.
Jeg ble skeptisk.
– Jeg må komme meg rundt veitunnelen, skjønner du.
– Kan du ikke følge gamleveien rundt? spurte mannen.
Jeg tok opp kartet og fikk nå øye på den stiplede linja rundt tunnelen.
Fjæresteiner
Jeg la om kursen for ikke å slite meg ut. Heldigvis kunne jeg ta av på en ny grusvei vestover og slapp å gå samme veien tilbake til Fleskhus. På veien ned mot europaveien fikk jeg en fantastisk utsikt over fjæresteinene i Hyllbukta. Jeg krysset jernbanen litt for sent, for lokaltoget mot Steinkjer suste forbi før jeg rakk å komme til brua for å ta et bilde.
Gjengrodd vei
Jeg måtte passe meg da jeg fortsatte langs E6. Veien var smal og svingete. Hver gang det kom en bobil eller trailer kjørende, måtte jeg presse meg inntil autovernet. Omsider dukket tunnelen opp, men hvor i all verden var veien rundt? Jeg fortsatte helt til jeg nesten stod ved tunnelåpningen. Jeg klatret over autovernet og gikk langs fjellsiden. Da fikk jeg øye på en tynn sti gjennom noen busker. Gamleveien rundt var så gjengrodd at den nesten var usynlig. Jeg kom til å tenke på den sammenraste veien rundt tunnelene på strekningen mellom Rognan og Fauske to år tidligere. Bare ikke denne veien var like skummel. Heldigvis var stien rundt tunnelen både trygg og vakker. Den ledet ned til Koa Camping.
Innherredsodd
Jeg tok opp NSB-appen for å sjekke når toget til Steinkjer gikk. Det var bare en halvtime til. Jeg satte opp tempoet i håp om å rekke det. Britt skulle nemlig hente meg på Steinkjer stasjon og neste tog gikk ikke før en time senere. På veien speidet jeg samtidig etter et sted for å sette meg ned i tilfelle jeg ikke rakk toget. 25 minutter senere kom jeg til Røra sentrum og tok av veien opp til stasjonen. Da stanset en bil ved siden av meg.
– Skal du rekke toget? – Hopp inn!
Jeg spurtet videre og takket for tilbudet.
– Jeg tror jeg bruker lenger tid på å sette meg i bilen med den store sekken, svarte jeg.
Ikke før jeg kom opp til perrongen, trillet toget inn til stasjonen. Jeg rakk det akkurat. Nå bar det hjem til Britt og Andreas hvor det skulle serveres Innherredsodd.